Vektas betydning for prestasjon i Tour de Skis monsterbakke
Grundig studie av forholdet mellom kroppsvekt og prestasjon i Final Climb Tour de Ski, den avsluttende monsterbakken.
Grundig studie av forholdet mellom kroppsvekt og prestasjon i Final Climb Tour de Ski, den avsluttende monsterbakken.
Bachelorgradsoppgave av Hanna Slotte
Har langrennsløperens vekt betydning for prestasjonen i klatringen opp Alpe Cermis, siste etappen av Tour de Ski, Final Climb Tour de Ski?
Sammendrag
Hanna Slotte 1), Veileder: Per-Øyvind Torvik 2) Har langrennsløperens vekt betydning for prestasjonen i klatringen opp Alpe Cemis, Final Climb Tour de Ski? Bachelor idrett Høyskolen i Nord-Trøndelag, Idrettsutdanningen i Meråker. Våren 2014 S 1-24.
Hensikt:
Hensikten med denne studie var å se om langrennsløperens vekt hadde noen betydning for prestasjonen i siste etappen av Tour de ski 2012/2013 og 2013/2014.
Metode:
47 mannlige langrennsløpere fra 2012/2013 og 31 fra 2013/2014, som regelmessig konkurrerer i World Cup, ble tilfeldig utvalgt fra resultatlisten fra siste klatringa av Tour de ski. Tiden beregnes fra mellomtiden 6.2km frem til mål etter 9 km, en strekning på 2.8 km med en gjennomsnittlig klatring på 16 % motbakke. Korrelasjonen mellom FP`s vekt og tidsbruk ble beregnet. Det samme gjordes på 32 langrennsløpere på damesiden 2012/2013 og 26 utøvere i 2013/2014 som regelmessig konkurrerer i WC. Forskjellen var at resultatlista for 2012/2013 for damene var hele etappen, 9 km da intermediate tid fra bunn av bakken og opp ikke var tilgjengelig. I 2013/2014 bruktes resultatlista fra bare klatringen.
Resultat:
Studien viste en svak sammenheng mellom prestasjon og kroppsvekt (R=0,443 og R= 0,562 for de to årene) for de mannlige utøverne, dette regnes som en lav om ens ingen til moderat korrelasjon. Sammenhengen for damene var svakere og statistisk klassifiseres som lav, om noen korrelasjon i det hele. Korrelasjonen var på R= 0,180 respektive R= 0,294 for de to årene.
Konklusjon:
Denne studie viste at det ikke finnes noen signifikant statistisk sammenheng mellom prestasjon og vekt i den siste klatringen av Tour de ski. Det fans ikke noe som styrker forestillingen om at du må ha lav vekt for att nå ett toppresultat i Tour de Ski`s Final Climb. Årsaken til dette…..
Nøkkelord:
Kroppsvekt, Prestasjon, Tour de Ski, Alp Chemis, Langrenn.
—
Teori
Fysiologiske krav for langrennsløpere
Det er en relativt stor enighet om de fysiologiske komponenter som er med å bestemme individuelle forskjeller i prestasjoner i en utholdenhetsidretter som langrenn (Saltin 1990; Rusko 2003; Pate & Kriska 1984; Bunc & Heller 1989; Di Prampero et al. 1986 ; Helgerud 1994; Basset & Howley 2000; Hoff et al. 2002; Coyle, 1995; Hawley & Stepto 2001; Holmberg HC et al 2007). Disse tre hovedkomponenter er:
Maksimalt oksygenopptak (VO₂ max ), Anaerob terskel (AT), og Arbeidsøkonomi (Q).
VO₂ max er den enkeltstående viktigeste faktoren som bestemmer prestasjon i aerobe utholdenhetsidretter (Holmberg et al 2007; Åstrand & Rodahl 2003; Rusko 2003; Saltin 1990 m.fl). Forskjell mellom langrennsløpere på ulike nivå forklaras med forskjell i VO2max (Ingjer, 1991) og oksygenopptak i overkroppen (Wisløff och Helgerud 1997). Oksygentransporten begrenses av to hoved forhold, det sentrale (blod, hjerte og blodåresystemet) og perifere faktorene (forhold ved musklene som bestemmer forbruker O2). Sentrale og perifere forhold påvirker igjen hverandre, da hjertets slagvolum kan reduseres av økt perifert motstand, for eksempel ved at kapillærene klemmes av (Shepard 1977; Sutton 1992). I praksis blir det således viktig med god teknikk der en oppnår mikropauser eller avlastninger i musklene etter muskelkontraksjonen. Videre er det viktig med riktig kraftbruk og dynamiske bevegelser, samt å unngå statisk arbeid for å redusere perifer motstand i oksygentransportkjeden, noe som gjør at en unngår at hjertets slagvolum reduseres (Åstrand & Rodahl 2003).
VO2-max
VO2max defineres som organismens evne til å ta opp og forbruke oksygen pr tidsenhet pr kilo kroppsvekt (ml∙kg-1∙min-1). Oksygenopptaket måles i milliliter pr kilo kroppsvekt, noe som betyr at en høy kroppsvekt og en høy milliliterverdi betyr høy aerob kapasitet. Ingjer (1991) viste at det maksimale oksygenopptaket er en av flere faktorer som påvirker prestasjonsnivå i langrenn, samtidig viste han at kvinnelige og mannlige eliteskiløperne var blitt signifikant tyngre de siste to tiårene og at tyngre utøvere var mere suksessfulle en lette utøvere. Forståelsen av at oksygenopptak og prestasjon i langrenn avhenger av utholdenhetstrent muskelmasse er lett å se bort ifra om man bruker enheten (ml∙kg-1∙min-1) feil. For om man redusere kiloene i går oksygenopptaket opp om de andre verdiene i formelen er konstant. Den totale kapasiteten (l∙m-1) vil ikke endres av den grunn.
