Teknikkanalyse: Lange skistaver
– For å forklare min uenighet vil jeg fragmentere Johnsens argumenter, og kommenterer dem fortløpende, skriver fysioterapeut Torgeir Haugen i denne dyptgående artikkelen om staking med lange staver.
– For å forklare min uenighet vil jeg fragmentere Johnsens argumenter, og kommenterer dem fortløpende, skriver fysioterapeut Torgeir Haugen i denne dyptgående artikkelen om staking med lange staver.
Bakgrunn:
Kjell Johnsens artikkel her på Langrenn.com 9. desember 2015, «Staking og lange staver«.
Teknikkanalyse lange skistaver
Hvorfor vant ikke jeg Svalbard Skimaraton i 1996? Jeg staket da med mine skøytestaver, eller var skøytestavene mine for korte…
I fare for å bli kjeppjaget (med dertil godt egnet lange skistaver) av representanter fra Tromsø skiklubb avd. langstaver, tilbake til Kvaløya neste gang jeg tar meg en skitur på Tromsøya, drister jeg meg til å innlede med en hånete, sirlig kommentar der jeg sitere min mor: «Første tegn på at man begynner å bli gammel, er at man ikke klarer å gi slipp på en tanke».
Veteran-verdensmesteren Kjell Johnsen har varslet stakerevolusjon ad modum finske Pekka Virtakoivu i en årrekke, bl.a. for 4 år siden i Dagens Næringsliv, i Skisport, og det er vel knapt noen sportsbutikker som har solgt flere lange staver som selv Joha Mieto synes er for lange, enn i Tromsø (antakelse etter å ha observert adskillige langstav-stakere).
I tillegg, bruk av titler som lærer og ingeniør, gir en ikke mer definisjonsmakt så lenge man begrunner sine argumenter gjennom unyansert synsing, og ikke presis funksjonsanalyse. Det er kun gjennom nitid metodekritikk man nærmer seg nye sannheter.
Joda, jeg er delvis enig med Johnsen; det er merkelig at man velger å bruke anbefalt stavlengde for diagonalteknikk til staking. Teknikkene staking og diagonalgang har to totalt forskjellige utgangsposisjoner. Stav-i-settet i diagonalgang er med bøyde hofter, knær og ankler, og gir dermed i forhold til skulderhøyde en relativt lengere stav, enn gjennom staking der beina er mer strake/rette i stav-i-settet.
For å forklare min uenighet vil jeg fragmentere Johnsens argumenter, og kommenterer dem fortløpende. Stjeler også bildematerialet hans.
Belastningsskader er en utfordring. Når antall timer staking på rulleski og snø øker drastisk kan det lett oppstå skader i armer og rygg.
Meget fornøyelig at Johnsen poengterer dette, da hans teknikk vil føre til økte belastningskader i skulderleddet, pga økt stress over rommet til leddet. Vi kaller området for det subacromiale rom, og det er mange som ikke en gang har tilstrekkelig anatomisk plass til teknikken. Musklene Rotator-Cuff liker ikke redusert plass, og de må «nå» også jobbe umenneskelig mye for å gi tilstrekkelig dynamisk stabilitet til skuldra gjennom heile bevegelsesbanen. Det er ikke uten grunn man ikke skal jobbe over skulderhøyde.
Jo flere høydemeter en løype har, desto vanskeligere er det å stake. Diagrammet viser at når hastigheten er lav er det naturlig å velge 100 % med diagonalgang.
Riktig, men grafen er meningsløs. 0%-100% på hastighet. Når farta er lav, på flatmark, vil fortsatt staking være lettest. Når bakken blir brattere vil man komme til et punkt der det er bedre arbeidsøkonomi å gå over til diagonalgang, inntil man ev. blir så sterk i overkroppen at staking blir letteste teknikk.

