Ovenstående er blant funnene Thomas Losnegard har gjort. Tirsdag forsvarer han sin avhandling ”Physiological determinants of performance in modern elite cross-country skiing” for doktorgraden på NIH.

Hvorfor er de beste langrennsløperne best?
Og hvordan blir langrennssporten i 2030?

NIH-forskeren presenterer nye funn om oksygenopptak og muskelbruk hos langrennsløpere som kan få betydning for hvordan elitelangrennsløpere trener.

Thomas Losnegard har forsket på hva som avgjør prestasjonene i langrenn. Den 22. januar vil han presentere flere nye funn når han forsvarer sin doktorgradsavhandling på Norges idrettshøgskole. Han skal også i sin prøveforelesning vurdere hvordan langrennssporten vil utvikle seg fram mot OL i 2030.

Oksygenopptak og vekt
Losnegard sine funn støtter tidligere forskning om at det maksimale oksygenopptaket er den viktigste enkeltvariabelen for å prestere i langrenn og at i motsetning til hva som har blitt antydet tidligere er det ingenting som tyder på at det maksimale oksygenopptaket har blitt redusert de senere årene.

Men han fant også at sprintere i tillegg til høyt oksygenopptaket måtte ha relativt stor kroppsvekt sammenlignet med distanseløpere. Den høyere kroppsvekten var knyttet til en høyere anaerob kapasitet som også var viktig for å prestere i sprintlangrenn.

Losnegard har også vist at typiske sprintere i langrenn er tyngre enn typiske distanseløperne. I verdenscupen er gjennomsnittsvekt på de 10 beste sprinterne og 10 beste distanseløperne henholdsvis 78 og 73 kg. Norske sprintere er enda tyngre, typisk 85 kg. Hvor passer Petter Northug inn?

Losnegard har også vist hvorfor sprinterne må være tyngre. De tunge sprinterne er også knyttet til det forrige poenget, det maksimale oksygenopptaket i dag og på 80-90-tallet: Måles oksygenopptaket per kg kroppsvekt vil sprinterne ofte ha et lavere maksimalt O2-opptak, men i absolutte verdier har faktisk sprinterne høyere verdier.

Et annet interessant funn var at trass i betydningen av oksygenopptaket og trass i at treningsintensiteten økte utover i sesongen endret ikke oksygenopptaket seg.

Dermed var det andre faktorer som forårsaket prestasjonsfremgangen i løpet av sesongen.

Staking er en svært viktig teknikk i moderne langrenn og blir mye brukt både i trening og konkurranse. Ved hjelp av avansert røntgenteknologi (PET-scanning) har Losnegard vist at forskjellige muskler er viktige i staking på høy og lav intensitet.

Det indikerer at trening i staking må foregå i relativt høy intensitet skal de riktige musklene bli trent.

Program tirsdag 22. januar 2013
10.15–11.00 Prøveforelesning: Predicting the future in cross country skiing: physiological and biomechanical developments by the Olympics of 2030.

13.00–16.00 Disputas

—

Thomas Losnegard (30) er opprinnelig fra Fagernes. Han har en bachelorgrad i Trenerrollen (NIH), samt en mastergrad i Idrettsfysiologi (NIH) der han undersøkte effekten av maksimal styrketrening på prestasjonen i elite-langrenn. Losnegard har også jobbet som langrennstrener for junior- og seniorløpere på ulike nivå, samt deltatt som ledsager i Paralympics. Graden ph.h. ble påbegynt juli 2009. Hovedveileder har vært professor Jostein Hallén og bi-veileder har vært professor Jens Bojsen-Møller.

Informasjonsside hos Norges idrettshøgskole