Juha Mieto brukte hakke i myr som grunntrening. Han harvet opp digre myrer på ei lang økt. Nils Karlsson (Mora-Nisse) passerer en nedlagt skigard i Vasaloppet tidlig på 1940-tallet. Begge bilder fra boka Først i løypa. Fotograf ukjent.

Juha Mieto brukte hakke i myr som grunntrening. Han harvet opp digre myrer på ei lang økt. Nils Karlsson (Mora-Nisse) passerer en nedlagt skigard i Vasaloppet tidlig på 1940-tallet. Begge bilder fra boka Først i løypa. Fotograf ukjent.

Slik trente de i gamle dager

Gårsdagens helter var definitivt ikke redde for å tøye grenser.
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut

Uleselig tekst

Få hele Langrenn +


Kjøp abonnement - Rask tilgang alle artikler
Velg uke, måned, tre måneder eller ett år.

* Abonnement bestilles raskt i dette vinduet!

Allerede abonnent, logg inn via vinduet under:

Uleselig tekst

Langrennsløpere og trening siden 1800-tallet
Moderne langrenn oppsto i 1880-åra. Først da begynte lange skirenn med intervallstart, og først da ble ordet "Langrend" vanligere. I 1880-årene begynte også noen å bruke ordet "trainere" - å trene. Det viste seg at trening forbedret prestasjonene.

I skisportens barndom trodde mange at løperne fløy seg fordervet, og i verste fall ville krepere etter den fysiske anstrengelsen. I flere år sto leger i målområdet for å sjekke løpernes puls og fysisk tilstand.

Men de samme legene anbefalte øl som tørstedrikke etter målgang. Både det og brennevin på matstasjonen var legeråd.

Det var også rå egg blandet med alkohol rett før start var. Mye kaffe, fisk i baklomma og kjøttkaker på matstasjonen forekom.

Treningspioneren Lauritz Bergendahl
Det fantes ingen langrennstrenere. Derfor eksperimenterte utøverne.

Lauritz Bergendahl (1887-1965) fra Sørkedalen revolusjonerte langrennssporten. Som kanskje den første norske langrennsløper trente han systematisk. Han lagde en treningsrunde på 500-600 meter omkring hjemplasen i Sørkedalen.

"Jeg gik en runde med vesentlig dobbelttak, så en runde med afvekslende stavtak, senere kalt diagonaltak, og det viste seg at gangarten var atskillig fortere. Jeg forsøkte så å veksle med dobbelttak og vekslvise armtak, og det var også bra. jeg forsøkte lange seige tak og hurtigere takt. Det var moro, og jeg lærte meget ved å ta tiden på hver runde".

Det hendte Lauritz trente to ganger daglig. En tretimers tur om morgenen kunne etterfølges av en rask, halvtimes økt i skumringen. Han kombinerte langturer og fartstrening på en ny måte, i hvert fall for langrennsløpere.

Han så til friidrett og skøyter, der utøverne tenkte mer på hurtighet, ofte på bekostning av utholdenhet.

Lauritz bygde også opp styrke ved å dra i såkalte ekspandere festet til en vegg. Dessuten preparerte han ski grundigere enn noen norsk utøver i sin generasjon. Han lagde riller i smurningen med kam. Han startet ofte bevisst på litt bakglatte ski og staket der mange andre gikk diagonal.

Lauritz var som mange i sin og senere generasjoner skiløpere grunnsterk fra kroppsarbeid i unge år. Mange av de beste langrennsløperne begynte i tømmerskogen i ti-elleveårsalderen.

Kroppsarbeid gjorde en sterk og seig uten å tenke trening. Barking, felling, kapping og bortkjøring av tømmer bygde solide muskler. De smarte byttet arbeidsstilling så de ble jevnt sterke og pådro seg minst mulig slitasje.

Kroppsarbeid ga også en viss kondisjon. Men norske langrennsløpere var blitt tatt igjen av svensker og finner på begynnelsen av 1930-tallet. I våre to naboland trente skiløperne mer og mer seriøst, særlig kondisjon på barmark.

Kondisjonstrening og utspekulert vanskelige løyper
I Norge skulle ikke en mann i 1930-åra og lenge etter det kaste bort tid på trening. En skulle jobbe, ikke fly på ski og gjøre noe unyttig.

