Spesielt har bølgene gått høyt i langrennsmiljøet. Langrennsledelsen har sågar satt ned sin egen «havarikommisjon» for å komme frem til hva som har skjedd, hvem som eventuelt har skylda, og hvordan eventuelle stumper kan reddes for at det norske slagordet «nulltoleranse» fortsatt skal gjelde.

Og norske langrennsidoler klager over mistenkeliggjøring.

I utgangspunktet gjør vi som når det gjelder mange andre temaer; vi søker på Google med stikkordet «forekomst av astma». Det bringer oss rett inn i Folkehelseinstituttets fakta-ark. Vi leser:

«Astma er en kronisk betennelsestilstand (inflammasjon) i luftveienes slimhinner. De som rammes har også en varierende sammentrekning av den glatte muskulaturen som ligger under slimhinnene.

Slimhinnene er overfølsomme og kan reagere på for eksempel pollen, husstøvmidd og andre allergifremkallende stoffer, samt kald luft, anstrengelser, stress, irritanter som virusinfeksjoner, tobakksrøyk, eksos, sterke lukter, svevestøv og kjemikalier.

Halvparten av astmapasientene har samtidig allergi, men like mange har altså astma uten å være allergiske. Diagnosen kan være vanskelig å stille, derfor benyttes ofte betegnelsen astmalignende plager».

Forekomst av astma og idrettsastma
Vi merker oss allerede her den siste setningen; diagnosen kan være vanskelig å stille!

Videre leser vi at i følge ganske ferske norske tall fra Oslo og Hordaland, har 8-10% av voksne utvikla sykdommen. Og antallet astmatikere har økt de siste 50 årene.

Lidelsen er noe hyppigere hos kvinner enn hos menn.

I vår forbindelse tillater vi oss til å hoppe over kapitlet om svangerskapsastma og går til vårt tema; idrettsastma. Vi hitsetter fra nevnte faktaark:

«Blant ungdom og voksne som driver kondisjonsidretter, er det økt forekomst av astmalignende plager og symptomer. Om lag 10 prosent av utøvere på junior- og seniorlandslag hadde astma i 1997, mot 7 prosent i den generelle befolkningen, ifølge en norsk undersøkelse.

Risikoen var særlig økt blant dem som drev styrke- og kondisjonsidretter. Astmahyppigheten var høyere hos kvinnelige enn mannlige utøvere, og var høyere hos dem som trente mer enn 20 timer per uke enn hos dem som trente under ti timer per uke.

Skiløpere og andre toppidrettsutøvere som utsettes for kald luft, har økt risiko for å utvikle en variant av astma som ikke nødvendigvis blir bedre ved bruk av vanlige astmamedikamenter. (Nystad 2000; Sue-Chu 2000).»

Behandling
I behandlingen av astma brukes først og fremst bronkieutvidende- og betennelsesdempende midler. Disse anvendes også ved såkalt kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS).

Fra Sundbysaken ble vi kjent med at det er av betydning hvordan disse medisinene tas; begrepene inhalator og forstøverapparat ble hyppig nevnt.

Inhalatoren er en enkel innretning som en utøver lett kan ha med i treningsdraktlomma. Forstøverapparatet er som navnet kan gi inntrykk av, en litt større innretning.

Diagrammet nedenfor viser hvordan bruken av astmalegemidler har variert i de ulike aldersgruppene de siste 10-12 åra, hele tida i følge Folkehelseinstituttet:

Bruk av astmamedisin i forskjellige aldersgrupper. Grafikk: Folkehelseinstituttet.

Diagnostisering av astma hos idrettsutøvere
Så kommer vi til det vanskelige punktet; hvordan diagnostiseres astma hos en idrettsutøver.

Eller sagt enklere; du syns du er en tanke mer kortpustet enn konkurrentene og bestiller tid hos legen. Hvordan finner medisinmannen (eller kvinnen) ut om du har astma?

Her blir også fagfolkene en tanke mer utydelig. Trine Stensrud, Norges idrettshøgskole skriver i en stort anlagt artikkel om «Diagnostisering av astma hos idrettsutøvere»:

«Diagnostisering av astma hos idrettsutøvere er først og fremst en klinisk diagnose som bør basere seg på en kombinasjon av symptomer og objektive tester.

Foruten vanlige belastningstester på sykkel eller tredemølle i laboratoriet, benyttes også idrettsspesifikke belastningstester. Her måles lungefunksjon før og etter trening eller konkurranse i de omgivelser og klimaforhold hvor belastningen utføres».

Her legger vi merke til at ordet «bør» brukes.