Hvordan stake fortere?
Elias Valøy er en ung, lovende løper i Tromsø Skiklubb Langrenn.
Vi foretok en blindtest, han skulle selv finne resultatet og beskrive hva han følte under utførelsen.
Hvordan i all verden kan man gjøre en blindtest på staking eller nedtrekk av apparatur. Dessuten er en beskrivelse av en følelse, et subjektivt utsagn, og det er ikke valid i en blindtest. Blindtest kan f.eks være om du smurte helt identiske ski forskjellig, og en annen uvitende utførte selve glidtesten, og du med objektive måleredskaper målte gliden/fart.
Stavtaket deles inn i to faser, trekkfase (blå) og skyvefase (rød). Testen var å ta så mange nedtrekk som mulig i hver sone, dvs. halve stavtak helt til utmattelse.
Resultatet av testen viste at han tok dobbelt så mange repetisjoner i trekkfasen (bilde t.v.) som i skyvfasen.
Resultatet kan sammenlignes med å klatre i tau, vi er sterkest når vi starter å løfte oss opp.
Dette her blir bare en fullstendig lapskaus av vaklende forklaringer. Elias Valøy har kun trekkfase, det er overhode ingen skyvfase i å trekke et tau nedover til magen. En skyvefase kommer først når handa passerer kroppens loddlinje.
Dette er heller ikke en 100% stake-lik øvelse, Valøy trekker hantlen ned bl.a. gjennom biceps som overhode ikke gir langrennspesifikk fremdrift i et stavtak. Dessuten kan han fra angitte utgangsposisjon (bildet til venstre) sette større fart i vektsivene gjennom å sette i gang startbevegelsen med å bøye ryggen bakover
Ja, Valøy trekker mer i blått felt, men ikke pga Johnsens argumenter. (Skal jeg være skikkelig finurlig, så er også vektskivene nærmere bakken og har mindre tyngdekraft.) En muskel kan umulig generere høyest kraft i artikkelforfatterens beskrivende strekte utgangsstilling. Musklene utvikler størst kraft ved en bestemt utgangslengde, den kalles likevektslengde/hvilelengde. Dette oppnås når flest mulig myosinhoder får tak i aktinfilamentene (tverrbroer), musklene trekker seg da sammen og utvikler bevegelsesenergi.
Mengden kraft den enkelte muskelfiber kan utvikle er direkte relatert til hvor mange tverrbroer som er generert, og kraften er derfor størst i hvilelengden. Når muskelen blir strukket over sin hvilelengde vil færre tverrbroer kunne generere kraft samtidig og kraften vil avta i musklene. Hvis muskelen blir strukket ut over hvilelengden, som Valøy gjør i begynnelsen av trekkøvelsen, vil imidlertid bindevevet bli strukket og skape motstand, akkurat som når man tøyer en strikk.
Vi får da en ekstrakraft som kan nyttes som en liten turbo når muskelen kontraherer/trekker seg sammen. Denne passive ekstrakrafta kan bidra til at totalkrafta kan bli større enn det kun selve muskelfibrene alene kan klare. Eksempelvis når vi går diagonal, og innleder frasparket med et lite dropp/husk i kneet, benytter vi oss av denne ekstrakrafta. Alle som har fått installert 2 tømmerstokker i lårene vet at denne frie bevegelsen ikke varer evig. Motsetninga blir en kraftig muskelkontraksjon (hopp, diskos-/spydkast) hvor man får god hjelp av denne tensjon/spensten, men neppe gjennom 90 km Vasaloppstaking.

Når vi trekker oss opp i et tau, gjør kroppshevinger/ Chin-/pullups, er vi sterkere i begynnelsen enn i slutten, men det betyr ikke at man har den sterkeste viljestyrte aktive muskelfasen i begynnelsen. Den er som jeg beskrev innenfor hvilelengden, tar ut fra tabellen for biceps mellom 100º og 120º bøy i albuen.
Langløperens beste venn er muskelfiber type I (utholdenhetsmusklene) som jobber i 90 km staking. Når Valøy her trekker ned vektene, nedtrekk til utmattelse, jobber de eksplosive muskelfibrene type IIa og type IIx (mellomdistanse og sprint/hopp/kast muskler), så jeg vet egentlig ikke hva Johnsen skal bevise med «stake»-testen, utover at man med hjelp av biceps klarer å trekke ned ei vekt.
Når man ønsker å måle spesifikk kraftutvikling objektivt, hvor i bevegelsesbanen genereres spesifikt mest kraft, kan man eksempelvis bruke en Cybex, isokinetisk kraftmåler. Men siden vi vet at den viljestyrte kraftutviklinga fra selve muskelfiberen skjer i hvilestilling, skjønner en implisitt at man ikke må ha høy vinkel mellom kropp og arm (skulderbuen) for å gi best mulig arbeidsøkonomi.
Hvordan kan denne styrken i trekkfasen utnyttes?
Finnen Pekka Virtakoivu er en banebryter innenfor staking.