Det maksimale oksygenopptak (ml∙kg-1∙min-1) er en viktig faktor for å kunne bestemme suksess i 5-15 km langrennskonkurranser (Forsberg 1985; Niinimaa al. 1979, Saltin, Ingjer 1991, Holmberg 2007). Spørsmålet om hvilken enhet av VO2max målinger som best gjenspeiler prestasjonsevne hos langrennsløpere, er omdiskutert (Ingjer 1991). Den maksimale oksygenopptaket øker markant når kroppsvekten minsker ved bruk av ml ∙ kg-1 ∙ min-1. Bergh (1987) hevdet at å bruke enheten ml ∙ min-1 ∙ kg-2/3 i stedet for ml ∙ kg-1 ∙ min-1, forhindrer man å overvurder langrennsløpere med lav vekt og undervurdere langrennsløpere med høy vekt.
Vekt
I mange idretter har kroppens størrelse en åpenbar påvirkning for prestasjonen (Bergh & Forsberg 1992). I idretter som for eksempel boksing, bryting og vektløfting er effekten så evident att man må dele inn utøverne i ulike vektklasser (Bergh 1987).
Utøverens kapasitet kan i visse tilfeller øke som et resultat av økt kroppsvekt, som for eksempel roing (Secher 1983), der en sitter og ikke bærer egen kroppsvekt. Mens i andre situasjoner kan dette betyde det motsatte (Bergh 1987) som for eksempel i motbakke løping. Et sentralt spørsmål er om den tilgjengelige muskelmassen er med i det framdriftsskapende arbeid? I langrenn er ikke kroppsvektens betydelse for prestasjonen åpenbar, meningene er likevel mange om det er fordelaktig til å inneha høy eller lav vekt (Bergh 1987). Oppfattelsen av at lav kroppsvekt er viktig i langrenn og for å gå fort i løpets stigninger er tydelig både i langrennsmiljøet og i media. Larsson (et al 2008) viste at en stor andel rein muskelmasse, spesielt i overkroppen var av avgjørende betydning for prestasjon i langrenn. Dataen på dette område er likevel begrenset, og få artikler har blitt publiserende. Det relativt lave interesse i denne saken, kan forklaras gjennom langrennsløperens vekt ikke tilhør noen ekstremgruppe med hensyn på kroppsmassen (Bergh & Forsberg 1992). Men det er og rimelig å anta at en omhandler temaet med forsiktighet pga at fokus på vekt i langrenn har blitt hevdet å kan bidra til utbredelse av spiseforstyrrelser.
Wehlin et al. (1970) fant ikke noen effekt av kroppsvekten på energikostnaden per enhet av masse og minutt hos langrennsløpere. Statin og Lindahl (1973) utførte tester som viste att energikostnaden ikke økte proporsjonelt til økt vekt. Friksjonskraften mellom ski og snø økte ikke proporsjonelt til økningen av den transporterende massen. I korte nedoverbakker har ikke kroppsvekten noen effekt på hastigheten, i den flate terrenget etter nedoverbakken er hastigheten høyre for de med høyre kroppsvekt (Westergren och Nylander 1977).
Den hastighet som langrennsløperen kan oppnå, bestemmes av krafta kroppen kan produsere og summen av alle krefter som trengs for att overvinne motstanden, som friksjonskraft, tyngdekraft og forandringa i potentiel energi (Bergh & Forsberg 1992). Et resultat av økt kroppsmasse, er økt dermed kapasiteten for kraftutvikling mer enn kreftene som trengs for att overvinne motstanden (Bergh & Forsberg 1992).
For å bestemme om det er en fordel å være tung eller lett, kan man sammenligne masseksponenten for kapasiteten til å produsere kraft med kostnader for kraft under et langrenn. Ved bruk av denne modell viste det seg at tyngre langrennsløpere hadde en fordel. Samtidig viste modellen at lettere langrennsløpere hadde en fordel ved løfting av tyngdepunktet i stigningene (Bergh 1987). I oppoverbakke må langrennsløperen betale for nettoforhøyningen av tyngdepunktet, noe som ble tydeligere når bakken ble brattere (Bergh & Forsberg 1992).
Når motbakkens helningsvinkel øker vil det være et skjæringspunkt der fordelen de tyngre langrennsløperne har reduseres. Denne punkt er ikke bestemt, men påvirkes av flere faktorer (Bergh 1987). Berg &Forsberg (1992) mente at tunge langrennsløpere hadde en fordel i flat, nedoverbakke og i lett motbakke terreng. Mens lettere langrennsløpere har en fordel i brattere oppoverbakker. Hvor stor påvirkning kroppsvekten har for prestasjonen i langrenn, vil da bestemmes av fordelingen av flat, nedoverbakke og oppoverbakke samt graden av skråning i oppoverbakkene (Bergh & Forsberg 1992), sammen med tidsbruken i disse partiene av løypa. Forskning har vist at langrennsløperen oppholder seg i motbakker 50-60% av arbeidstiden og det er i motbakkene tidsforskjellen i mellom utøverne oppstår, spesielt i de lengste stigningene mot slutten av løpet (Botnan 2001).
Bergh (1992) konkluderte at tunge mannlige langrennsløpere gikk fortest i alle typer terreng, også i de bratteste bakkene i en konkurranse, men ikke når de ble testet i enkelte oppoverbakker. For damene var det samme tendens bare at de med dårligst prestasjon også var tyngst, med en antagelse om at dette kommer av en høyere andel kroppsfett. Helgerud (1996) undersøkte kvinnelige utholdenhetsutøvere og viste at kvinnene hadde mer kroppsfett enn mennene. Hvilket betyr at økt kroppsvekt i form av utholdenhetstrent muskulatur er en fordel i langrenn.