Gode løpere som OL-mester i 1928 fra Øyer, Ole Stenen, og Olav Myrmæl fra Meldal, snek seg ut i kveldsmørket for å gjennomføre korte, intensive økter.

Iva Aasen på Lillehammer jaget rev på trening og kverket dyret med skistaven. Da hadde han et påskudd om å jakte samtidig.

Anders B. Bergset i Sogn og Fjordane mintes sin ungdsom: "Dei eldre så på ski-idretten den gang som meget farlig og gavnløst tøv, og ski ville de ikke se for sine øyne. Jeg husker at bestemor truet med å hogge i stykker skiene mine, dersom jeg ikke sluttet med den stygge skirenninga."

Midt på 1930-tallet hadde man begynt å forstå verdien av kondisjonstrening også her til lands. Typer som Hagbart Haakonsen, Johan Støa, Oscar Aas Haugen og Arne Larsen kombinerte langdistanseløping og langrenn på høyt nasjonalt nivå. De merket også at løpsstyrken kom til nytte.

Johan Grøttumsbraaten (1899-1983) trente knallhardt på barmark og hvilte så en dag. For å lære seg å beherske datidas kronglete løyper sprengløp han i skogen, utenfor stier, og dukket under greiner og utenom trestammer - som i skirenn. Det trengtes.

Hvert år i Holmenkollen kom løpere inn med blodige ansikter etter femmila. I 1930-åra datt en kar stygt i en bratt bakke, gjorde noen rundkast og havnet i toppen av ei gran. Der ble han hengende å svaie, før han firte seg ned og tuslet videre.

Etterkrigstid
Norsk langrenn tapte terreng til svenskene under og like etter annen verdenskrig. I Sverige skjedde det en treningsrevolusjon som også påvirket langrenn.

Vår beste langrennsløper vinteren 1946, Thorleif Vangen, hadde flyktet til Sverige under krigen. Våren 1947 begynte han å løpetrene med klubbkameratene i BUL for å stå bedre rustet til OL året etter. Men da Norges Skiforbund fikk nyss om det sa de fra: "Thorleif, du må ikke trene før til høsten!"

Han la bort treningsbuksa og begynte oppkjøringen til sesongen i august.

I 1947 trente mange norske langrennsløpere på å passere skigarder. "Skigardsklyving" var en egen og ofte avgjørende teknikk som krevde øvelse.

Enten skigarden sto på flatmark og krevde et kengeruaktig hopp, eller den lå i bunn av en bakke og krevde at en subbet nedi, for så å sprette opp og over, så var det opptil et halvt minutt å tjene for den raske. Når en vet at det kunne være over 20 skigarder på selv korte distanser,

I 1950-åra ble det trent mye kort og hardt. Martin Stokken (1923-1970) kombinerte langrenn og friidrett. Han løp mye "rykktrening", drag etterfulgt av gange eller jogging. Han gikk også intense skiturer i nysnøen - ofte sammen med Magnar Estenstad fra Leik - hvor begge ville brøyte for å få mest mulig trening.

En stund i 1950-åra anbefalte den norske idrettslegen Birger Tvedt intervall som eneste trening. Det fantes norske langrennsløpere som kun trente hardt.

I Finland, derimot, skilte man mellom trening til langrenn og løping. Finske langrennsløpere gikk mer rolig langtur, særlig i inngåingsfasen om høsten. I Norge var det maksimalt tempo fra første stavtak.

"Tenk deg at du har en svenske i hælene" ropte en norsk trener til gutta på en samling ved Lillehammer i 1950-åra.

I Finland gikk de milevis i seig takt. Det hadde også med tid å gjøre. For i Finland var profesjonell idrett og trening i arbeidstida mer akseptert. En utøver fra BUL noterte alle treningsråd han fikk en gang i 1950-åra.