Pekka starter stavtaket høyt oppe og må da selvfølgelig bruke lange staver. Han utnytter dermed sin styrke i trekkfasen.
Nei nei og atter nei. Pekka må som jeg har beskrevet satse på at overstrekken i bindevevet skal hjelpe med å generere kraft over lang tid. Men ja, om Pekka kun skal spurte en 100m, så vil denne teknikken kunne utvikle mer totalkraft i hvert stavtak.
Man kan trekke en parallell til Usain Bolt på 195cm, høy som alle gode sprintere, nettopp fordi de kan utvikle stor kraft med lange vektarmer, over kortest mulig tid. Mo Farrah (regjerende OL-mester 10.000m), Kenenisa Bekele (3 OL og 5 VM gull 5.000 & 10.000m) og Haile Gebrselassie (2 OL og 4 VM gull 10,000m) alle tre er kun er 165cm høy (lave som alle gode langdistanseløperne) og kan utnytte sin lave høyde til å generere høy repetitiv kraft fra/gjennom muskelens hvilestilling. Siden de er lave og har korte bein, blir det perfekt energiutvikling per kadens i deres naturlig korte steglengder. De ville heller ikke løpe fortere om de begynte å jompe (/elghufse..) marathon med lange steg.
Det er også samme parallell mellom lengden på en sykkels pedalarm, og en kadens/tråkkfrekvens på ca.90 som gir best arbeidsøkonomi. Det blir ikke mer fart av å montere en halv meter lang pedalarm, eller effektivt å sykle fjelletapper kun på storskiva ( stor-kranken), ja man føler og kjenner at man tar mer i, men det betyr nødvendigvis ikke bedre arbeidsøkonomi.

Legg også merke til at løperen bruker beina, han setter seg ned, do-teknikk.
Man skal aldri sette seg ned bakover, langt mindre man har nervøs mage og faktisk må på do, eventuelt om man oppnår så stor fart nedover at man må legge seg fordi det blir skummelt…. Når man setter rompa ned gir det ikke noe fall forover.
Et «fall» forover er avgjørende for å skape fart. Farta er som Johnsen skriver, summen av krefter, og setter man rompa bakover gir det ikke fremdrift. Staking i motbakker skjer gjennom bl.a. å iverksette forsida, altså magemuskler og ev. hoftebøyerene.
Hadde finnen på dette bildet hatt litt kortere staver ville det vært et godt utgangspunkt for kraftutvikling som startposisjon til et stavtak.

De lange stavene medfører at kraften går i horisontal retning, fartsretningen, og ikke ned i bakken.
Riktig så lenge ikke vinkelen til trinsa/truga mot underlaget blir så liten at det ikke er mer friksjon i snyen, og at staven gir etter. Like før man pusher luft på dette bildet.
Vinkelen mellom underlaget og staven er spiss.

Jeg er enig at man bør øke lengden på stake-staver, eksempelvis skøytestaver, men kun gjennom å bruke samme bevegelsesbane man staker i nå. Setter man trinsa ned ved hælen, kommer ikke hånda lengre opp enn til skulderhøyde. Samme høyde som med klassiskstaver.
Diagonal-staven gir mye kraft rett ned i bakken, mens lengre staver gir et kontant startskyv forover. Man får også da utnyttet «topp-styrken» fra muskelfibrenes hvileposisjon. (Mindre vinkel mellom arm og kropp enn Pekka i full strekk)

Staking med lange staver
Finnen Pekka Virtakoivu har staket med lange staver i flere år og er nesten uslåelig i sin aldersklasse. Etter mitt syn staker han teknisk riktig og utnytter de fysiske lover som er beskrevet tidligere.
Sveitseren Walter Steiner, nå Falun, tidligere verdensmester i skiflyging, er også verdensmester i veteranklassen langrenn, mener også at staking med lange staver er å foretrekke.
Oddvar Vehusheia, Arendal, som har flere klasseseire i Birkebeineren og verdensmester i veteranklassen bruker også relativt lange staver.
Disse veteranene har lang sportslig erfaring og synes det er interessant å utvikle nye teknikker. De er ikke redd for å mislykkes, de gleder seg når de bryter barrierer og har suksess.
OK, det kan kanskje hende at teknikken med en laaaaang bevegelsesbane vil fungere på seige, trege gamle gubber, som ikke lengre kan gjøre rask hurtig frekvens. Til sammenligning, dersom jeg ser en veteranhopper flakse ned til bunnen av Grønnåsen (hoppbakken i Tromsø K70), så velger jeg fortsatt å tru at Johann André Forfang sin teknikk ned Planica er mer hensiktsmessig. Hvorfor ikke se hvordan Oddvar Brå går på ski? Hva med John Kristian Dahl, Petter Eliassen osv.
Det at en 60 åring er i god form er ikke unikt i seg selv. Et raskt googlesøk viste at verdensrekorden i master 10.000 m M9/55-59 år er på 31:51, i klassen over M10/60-64 år hadde 11 stk løpt under 35 min og 3 stk under 1.14:30 på halvmarathon. Tar en råsjanse og velger å tro det ikke var barefoot-running eller knestrømpa, men gjennomtrente fyra som ligger bak tiden. Løping er mer objektiv, lettere å reprodusere og sammenligne prestasjonene, i motsetning til langrenn med bakker, kornet sny og is i rubben. Det som er gøy med løypetraseer i langrenn er at vi kan få et større utvalg av egenskaper og vinnertyper.
Ved å bruke lange staver må overarmsmuskelen løfte armen, heve staven høyere, og starte stavtaket tidligere enn ved et vanlig stavtak. Overarmen, deltamuskelen og den brede ryggmuskelen må trenes på en ny måte.
Dette gir dårlig arbeidsøkonomi, i tillegg til dårlig posisjon for utvikling av aktiv muskelkraft, blir det for treig frekvens. Man bruker unødvendig mye energi på å strekke seg opp etter stavene, energi som kunne vært spart til å trøkke kraft igjennom stavene.
Stavtaket forsinkes faktisk siden det tar lengre tid før man generer fremdrift (kadens/stakefrekvens), og det er stavtakene «alene» som lager fart. Gidder ikke en gang å kommentere tapt fart pga økt luftmotstand når man strekker seg etter stavene. Det virker også som Johnsen mener det er selve armene som er den eneste faktoren som skal generere kraft i stavtaket. Ikke et eneste ord om bl.a. magemusklene.
Det er gjort gode ekte stake- studier, Bl.a. (1) Bojsen-Møller et al.(2010) der man målte muskulaturens aktiveringsmønster og glukoseopptak under ulike intensiteter. Studien viste at det var muskulaturen rundt skuldrene, musklene som går over albueleddene, magemusklene og hofteleddsbøyerene som tok opp mest glukose. Det betyr at disse musklene brukte mest energi under stakeaktiviteten.