Arbeidsintensiteten er ekstremt høy i motbakker, dermed må energikravet kompletteres av anaerob energifrigiving i tillegg til den aerobe (Saltin 1997). Den aerobe kapasiteten er nært relatert til muskelmasse, hvilket betyr at en utøvere med stor muskelmasse vil kunne ha en høy anaerob kapasitet (Losnegard & Hallén 2014).
I sprint er hastigheten i genomsnitt 20 % høyere enn i distanseløp, energikravet per tidsenhet er høyere og det anaerobe bidraget større. Losnegard og Hallén (2014) så at forskjellen mellom sprint- og distanseløpere var att sprinterne var høyre, tyngre og hadde en høyere BMI enn distanseløperne. Stoggel (et al 2010) konkluderte også med at sprint langrennsløpere bør tilstrebe å øke rein muskelmasse i overkroppen, da dette ser ut til å øke hastighet spesielt i staking.
Millerhagen (et al 1983) viste at i langrenn kunne bli mer effektivt vis utøveren hadde en bedre utvikla overkropp. I dag er langrennsløperne signifikant tyngre enn de var på 1970- og 1980- tallet, det kan forklares med at man i dag må har en større muskelmasse i overkroppen. Berg (1987) Uttrykte det følgene: ”the propelling power by increasing musclemass will increase more than the power expense by transporting the increased bodyweight up in the uphill’s”.
Styrke i overkropp, hastighet og stavens innvirkning
Styrke har potensial til å legge til rette for bruk av nye og ulike tekniske strategier før å forbedre kapasiteten for langrennsløperen. Styrke i overkroppen har vist seg å være en viktig faktor til å kunne forutse prestasjonsevne hos langrennsløpere (Stöggel et al 2009). Hoff et al (1999) konkluderte att maksimal styrketrening i overkroppen forbedret stakekapasiteten gjennom en forbedring i arbeidsøkonomien for kvinner.
Reaksjonskraften som går gjennom staven er sammensatt av to deler, en horisontal og en vertikal komponent. Tilsammen skaper de den resulterende reaksjonskraften. Jo større horisontal komponent, jo større kommer langrennsløperens akselerasjon i fartsretningen å bli. I motbakker vil de fysiske og biotekniske lovene virke slik at det gir mulighet til å utvikla stor kraft med hjelp av staven. Dette fordi den framdriftsskapende komponenten fra stavene øker med at bakken blir brattere, hvilket betyr at overkroppen og armene gir et stort bidrag til framdriften. I tillegg blir staven viktig da de ikke får glipptak (Smith 2002) slik beina gjør i motbakker. Tilsvarende motsatt effekter får en i beinarbeidet i klassisk diagonalgang i motbakke, da effekten av normalkraften minsker jo brattere bakken blir. Kraftutviklingen i beina avhenger av at man har feste på skiene, og jo brattere bakken er jo lettere får man glipptak. I skøyting virker reaksjonskraften fra frasparken i 3 retninger med en komponent sideveis (i motsetning til staverne), en vertikalt på underlaget og en horisontal fremover i fartsretningen. Noe som fører til at mye av kraften fra beina ikke går i fartsretningen slik som for stavene og armene. Smith (1992) viste at ca 66% av framdriften i skøyting kom fra overkroppen og bare 20% gikk vertikalt og lateralt (sideveis) retning. Kraften fra beina i skøyting var relativt mye større, men at denne kraften var klart størst i vertikal og lateral (sideveis) retning og bidro hovedsakelig til å motvirke tyngdekraften (holde kroppen oppreist). Dette betyr at overkroppen er ekstremt viktig for fremdriften i motbakkene, understreker betydningen av økt vekt i form av utholdenhetstrent muskelmasse i overkroppen. Dette forklare hvorfor langrennsløpere på 2000 tallet løper relativt saktere en langrennsløpere på 1970 – 80 tallet gjorde og at man ikke er dårligere trent slik det hevdes fra enkelte hold.
Tour de ski 2012/2013 og 2013/2014
For dagens langrennsløpere i verdenscupen, er de stor prestisje å vinne Tour de ski. Med tanke på den avsluttende klatringen har diskusjonen kring vekt og prestasjon blitt aktuell. Som tidligere nevnts har lite data blitt publisert i dette område, samtidig temaet fått stort fokus i media. Kombinasjonen av disse to har bidratt til uttalende som ikke baserts på vitenskapelig fakta. Petter Northug uttalte seg med orden ”Jeg er for feit til å vinne Tour de Ski” (http://www.adressa.no/). Den Norske dame landslagstreneren Kristiansen uttrykte følgende ”Lav vekt og stor motor er også momenter som gjør Johaug til den største favoritten til å bli den første norske Tour de Ski-vinneren” (http://www.nrk.no/sport). Dette er eksempel på hvilken bilde som formidles i miljøet og tegnes opp av media.
Målet med denne studie var å finne ut om det finns noe samband mellom prestasjon og vekt i den siste klatringen av Tour de ski (TdS).
—
Problemstilling
Har langrennsløperens vekt betydning for prestasjonen i the final climb i Tour de ski?
Metode
Forsøkspersoner (FP)
Henholdsvis 32 kvinnelige, 47 mannlige og 26 kvinnelige, 31 mannlige langrennsløpere alle deltagere i TdS i 2013 og 2014 ble tilfeldig valgt ut til studien. Utøverne kommer fra mange land og deltar regelmessig i verdenscupen i langrenn
Damer
FP veide henholdsvis i gjennomsnitt 57.5 kg og 56,6 kg i 2013 og 2014.
