Hit men ikke lenger, her slipper bare forbundsfolkene og deres VIP-gjester inn, selv på et så vidt tynt befolket arrangement som den nasjonale sesongåpningen. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Hit men ikke lenger, her slipper bare forbundsfolkene og deres VIP-gjester inn, selv på et så vidt tynt befolket arrangement som den nasjonale sesongåpningen. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Skiforbundet burer sponsorene inne og stenger grasrota ute

Ikke godt å si hva som er verst, men uheldig er det uansett.

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

Våre idrettshelter har sitt utspring fra grasrota. Slik er det også i langrenn.

Marit kommer fra Rognes, Therese fra Dalsbygda og Petter tråkket sine barnesko i Mosvik.

Ingen av stedene har høy sigarføring og snobberier som sin spesialitet, snarere tvert i mot. Der dreier det seg om Felleskjøpets caps, oppbrettede ermer på flanellskjorta, hardt arbeid og nøkternhet.

Nettopp nøkternhet er et av idrettens viktigste nøkkelord.

Grasrota lever med dette begrepet hver dag, hele året. Det er gjennom nøkternhet de greier å bruke hver krone flere ganger.

Men så skjer det noe med idrettspampene på veien fra livet ute på grasrota og til de tar steget over i forbundets rekker.

Kua glemmer at den har vært kalv, sigarene hentes frem og ting går over styr.

Her i Norge er fotballen verstingen.

Ikke bare gir de på toppen seg selv enorme lønninger, lønninger som går på bekostning av barn- og ungdomsaktivitet, men det er også slik at når en av kara i gutteklubben Grei må ta sin hatt og gå, så får han et skulderklapp til 4 millioner blanke kroner på vei ut døra, ref. landslagstrenerens avgang tidligere i uka.

Er det noen som har regnet på hvor mange dugnadsvafler dette er?

Uansett, antallet er enormt.

Og slik har det dessverre også blitt i langrenn. Enkelte ledere ikke bare tjener svært godt, men de bidrar også til å dra vår kjære nasjonalidrett ut i grumsete farvann.

Vi lar systemsviktene som ga oss Sundby-saken og Johaug-saken ligge i bero.

Nå vil vi heller fokusere på det uheldige i at Skiforbundet under nasjonal sesongåpning på Beitostølen denne weekenden la seg på en mildt sagt uheldig praksis.

Berlinmuren har de fleste av oss hørt om, USA's nyvalgte president, Donald Trump, hevder han skal bygge en mur mellom de forente stater og nabolandet Mexico.

Ikke alle liker dette, men vi behøver ikke reise så langt for å finne eksempler på noe som minner oss om internering av noen grupper og utestengelse av andre.

For under sesongåpningen i langrenn fredag til søndag denne uka, var det satt opp et massivt gjerde rundt et stort område. Et gjerde som minner oss om interneringsleire, og som vi kjenner fra byggeplasser hvor verdier skal sikres og liv og helse ikke skal settes i fare.

Inn til området var det en smal åpning, der var det et skilt som fortalte at kun Norges Skiforbunds soldater, og deres sponsorer (VIP), hadde tillatelse til å gå inn (og området var virkelig stort). Vakthold var det også.

Fortsetter nedenfor bildet
beito-16-01-f-nilsen.jpg
Hit men ikke lenger, som 2 tydelige forbudsskilt formaner. Dette området er kun for forbundsfolkene og for "innesperring" av deres VIP-gjester, mens grasrota som bærer idrettsbevegelsen stenges ute, og det selv på et så vidt tynt befolket arrangement som den nasjonale sesongåpningen, hvor det smarteste hadde vært fri flytt og ditto omgang mellom utøvere, støtteapparat, tillitsvalgte, arrangører, presse osv. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

På innsiden av NSF-muren var det et telt hvor det ble servert lekkerbiskener til sponsorene.

Der inne, i det skjermede området, var også 2 smøretrailere plassert. De som ble innkjøpt og spesialdesignet for å ivareta smøreteamets helse, men som det siste halvåret har fått ry på seg for å være syndens pøl gjennom misbruk av medisinsk utstyr.

Det er lett å forstå at man på gigantarrangementer med stor publikumstilstrømning må ha ulike soner for ulike aktiviteter.

Enten det er snakk om konserter med de største artister eller idrettsarrangementer som VM og OL er det av flere ulike hensyn påkrevet med tiltak for å styre personers forflytning, samt for å sikre tilstedeværendes trygghet.

Men Beitosprinten er ikke et arrangement i en slik kategori. Rundt 200 løpere og deres støtteapparat er i sving.

I tillegg kommer et antall arrangører og et publikum som relativt sett ikke teller veldig mange. Og så har vi Skiforbundets blåjakker og deres sponsorer, pluss noe sånt som 40 journalister.

Sum totalt er ikke på et nivå som gjør at de dyktige arrangørenes infrastruktur og andre fasiliteter settes spesielt hardt på prøve.

Av hensyn til TV-bilder kan ikke alle bevege seg fritt over alt på et utendørs idrettsarrangement. Det er lett å forstå og det er lett å leve med.

Det som derimot ikke er til å forstå, det er hvorfor Skiforbundet ser seg nødt til å sette opp et integreringsgjerde for å bure sponsorer inne og for å stenge grasrota ute.

Når vi også vet at mange av de som representerer sponsorene gjerne har egen fartstid fra idretten som aktive utøvere fra den gangen da inkludering og raushet sto øverst på dagsorden gjennom hele idrettens verdikjede, klubber, kretser og forbund.

Disse representantene for sponsorene er også selv ofte blant de som bærer staur på grasrotnivå i lokale klubber på hjemmebane.

Da blir det rart at ikke Skiforbundet ønsker at sponsorer og utøvere, publikum, arrangører, støtteappart og presse skal omgås hverandre helt fritt ute på arenaen under Beitosprinten.

Men tvert i mot gjør alt de kan for å skape avstand gjennom høye gjerder og vakthold.

Basert på all støy rundt årets uheldige hendelser hvor systemsvikt har ødelagt mye for både Martin og Therese, og også de triste tingene som har kommet for dagen med tanke på smøretrailerne, så burde Skiforbundet gjort alt som står i sin makt for å åpne opp.

Publikum, utøvere, arrangører og presse burde derfor vært invitert inn i den såkalte VIP- og NSF-sonen.

I smøretrailerne kunne alle som ønsket denne uken på raust vis fått tilbud om en kopp kaffe og en dugnadsvaffel fra det sentrale leddet. .

Fortsetter nedenfor bildet
beito-16-01-nilsen.jpg
Bevoktet og plassert på innsiden av et høyt gjerde finner vi landslagets 2 smøretrailere under sesongåpningen 2016. Forhåpentligvis er det renhåret det som foregår der inne. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Gjennom å rive gjerder, la nikkersen henge i skapet, og ikke minst åpne opp på alle fronter, kan tilliten overfor grasrota gjenreises.

Tross alt er det folket på grasrota, de som bor i Mosvik, i Dalsbygda og på Rognes, som ikke bare finansierer Norges Skiforbund, det er også de samme personene som kjøper NSF-sponsorenes produkter.

Da sier det seg selv at et massivt interneringsgjerde er det siste nasjonalidretten trenger.

Men det var dessverre nettopp det Norges Skiforbund valgte denne uka!

Lederartikkel
Geir Nilsen
Redaktør Langrenn.com


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut


blog comments powered by Disqus