Den aktive muskelkrafta som gir fremdrift i staking, lager man i store muskelgrupper som latissimus dorsi, rhomboideus og bukmusklene. Også mindre muskler som teres major, triceps, bakre deltoid er med på å trekke kraft gjennom staven. I tillegg jobber små muskler som holder leddene stabil gjennom hele bevegelsen. Staking gir mest belastning på overkroppen, men beina må også jobbe for å holde stabil posisjon. På bildet fra studien til Bojsen-Møller et al. ser man kraftige rødkulørte ”sixpack”-muskler (de store brystmusklene og de rette magemusklene) det vil si de jobber distinkt under staking. Dette gleder både på moderate og høye intensiteter.
Jeg mener man med hell kan øke stavlengden i staking. Ikke lange Pekka-staver, det gir bindevevsstrekk om skuldra, trinser som gir etter i skyvet og nedsatt kadensen. Brukes samme gjennomtrekk «som nå» i overkroppen, øker etter min mening arbeidseffektiviteten fremover. Man får bedre trøkk i fartsretningen allerede fra stav-i-settet dersom trinsa plasseres ved ankelen, og ikke tilnærmet loddrett som med korte diagonalstaver.
Den som vinner et skirenn, er ikke den med størst oksygenopptak, men den med mest effektiv arbeidsøkonomi. Altså god nok O², i kombinasjon med best mulig teknikk, den teknikken som gir høyest mulig fart med minst mulig krefters arbeid. Og ja selvfølgelig hjelper også ei trønder-mamma med overflod av mikrokondrier, (genetikk). Ja stakerevolusjon, den har allerede kommet. Jeg trur nok årets Birken-vinner Petter Eliassen har den teknikken som er best egnet til å komme seg stakende over et fjell med ski på beina, men kanskje den kan finjusteres?
Avslutningsvis ønsker jeg også å kommentere: Hvorfor skal krokete staver gi bedre fart. Kraftutviklinga, farta skapes gjennom krafta hånda skyver i den rette linja ned til trinsa. Hvorfor skulle ikke vi mosjonister også trene staking, når man ev. kun konkurrerer i langløp med staking. Har hørt en del proffer som fraråder oss dette, blir som det kun var Martin Johnsrud Sunby & co som fikk lov til å dobbeldanse i oppoverbakker.
Skrevet av Torgeir Hauge
Spesialist Manuellterapeut & Psykomotorisk fysioterapeut
Brygga og UNN «Raskere Tilbake»
Konsulent CoperioSenteret
http://fysioterapeut1.no
Bakgrunn
Kjell Johnsens artikkel her på Langrenn.com 9. desember 2015, «Staking og lange staver«.
* Se også innlegg fra leser(e) i kommentarfeltet lenger ned her på denne siden.
Kilde
(1) Bojsen-Møller et al. (2010). Muscle use during double poling evaluated by positron emission tomography, Journal of Applied Physiology, 109, (6), 1895-1903