Fordeling av kvinnelig FP i resultatliste 2013:
Plassering 1-18, 14 st FP
Plassering 21-51, 18 st FP
Fordeling av kvinnelig FP i resultatlista 2014:
Plassering 2-11, 7 st FP
Plassering 12-24, 11 st FP
Plassering 25-42, 8 st FP
Herrer
FP veide henholdsvis i gjennomsnitt 72.9 kg og 74,3 kg i 2013 og 2014.
Fordeling av mannlige FP i resultatlista 2013:
Plassering 1-22, 22 st FP
Plassering 25-38, 11 st FP
Plassering 41-65, 14 st FP
Fordeling av mannlige FP i resultatlista 2014:
Plassering 1-14, 12 st FP
Plassering 15-32, 8 st FP
Plassering 33-48, 10 st FP
Testprosedyre 2013 og 2014
TdS er en del av FIS World Cup. TdS er en konkurranse som består av 7 distanser, inkludert prologen, sprinter, fellesstarter og individuelle starter som avsluttes med en jaktstart etter tidsdifferansen fra alle de tidligere TdS etappene. All dataen ble samlet inn fra tilgjengelig informasjon på nett. Dataen om FPs vekt hentes fra hemsida (http://www.fis-ski.com), (http://www.fischersports.com/) og ett fåtall ble spurt personlige.
Resultatlister hentes fra (http://www.fis-ski.com/) og kompletterende informasjon om den siste etappen hentes fra (http://worldofxc.com/). Resultatene fra 2013 manglet Intermediate tid for damene i bunn av bakken, slik at her er tidsbruken på hele etappen med. Dette ble vurdert å ikke påvirke resultatene, da tidsdifferansene normalt oppstår i selve stigningen opp Alpe Cermis. Det var ikke mulig å veie hver enkelt utøver slik at i 2013 ble data fra internett benyttet mens i 2014 ble hver enkelt utøver kontaktet og spurt om vekt under TdS. Alle utøvere som rapporterte inn sin vekt ble inkludert i studien i 2014. Dette er en mulig feilkilde og kan ha innvirket på resultatene, men det er mest sannsynlig at FP har underrapportert sin vekt (det er lite sannsynlig at man lyger på seg noen kilo), noe som gjør at en mener at dette ikke har innvirket på resultatet.
Tour de ski
Alle deltagerne gikk en 9 km lang langrenns løype bestående av 6,2 km flatt og slak nedover mot starten av den 2,8 km lange stigningen opp Alpe Cermis, der høydeforskjell var 425 m og den totale klatringen var 495 m. De første kilometerne gikk i relativt lett terreng, mens selve klatringen startede etter ca 6 km. Klatringstiden var berekna fra mellomtiden 6,2 km fram til mål, dvs. en strekning på 2.8 km. Stigningsgraden i Alp de Chermise var 4% til 28 % motbakke og var i gjennomsnittlig på 16 %, beregnet på de siste 2750 m.
Analyse av data
Tabeller og resultatlister bearbeides i Excel (Microsoft Excel før Mac 2011, versjon 14.2.3 120616). Før å kunne se om det var en korrelasjon mellom prestasjon og vekt, brukte en Pearssons produkt korrelasjonskoeffisient (R ). Den måler samvariasjon mellom to variabler ved å dele variablenes kovarians på produktet av variablenes representative standardavvik. Den sterkeste verdi en positiv korrelasjon kan ha er 1 og det sterkeste en negativ korrelasjon kan ha er -1. (Calkins 2005)
Tabell 1: R-verdi Korrelasjonens styrke
1.0-0.9 – Veldig høy
0.9-0.7 – høy
0.7-0.5 – moderat
0.5-0.3 – lav
0.3-0.0 – Litt, om ens noe
Tabell nr 1 viser forholdet mellom korrelasjon og R-verdiene (Calkins 2005) Data er fremstilt i diagram der tid er omgjort til sekunder, vekt er oppgitt i kilo, det er regnet variasjon, gjennomsnitt og prosent.
Resultat
I denne studie skulle man sammenlikne vekt (kg) og prestasjon (sek) i den siste klatringen av TdS 2013 og 2014. Resultatet viste at vekt ikke korrelere direkte med prestasjon i den siste etappen av TdS. Korrelasjonen lå mellom R=0,180-0,562 før begge åren (2013, 2014), damer og herrer. Hvilket viste at prestasjon ikke var avhengig av att inneha en lav kroppsvekt.

Figur nr 1 viste at det ikke var noen fordel å ha lav kroppsvekt i forhold til å få en god tid i den siste etappen av TdS før damer 2013. Resultatet viste ingen korrelasjon (R=0,180) mellom kroppsvekt og prestasjon. Hvilket betyr statistisk att det var en liten om en noen, sammenheng. Tidene var beregnet på hele siste etappen av TdS, som er i motsetning til i 2014 som kun viste klatringen. Fig. 1 viste at variasjonen, blant de letteste, var større enn i Fig. 2.

Figur nr 2 viste at det ikke var noen fordel å ha en lav kroppsvekt i forhold til å få en god tid under siste klatringen av TdS for damene 2014. Korrelasjonen var liten (R=0,294) hvilket betyr statistisk at det var litt om en noen korrelasjon. Fig. 2 viste at flere av utøverne hadde en likeverdig prestasjon, men at vekten varierte stort. Skilnaden i tid mellom den letteste og tyngste utøveren var 23 sek, begge hadde en god prestasjon der de plasserte sig innom topp 5. Forskjellen i vekt var på hele 22 kg, den tyngste utøveren veide 47 prosent mer enn den letteste og det var ingen statistisk forskjell i deres prestasjon opp Alp Cermis.