-Du skal trene så du får blodsmak i munnen, da får du kondisjon og blir hard
-En skal aldri kjenne seg sliten under eller etter trening
-Du må slappe av, ikke spenne en muskel
-Ta i så det knaker i muskler og senefester
-Gå lange turer, rytmisk og elegant
-Tren ofte, sprint mye, forser moter og gå variert
-Skiløpere trenger ikke å drive gymnastikk
-Gymnastikk er viktig for å bli en god langrennsløper
-Drikk minimalt
-Drikk mest mulig for å rense kroppen, og mye mjølk
-Hold deg unna mjølk
-Spis minst mulig
-Du må ete mye, da får du mye krefter
-Slå om takten og sprint i motakken
-Gode skiløpere sklir med lange steg i motene
-Gå variert etter terrenget
-Hold samme takten og rytmen i hele løypa
-Passgang er mest effektivt i moter
-Passgang er avlegs og hemmer farten
-Kroppen skal helle 42 grader framover
-Det er bortkastet å spise de siste fire timene før start
-Du skal spise mye sukker like før start

Det var lett å bli forvirret om skitrening i Norge i 1950-åra

Gjenreising og mengdeboom
Norsk langrenn fikk en nedtur etter VM i Lahti i 1958. Vi ble utklasset av svensker, finner og russere.

Trønderen Kristen Kvello ble trener det året. Han dro til Finland og så hvordan finnene gikk rolig i forsesongen og forserte former utover vinteren.

"Ej intervall" - ikke intervall, sa finske trenere. De konkurrerte seg i form og spisset formen etter å ha bygd en base om sommeren.

På 1960-tallet førte rikstrener Oddmund Jensen arven videre. Også inspiret av løpetreneren Arthur Lydiard fra New Zealand tømret man til et opplegg med periodisering: Rolig om våren, så større mengde utover sommeren og høsten, med vekt på jevn langtur, og særlig i myr.

Flere i den norske skieliten drev idrett på heltid under samlinger og om vinteren. Bedre tid og flere muligheter alet opp en ny type langrennsløpere.

En av de første som virkelig satset seriøst på moderne vis med to økter om dagen i lange perioder var Oddvar Brå fra Hølonda. Også kameraten hans fra Lyn i Oslo, Ivar Formo, trente mye.

Høsten 1973 loggførte han 341 timer på tre måneder. 136 timer i november og ekstremuker på 36 og 37 ga solid grunnlag. To år senere løp på beina i skogen opptil 27 timer i uka.

Høsten 1977 stakk han ut på en tre timers løpetur om formiddagen. Etter to timers hvile pinte Formo seg inn til 31.02 på en 10 000 meter på bane. Formos personlige rekord på distansen, 29.59, ble satt etter en rulleskiøkt om morgenen.

Også Oddvar Brå hadde en morgenøkt på rulleski i beina da han løp på 29.30-tallet på 10 000 meter. De beste langrennsløperne i 1970-åra og to tiår framover var ofte veldig løpssterke.

Men den som trente flest timer i Norge på 1980-tallet var nok turrennseksperten Magnar Rismyhr fra Elverum. Han gjennomførte ei uke med 49 timer, sju timer i gjennomsnitt om dagen.

Rismyhr kunne løpe fem timer om formiddagen og gå to timer på rulleski om ettermiddagen. På ski gikk han gjerne i sju timer sammenhengende, dog i rolig tempo.

Han gikk også intervall i løssnøen og trente på å gå lenge uten drikke, for å hoppe over siste matstasjon i turrenn og rykke fra konkurrentene. Han vant Birkebeinerrennet totalt og ledet også et år Vasaloppet før han ble fragått den siste kilometeren.

Nye tider og gamle normer
Etter 2000 kom mye intervalltrening igjen på moten. Det ble dokumentert at intens trening ga hurtig framgang. Men det var gammelt nytt, det visste tyskerne om allerede i 1930-åra. I tillegg var det praktisert av særlig ungarske løpetrenere fra og med 1950-åra.

Rekordene i friidrett ble sunket kraftig i 1960-åra da man begynte å kombinere intervall, langkjøring og annen trening til en fornuftig blanding.

Men det er flere veier til topps. Idrettsutøvere har ulike behov. Det er også grunn til å tro at ulike faser av karrieren krever variasjoner i treninga for å få optimale resultater.

---

Tekst basert på boka "Først i løypa - Historien om langren i Norge" av Thor Gotaas. Denne er til salgs i bokhandelen og i nettbutikker som for eksempel Bokkilden - Haugen Bok - Tanum.


* Langrenn Pluss (+): Ekstra godt stoff og fyldigere artikler
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut