Noen tanker rundt prosedyrer for startrekkefølgen i langrenn
Det kan se ut som langrennsarrangørene har glemt hva som ligger i ordet trekning i forkant av en konkurranse.

I «gamle dager» ble den enkelte løpers startnummer trukket tilfeldig innenfor hver enkelt klasse, f.eks ved at lapper med samtlige deltageres navn ble lagt opp i en hatt. Første navn opp av hatten fikk startnummer 1, andre navn startnummer 2 osv.

Etter hvert skjønte en at denne fremgangsmåten, enten den opprettet manuelt som nevnt ovenfor, eller elektronisk vha en PC, hadde visse svakheter.

Hva om forholdene endret seg vesentlig under løpets gang? I stor renn som eksempelvis det nasjonal Hovedlandsrennet og NM eller store internasjonale mesterskap, der klassene er store, kan det ta mer enn en time å avvikle starten.

Og hva om forholdene ender seg vesentlig mens starten pågår? Seeding ble løsningen. De antatt beste løperne starta i en spesiell gruppe («red group», heter det på FIS-språk). Dermed sikra en at disse løperne fikk tilnærmet like forhold.

VM i Sapporo
Men det gav også outsidere en unik sjanse. Det skjedde eksempelvis under VM i Japan for noen år siden.

Lars Berger, starta på et tidlig startnummer, langt unna red group, og fikk gå praktisk talt hele 15-kilometeren før en veritabel snøbyge satte inn og gjorde at de antatt beste var sjanseløse.

Lars vant, som noen vil huske, 35 sekunder foran en annen tidligstartende outsider, Leonid Karnejenka.

Best av gutta i red-group ble for øvrig Tobias Angerer, slått med et lite minutt av Lars. I slike tilfeller tyr reporteren ofte til floskler som «langrenn er jo en utendørsidrett» for å rettferdiggjøre en åpenbar urettferdighet.

TV’s rolle
Etter hvert oppdaga en at red group-prosedyren også passa som hånd i hanske for en annen viktig aktør, TV-selskapene.

Ved å la løperne starte etter et på forhånd antatt styrkeforhold, med red-group helt tilslutt, fikk en automatisk skapt en dramaturgi i TV-sendingen som passa annonsørene godt.

Og reporterne koste seg; de kunne spare den høyeste fistelen helt tilslutt.

I dag har en funnet ut at en kan oppnå enda bedre virkning ved å «tune» denne prosedyren ytterligere. Ved å putte inn noen antatt mindre gode løpere inn i red group, mellom «de store gutta» blir sendingen litt lenger.

Det gjør seg både for de som vil ha fokus på reklamebannere, for produsenten som ønsker en tanke mer «contentum» og for seerne som trenger tid til å fylle på varm kaffe. FIS var naturligvis tidlig lydhøre.

FIS-punkter
FIS-lister i langrenn ble opprettet i sesongen 1992/1993. Da hadde systemet vært i drift i mer enn 10 år innen alpint.

Sesongen etter, i 1993/1994 tok hopp FIS-punkt-systemet i bruk. I dag får, som dere vet, alle løpere som deltar i større renn, nasjonale og internasjonale, FIS-punkter utfra hva de presterer i konkurransen (akkurat slik det eksempelvis skjer i sjakk).

Startlistene i internasjonale konkurranser tar ofte utgangspunkt i den enkelte løpers FIS-punkter, sjøl om det ikke er beskrevet i regelverket.

I de store TV-sendte rennene i verdenscupen brukes nesten alltid den prosedyren som er beskrevet ovenfor; en litt utspedd «red-group» starter tilslutt, nettopp av hensyn til TV.

Arrangørlatskap
Om det er av latskap eller om det skyldes andre ting skal være usagt, men en del arrangører følger FIS-lista slavisk.

Den med lavest punkter starter sist! Dette skjedde under Skandinavisk Cup i Finland denne helga.

Dette skaper et statisk og noen ganger uspennende renn (Legkov vil i alle renn inntil det kommer en ny FIS-liste, alltid ha fordelen av å starte bak Northug).

Vi tror at det vil slå bedre an både blant løpere og blant publikum om de påmeldte løperne alltid ble delt inn i 3-4 grupper basert på FIS-punktene, og at det ble trukket en tilfeldig rekkefølge innen hver gruppe.

Dette vil skape en noe mer flokete trekning, men i en PC-tidsalder burde det være godt innfor grensen for hva som er mulig.