Figur 3 viste at det ikke var noe fordel å ha en lav kroppsvekt i forhold til å prestere i «the final climb». Det var ingen statistisk sammenheng mellom kroppsvekt og prestasjon opp Alp Cermis, korrelasjonen (R= 0,443) betyr statistisk at det var en lav sammenheng mellom kroppsvekt og prestasjon. Fig. 3 viste at det var en stor spredning både i vekt og tider, dessuten var det en større spredning i prestasjon bland de letteste utøverne også om man sammenligner med 2014 (Fig. 4).

Figur 4 viste en moderat korrelasjon (R=0,562) mellom at inneha en lav kroppsvekt og at få en god tid i siste klatringen av TDS før menn 2014. Korrelasjonen (R= 0,562) var altså på grensen mellom en lav korrelasjon og moderat. Variasjon i prestasjon bland topp 10 var bare på 26 sekunder, en lik prestasjon der vektforskjellen mellom den tyngste og letteste var 22 kg d.v.s. 36 prosent høgre kroppsvekt for den tyngste vs den letteste utøveren. Ifølge Fig. 4 økede spredningen mellom utøverne desto mer vekten økte, flertallet av de tyngre utøvere hadde en god tid samtidig som flertallet av de tyngre også hadde en langsom, i motsetning mot de letteste utøverne som bare hadde snabba tider.
—
Diskusjon
Målet med denne studie var å se om det fans noe sammenheng mellom langrennsløpernes vekt og prestasjon under den siste og avsluttende etappen av TdS 2012/2013 og 2013/2014 før både damer og herrer.
På damesida var det lav korrelasjon (R= 0,180) mellom vekt (kg) og prestasjon (sek) på den siste etappen på TdS i 2013 (se figur 1), respektive ingen korrelasjon (R=0,294) i den siste klatringen på TdS 2014 (figur 2). Det betyr at statistisk er det en veldig liten om enn noen sammenheng mellom kroppsvekt og prestasjon i den siste etappen (the final climb) på TdS. Dataen i denne undersøkelsen kan ikke beskrive noen optimal kroppsvekt, det betyder ingen kroppstyper har en tydelig fordel i The final climb, i motbakker.
På herresiden var det en lav korrelasjon (R= 0,443) mellom kroppsvekt (kg) og prestasjon (sek) i 2013 (se figur 3) og en moderat korrelasjon (R= 0,562) i 2014 (figur 4). Det var altså noe bedre sammenheng mellom vekt og prestasjon for herrene enn før damene uten at den var statistisk signifikant fordel å være lett.
Det viktigste funn i denne undersøkelsen var at skiløpere med lav vekt ikke har noen fordel i siste klatringen av TdS. Den vanlige oppfatningen i miljøet og media er at man må ha en lav vekt før at kunne prestere på den siste klatringen. Denne studie indikerer at det ikke finns noe sammenheng, men at det er andre faktorer som bestemmer prestasjonsevnen i en slik konkurranse.
Ifølge litteraturen (for eksempel Bergh & Forsberg 1992) har tunge langrennsløpere ha en fordel i alle typer terreng bortsett fra i en enkelt bratt oppoverbakke. Denne studie viser også at i bratte oppoverbakker går de tyngre langrennsløperne like fort som de med lav kroppsvekt. En forklaring til dette kan være at de med høyre kroppsvekt ikke har noen ”dø masse”, men en godt utholdenhetstrent overkropp som effektivt kan skape fremdrift i motbakker. Dette overensstemmer med Bergh & Forsberg (1992) som hevdet at en økt kroppsmasse, øker også kapasiteten før kraftutvikling mer en kraften som trengs før at overvinne motstanden med å transportere denne massen oppover bakkene.
Den gjennomsnittlige vekten på damesiden var 57,5 kg, den med høyest vekt hadde en vekt på 69 kg og den med lavest 50 kg, det var altså en variasjon på 19 kg (2013), respektive gjennomsnittsvekt på 56,6 kg der den med lavest vekt veide 47 kg og den med høyest 69 kg (2014) en variasjon på 22 kg. Når variasjon i gruppa var så stor kunne man på bakgrunn av holdningene i miljøet forvente at man skulle finne tilsvarende prestasjonsvariasjon basert på vekt. Det at både den letteste og den tyngste langrennsløperen hamner topp 6 (2013) er enn indikasjon på at vekten ikke er av største vekt før å kunne forutse prestasjon, to langrennsløpere med likeverdig prestasjon har en forskjell i vekt på 19 kg. Dette betyr at om den ekstra vekten skyldes mere styrke og utholdenhetstrent muskelmasse i overkroppen så er det en fordel. Tidligere studier som gjort på VO₂max og vekt, viste at de kvinnelige langrennsløperne i verdenscupen med best resultat var også de som veide mest og hadde høyest oksygenopptak (Ingjer 1991).
I om at en ikke har målt utholdenhetskapasiteten til FP i denne undersøkelsen så må en peke på tidligere forskning som viser at tidsdifferansene i langrenn oppstår i motbakker, og mot slutten av løpet, noe som viser seg å være godt korrelert med utøverens VO2max.(for eksempel Ingjer 1991, Rusko 2003, Larsson et al 2008) Dette viser at hvor godt utholdenhetstrent du er, er viktigere enn hvor mye du veier.
