Tok tannlegepris for skibindingshull

Hvis en stakkar gikk fiskebein og hørte Leif Haugens rop, var det bare å hoppe ut i løssnøen. Det psyket ut konkurrentene. Haugen var en luring både i og utenfor sporet.

Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut
 

Uleselig tekst

Bli abonnent – Full tilgang til alt det gode stoffet!


Allerede abonnent?
* Klikk her for å logge inn

Få hele Langrenn Pluss (+)




Velg abonnement*
Abonnementsvilkår*

Du gir med dette godkjennelse til at Langrenn.com AS automatisk fornyer ditt abonnement frem til du selv sier dette opp. Komplette vilkår er tilgjengelig her.

Uleselig tekst

cover-stort-15-01.jpg
Boka Birken av Thor Gotaas på Gyldendal. Omslag: Gyldendal Norsk Forlag.

* Utdrag av boka Birken, etter avtale med forfatter Thor Gotaas *

EN BESTEMT KAR
Leif Haugen gikk skirenn for å vinne. Ekstra sulten på seier var han i Birkebeineren i 1950, etter å ha vært utelukket fra aktiv idrett i et år på grunn av et ulovlig skibytte under stafetten i OL i 1948. Endelig skulle han vise tilskuerne på hjemmebane og pigge først ned lia mot Stampesletta i yngste klasse.

Men han smurte feil og klarte ikke å følge teten. Haugen bannet høyt til kjentfolk i skogen ovenfor Lillehammer da han lå på en ussel sjetteplass. Han dro av seg nummeret og akte ned til Stampesletta – han brøt i sinne, men måtte uansett gå forbi målområdet for å komme hjem. Det var typisk Leif Haugen. Få har brutt Birkebeineren så nær mål, attpåtil på en god plassering.

«Han er umulig å styre», sa søstera. Selv ikke hun fikk broren til å skifte mening. Han var også kjent for å skrike «løype» høyt og på lang avstand, ofte 20 meter unna. Hvis en stakkar gikk fiskebein og hørte Haugens rop, var det bare å hoppe ut i løssnøen. Det psyket ut konkurrentene.

Hvert år dro han til tannlegen. Hull hadde han også iblant, og tannlege Ørstavik på Lillehammer fylte dem med amalgam. Det kostet dyrt, syntes pasienten som mente tannleger flådde arbeidsfolk. Senere stakk Ørstavik innom Håkon Brusveens sportsforretning og kjøpte ski. Leif Haugen arbeidet i butikken og på verkstedet og monterte bindingene. Skiparet sto der så fint med nypåskrudde bindinger og en prislapp hengende på seg.

Hva? tenkte Ørstavik. Prisen måtte være feil. Det kunne ikke koste så mye.

«Jo», sa Leif Haugen. Han hadde forlangt like mye for hvert bindingshull som tannlegen tok for å bore opp hullene hans. Likt skulle være likt.

Som skiløper var han en luring. Datidas smurning lå i papirbokser og var mulig å bytte ut. Det gjorde Haugen, og det så ut som han smurte med noe annet enn det boksen virkelig inneholdt. Før start kikket konkurrenter ofte på hverandre når de smurte, særlig på en ekspert som Leif Haugen, derfor likte han å finte med å skifte innhold i boksene.

Etter hvert begynte flere birkebeinere å ringe før rennet og spørre om tips. Ja, selv mandag, seks dager på forhånd, kimte det i telefonen. «Du har ringt feil», sa han, «du skulle ha ringt til Marcello Haugen», sa Leif Haugen og mente den klarsynte som også bodde på Lillehammer, og levde til 1967. Det var umulig å forutsi været seks dager før med datidas meteorologi. Men torsdag og fredag i samme uke var det mulig å si noe med større pålitelighet. Gjennom åra smurte Leif Haugen hundrevis av ski til lillehamringer i Birkebeineren og gjorde solid håndverk.

---

Se også
* Boka Birken sin nettside hos Gyldendal
* Bokanmeldelse Birken-boka, anmeldt av Sigmund Hov Moen
* Birken-boka fra Thor Gotaas i hyllene
* Thor Gotaas lanserer ny bok om Birken


* Langrenn Pluss (+): Trening, teknikk, utstyr + +
Tips en venn Tips en venn Skriv ut Skriv ut