En annen forklaring på at de lettere langrennsløperne ikke hadde en fordel i klatringen, kan være at svakere langrennsløpere må ligge på høyre andel av sitt maksimale muskelstyrke, for å utføre det samme arbeide som en langrennsløpere med høyre muskelstyrke. I praksis fører det til at den langrennsløperen med høyre kapasitet styrkemessig får bedre arbeidsforhold forhold i muskelen. Det blir mindre avklemminga av kapillarene, lavere perifert motstand og ett bedre utbytte av syre og energi i muskelen. Hoff (et al 2002) viste at prestasjon i langrenn økte hos kvinnelige langrennsløpere uten endring av VO2max og anaerobterskel, når bedret sin maksimale styrke. Fordelen som en større muskelmasse gir i form av bedre arbeidsforhold både i det perifere og sentrale systemet veier altså opp ulempen med å transportere denne muskelmassen opp alle høydemetrene (Shepard 1977; Sutton 1992 og (Åstrand & Rodahl 2003).
De tyngre langrennsløperne får med en høyre muskelstyrke er en forbedring i arbeidsøkonomien, de orker opprettholde en effektivere teknikk om denne muskelmassen samtidig er utholdenhetstrent. De har kapasitet til høyre kraftinnsats i hvert tak, i forhold til de lettere langrennsløperne, med samme prosentuelle bruk av muskelen. Dette medfører en høyre fart i løypen, som i sin tur gir mulighet til en langer sykluslengde og derved gode muligheter for micropauser og god blodsirkulasjon i de arbeidende muskler. Noe som er beskrevet i literstueren av mange forskere (for eksempel Hoff et al 1999, Stöggel et al 2009).
Muskelmassen er nært relatert til den anaerobe kapasiteten, hvilket får en viktig funksjon når arbeidsintensiteten blir veldig høy (Losnegard 2014), under klatringen der arbeidsintensiteten blir ekstremt høy får de langrennsløpere med større muskelmasse en fordel da de sannsynligvis har en god anaerobkapasitet, som blir avgjørende spesielt i siste delen av klatringen.
I den bratta klatringen oppover blir stavens funksjon veldig viktig, da de ikke gir noen glipptak, og rent fysisk og biomekanisk ger mulighet til stor kraftutvikling. Langrennsløpere med god utholdenhetstrent overkropp med høy muskelstyrke kan då bruke denne mulighet og skape god fremdrift i den avsluttende klatre etappen på TdS. Tyngre langrennsløpere har ofte en større muskelmasse i nettopp overkroppen, hvilket gir en stor fordel i kraftutviklinga med hjelp av staverne. Dette støttes av Millerhagen (et al 1983) og Smith (2002).
VO₂maks er troligvis den enkeltstående viktigeste faktoren som bestemmer fremgang i aerobe utholdenhetsidretter (Åstrand & Rodahl 2003; Rusko 2003; Saltin 1990 m.fl). Individer med lave literverdier (l/min) kompenserer dette med en lav kroppsvekt hvilket gir høye verdier i ml ∙ kg-1 ∙ min-1. Å sammenligne to langrennsløperes oksygenopptak uttrykt i ml ∙ kg-1 ∙ min-1 kan derfor bli misvisende, men anvender man formelen ml ∙ kg-1 ∙ min-2/3 har det vist seg att de mest fremgangsrike langrennsløperne har signifikant høyre verdier (Ingjer 1991). Dette innebær at når du opphøyer massen til 2/3 får ikke vekten samme betydning, den gir ikke samme utslag i beregninga. Det at denne formelen korrelerer bedre med de som presterer best i langrenn, viser at kroppsvekten ikke har en så negativ betydning for prestasjonen. Hvilket i sin tur forklarer hvorfor ikke lettere langrennsløpere har en stor fordel i motbakker.
Bergh og Forsberg (1992) mener at hvor stor påvirka kroppsvekten har for prestasjonen vil bestemmes av fordelingen av terrengtyper i løypa. Der tyngre langrennsløpere har fordel i alla typer terreng utenom i bratteste motbakkene. Dette kan være en årsak til at det er en dårligere korrelasjon blant damene 2013 i sammenlign med året derpå 2014 (se figur 1 og 2). Iom at i 2013 er hele etappen er med i beregninga, sammenlignet med 2014 då det bare er klatringen. I tillegg til klatringen så er det en 6,2 km lengre løype med relativt lett terreng, og der bør de tyngre langrennsløperne ha en klar fordel.
På herresida var korrelasjonen høyre, men fortfarende lav og på grensen til moderat. Figur 4 fra 2014 viste at spredningen bare oppstår bland de tyngste langrennsløperne. Flertallet av de tyngre langrennsløperne hadde bland de raskeste tider, samtidig som flertallet av de tyngre også hadde de langsomste tidene. Dette var en forskjell fra de letteste langrennsløperne som bare hadde «raske» tider. Dette overensstemmer med Bergh (1992) der han så samme tendens bare at det var på damesida, der de med høyest kroppsvekt gikk raskest, men at de med lavest prestasjon også var tyngst, han mente at dette kunne forklares av en større andel fett. I denne undersøkelsen kan de tyngste utøverne med dårlige tider være representert ved sprinterne (men dette vet vi ikke sikkert). Forklaring på hvorfor spredningen bland herrene er størst bland de tyngste, kan skyldes at de med beste tider har enn høyre kroppsvekt i form av utholdenhetstrent muskulatur som gir alle de fordeler som tidligere nevnts. Mens de tyngste langrennsløperne med langsomst tider har en høyre kroppsvekt kanskje i form av fett som ikke bidrar til fremdrift, eller muskelmasse som ikke er godt nok aerobt utholdenhetstrent.
En annen sak som må tas med i betraktingen er motivasjon. Noen av de langrennsløperne med dårligste tidene i the final climb hadde også et dårligere utgangspunkt før siste etappen og hadde derfor et mere uinspirerende utgangspunkt. Dette kan være en forklaring til hvorfor noe av langrennsløperne peker seg ut og får en så pass langsom sluttid sammenlignet de andre.
Studien viser at korrelasjonen er høyre for herrene enn før damene, og med den bilde som tegnes opp i media blir dette interessant, da det er faktisk er størst fokus på lav vekt på damesida. At de tyngre damene hadde en gjennomgående større fordel enn de tyngre herrene styrker forklaringen att en høyre vekt i form av utholdenhetstrent muskelmasse er av fordel i langrenn. Ettersom kvinner i utgangspunkt har en lavere muskelmasse en menn. En konsekvens av dette for kvinnelige langrennsløpere vil være å bygge muskelmasse i overkroppen, som samtidig utholdenhets trenes for å kunne høyne sin prestasjonsevne. Økt muskelmasse kan bedre arbeidsøkonomien, bedre de lokale forhold i muskelen, noe som i sin tur kan føre til en høyre hastighet i løypa og gjennom å skape stor kraft med hjelp av staverne. Ettersom styrkenivå bland damene generelt er lavere enn for mennene, kan det her ligge en god mulighet her for å utvikle farten løypa og motbakkene. Menn har generelt en større muskelmasse en damene, noe som gjør at (de er sterke nok) ekstra muskelmasse som ikke er utholdenhetstrent øker korrelasjon mellom lav vekt og prestasjon opp Alpe Cemis. Dette kan understøttes av at variasjon mellom herrene var mye mindre enn hos damene (71sek og 181 sek respektive i standard avvik SD). Sprint herrer har større muskelmasse en distanseløperne, samtidig som denne muskelmassen ikke har samme aerobe utholdenhetskapasitet som hos distanseløpernes muskler.
Alle figurer (1, 2, 3 & 4) viser en gjennomgående trend der de fleste av de letteste langrennsløperne både på dame og herresiden går raskest, i motsetning til de med høyre vekt der spredningen er større. De med høy kroppsvekt går både bra og dårligt, hvilket gjør at de med høy kroppsvekt og god prestasjon” glemmes bort”, og at bare de negative resultatene og aspektene løftes frem omkring høy kroppsvekt og prestasjon. I bratte oppoverbakker forklares dette med at de lette langrennsløperne får gode resultater i oppoverbakkene ettersom de ikke har noe” død masse” att bære på, men samtidig glemmes det at det vekten i form av utholdenhetstrent muskelmasse som står for fremdriften. Utholdenhet måles i liter oksygenopptak pr kg kroppsvekt og en må ha muskler til å ha oksygenopptak i!
Et resultat av det unøyaktige bilde som oftest vises i media, og oppfatningen i langrennsmiljøet, det at lav vekt assosieres med å lykkes i langrenn, er det naturlig å tenke at mange kan ha blitt rammet av spiseforstyrrelser pga denne mistolkingen, fremfor alt på damesiden. Det er viktig å påpeke at en i denne undersøkelsen ikke har info om utøvernes kroppssammensetning og at i videre studier bør dette inngå.
Resultatet fra denne studie blir i denne sammenheng ekstra viktig da den ikke viser noe direkte sammenheng mellom lav vekt og prestasjon i den siste klatringen i TdS 2012/2013 og 2013/2014. Både tidligere studier og denne viser at langrennsløpere med høyre kroppsvekt har en fordel i all typer terreng (Bergh & Forsberg 1992). Denne studie viser også at i en konkurranse med unormalt mye klatring, er det ikke en statistisk signifikant korrelasjon mellom prestasjon og lav vekt.
Konklusjon
Resultatet fra denne studie viste at det ikke fans noe korrelasjon (R=0,180-0,562) mellom vekt (kg) og prestasjon (sek) i den avsluttende klatringen under siste etappen av TdS 2012/2013 og 2013/2014 før damer og herrer.
Damene hadde den minste korrelasjonen (R=0,180) 2012/2013 respektive (R=0,294) 2013/2014, mens herrene hadde en litt høyre korrelasjon (R=0,443) 2012/2013 respektive (R=0,562) som statistisk betyr lav og moderat. Det betyr at det ikke var noen fordel å inneha hverken lav eller høy kroppsvekt i den avsluttende klatringen under siste etappen av TdS 2012/2013 og 2013/2014 før damer og herrer. Andre faktorer er mye viktigere som for eksempel et høyt oksygenopptak og en godt utholdenhetstrent muskelmasse i overkroppen.
Denne studie er av høyt verdi og har interessante funn ikke minst med tanke på holdningene i langrennsmiljøet og det bilde som media tegner opp. Spesielt viktig er dette for presset mange langrennsløper, og framfor alt kvinnelige langrennsløpere utsettes for, og myten om at de må ha en lav vekt før å bli en fremgangsrik langrennsløpere. Denne studie støttes av tidligere studier som viser at det ikke finnes belegg for å si at lette utøvere har en fordel i langrenn, så heller ikke i the final climb i TdS.
—
Litteratur
Åstrand P-O, Dahl H A, Rodahl K (2003). Textbook of Work Physiology, MacGraw-Hill, New York
Bassett D R, Howley E T (2000). Limiting factors for maximum oxygen uptake and determinants of endurance performance. Med Sci Sports Exerc 32:70-84.
Bergh U (1987) The influence of body mass in cross-country skiing. Med. Sci. Sports Exerc. 4:324-31
Bergh U, Forsberg A (1992) Influence of body mass on cross-country ski racing performance. Med. Sci. Sports Exerc.
Botnan P-A (2001) Tids- og teknikkstudie i motbakke på 30 km fristil men, VM Trondheim 1997
Bunc V, och Heller J (1989). Energy cost of running in similarity trained men and women. Eur. J. Appl. Physiol. 59:178-183.
Costill D L (1970) Metabolic responses during distance running. J. Apply. Physiol 28:251-5
Ekström H (1981) Force interplay in cross-country skiing. Scand. J. Sports. Sci. 3:69-76
Forsberg A (1985) Er vi på rett veg? Svensk skidsport 12:12-3
Helgerud J (1996) Central and peripheral limitations of aerobic endurance in distance runners. A study of Physiological gender differences and similarties. Dr polit thesis, Norwegian univeristy of sience and tecnology 7-42
Helgerud J, Ingjer och Strømme S. B. (1990) Sex differences in performance-matched marathon runners Eur J Appl Physiol 61:433-439
Hoff J, Gran A och Helgerud J (2002). Maximal strength training improves aerobic endurance performance. Scand. J. Med. Sci. Sports 12:288-295
Hoff J, Helgerud J och Wisløff U (1999) Maximal strength training improves work economy in trained female cross-country skiers American college of sports medicine
Ingjer F (1991) Maximal oxygen uptake as a predictor of performance ability in women and men elite cross-country skiers. Scand J. Med. Sci. Sports 1:25-30
Larsson P, Henriksson-Larsen K (2008) Body composition and performance in cross-country skiing. Int J Sport Med 29(12):971-5
Losengard T, Hallén J (2014) Physiological differences between sprint- and distance- specialized cross-country skiers. Int J Sports Physiol Perform 1:25-31
Mayhew J L, Andrew J (1975) Assessment of running performance in college males from aerobic capacity percentage utilization coefficients. J. Sports Med. 15:342-6
Millerhagen J O, Kelly J M, Murphy R J (1983) A study of combined arm and leg exercise with applications to nordic skiing. Can J Apply Spt Sci 8:292-297
Niinimaa V, Doyn M, Shepard R J (1979) Performance and efficiency of intercollegiate cross-country skiers. Med. Sci. Sports 19:91-3
Pate R R och Kriska A (1984). Physiological basis of the sex difference in Cardioresperatory endurance. Sports Med 1984, 1:87-98
Pollock M L, Jackson A S, Pate R R (1980) Discriminant analysis of physiological differences between good and elite runners. Res. Q. Exerc. Sport 51:521-32
Rusko H (2003) Cross country skiing. Oxford, UK: Blackwell Science Ltd.
Saltin, B (1990) Maximal oxygen uptake: limitations and malleability. In: International Perspectives in Exercise Physiology, Nazar K and Terjung R L (eds.). Champaign, IL: Human Kinetics Publishers, pp. 26-40.
Saltin B (1997) The physiology of competitive cc skiing across a four decade perspective; with a note on training induced adaptations and role of training at medium altitude. In Skiing and Science.
Secher N H (1983) The physiology of rowing. J. Sports Sci. 1:23-53
Shaver L G (1975) Maximal aerobic power and anaerobic work capacity perdiction from various running performance of untrained College men. J. Sports Med.15:147-50
Shephard R J (1977). Endurance fitness, 2 nd. University of Toronto Press, Toronto
Smith A G (2002) Biomechanics of cross country skiing Norwegian university for sport and physical education
Stattin B, Lindahl M (1973) Effect of increasing mass on oxygen consumption during running and skiing (English summary by Bergh, 1982, vol. 6, p. 53) Internal report Stockholm, Sweden: College of Phsical Education. 1-15
Stoggl T, Müller E, Ainegren M och Holmberg H-C (2009) General strength and kinetics: fundamental to sprinting faster in cross country skiing? Scand J Med Sci Sports
Stoggl T, Enquist J Mulle E, Holmberg HC (2010) Relationchips between body composition, body dimention and peak speed in cross-country sprint skiing. J Sport Sci 28(2):161-9
Sutton J R (1992). Limitations to maximal oxygen uptake. Sports Med 13: 127-133
Vodak P, Wilmore J H (1975) Validity of the 6-minute jog-walk and 600-yard run-walk in estimating endurance capacity in boys, 9-12 years of age. Res. Q. Exerc. Sport 46:230-4
Wehlin S, Agnevik G, Hedman R, Karlsson J, Sjödin B och Saltin B (1970) Physiological investigations during the Engelbrekt ski race. Svensk Idrott 15,16:1-6
Westergren T, Nylander P (1977) Influence of camber stiffness on starting and gliding friction and on energy cost for different skiing techniques. Internal report. Stockholm, Sweden: College of Physical Education (GIH) pp. 1-18
Wisløff U och Helgerud J (1997). Methods for evaluating peak oxygen uptake and anaerobic threshold in upper body of cross-country skiers. Medicine & Science in Sports & Exercise
Internett
http://sport.adressa.no/ (05-02-14)
http://www.adressa.no/100Sport/langrenn/article411217.snd (22-05-14)
http://www.aftenposten.no/100Sport/Stadig-flere-rammes-av-spiseforstyrrelser-196007_1.snd#.U3tMfKmRPZh (21-05-14)
http://www.andrews.edu/~calkins/math/edrm611/edrm05.htm (21-05-14)
http://www.fischersports.com/ (05-02-14)
http://www.fis-ski.com (05-02-14)
http://www.nrk.no/sport/teknikken-favoriserer-johaug-1.11450248 (22-05-14)
http://worldofxc.com (14-05-13)
http://worldofxc.com/blog/2013/01/06/analysis-final-climb-2013-men/ (14-05-13)