Over telefonen medgir Stensrud at på NIH utføres alltid en objektiv test i forbindelse med diagnostiseringen. Men i lys av den debatten som har oppstått, burde hun ha skrevet skal.

Og her er vi er ved problemets kjerne. Astma blant idrettsutøvere er ikke en enten/eller lidelse. Du kan ha varierende grader av sykdommen.

For å finne ut hvor sterkt angrepet en idrettsutøver er, kreves en ganske omfattende og standardisert undersøkelsesprosedyre.

I disse prosedyrene inngår flere målinger av lungefunksjonen inkludert forskjellige såkalte provokasjonstester for å se hvordan lungene (bronkiene) reagerer når de blir utfordret. Uttrykt på fagspråk:

En måler blant annet nitrogenoksidinnholdet (en betennelsesmarkør) i utpusten, og lungenes volum det første sekundet av utpusten både før og etter provokasjonen.

Det internasjonale fagmiljøet på astma har på bakgrunn av forskning utviklet en provokasjonstest som benyttes mye i Norge. Den kalles metakolin-provokasjon.

Dosen inhalert (inhalere=puste inn) metakolin ved 20% reduksjon i lungefunksjonen sier noe om følsomheten i luftveiene. Klinisk brukes ofte dosen 8 mikromol (mikromol=mengdemål) som «cutoff», mens IOC tidligere hadde en grense på 2 mikromol for at en utøver skal kunne bruke astmamedisiner.

Det er minst en hake ved dette opplegget; de færreste leger har utstyr og kunnskap nok til å gjennomføre denne undersøkelsen. Du må på et sykehus eller til en idrettshøyskole.

Kondisjonsidrett utøves ofte i deler av landet der det er et stykke til nærmeste «astmakompetente» miljø. Dermed er det en fare for at legene rundt om i landet stort sett baserer sin diagnostisering av idrettsutøvere på de symptomer utøveren sier han har.

Jeg har orientert meg blant folk i det norske langrennsmiljøet og mener å ha oppdaget dette; astmadiagnoser er gitt til flere enn jeg trodde.

Etikk i gråsonen
Så kommer vi til det etiske dilemmaet; hvis du fra fødselen har en kropp med visse styrker og visse svakheter, er det da riktig å bruke kunstige legemidler for å gjøre deg mer konkurransedyktig?

Å ha astma er ubetinget et betydelig handicap om du vil drive kondisjonskrevende idretter på elitenivå. På samme måte som det sikkert er et handicap for en som vil begynne med vektløfting ha liten muskelmasse.

Eller for en utøver av kondisjonsidrett å ha et blod med mindre evne til å transportere oksygen enn konkurrentens.

Noen hevder at f.eks. ingen langrennsløpere har helt perfekt lunger fordi disse er blitt utsatt for tøff behandling i lange konkurranser, ofte i kaldt vær. Dermed vil medisinering gi en viss effekt for alle, sjøl om utøveren ikke har astmadiagnose.

Er dette grunnen til at skiforbundet har gitt medisinen til «friske» utøvere på landslagene?

Om dette blir offentlig kjent kan konsekvensen bli at samtlige langrennsløpere i hele landet, på alle nivåer, begynner å bruke astmamedisin. I så fall, er dette en utvikling som vi ønsker? Og hva vil utlandet si?

Når det gjelder bygging av mer muskelmasse og øking av blodets evne til å transportere oksygen har World Anti-Doping Agency (WADA) satt klare grenser for hva som ikke er lov.

Lista over stoffer som er forbudt å bruke er lang, og blir stadig lengre. På denne lista står eksempelvis EPO. Et av de sist ankomne stoffene på lista er forøvrig det mye omtalte meldonium.

Burde en også sette astmamedisin på denne lista? Noen mener det.

Fremtida
Alle de medisiner vi har vært innom ovenfor er viktig når det gjelder å behandle pasienter. Preparater av EPO-typen redder daglig mange liv. Slik astmamedisin gjør det.

Legevitenskapen eller riktigere sagt medisinindustrien hviler aldri, den er alltid på jakt etter nye fortjenesteområder.

Hvem vet, kanskje vil det om noen år bli forsket frem en medisin som kan øke en utøvers andel av såkalt hurtige muskelfibre. I så fall vil Bolt kunne få konkurranse?

I mens vil utøvere, dopingjegere og presse fortsette å leke katt og mus. Og norske idrettsutøvere, idrettsledere, idrettsleger og presse vil fortsette å stille spørsmålet; hva menes med nulltoleranse? For åpen scene.

Sjøl ble vi overraska over at det norske miljøet når det gjelder studier av astma hos idrettsutøvere var så lite.

Da vi ringte Norges idrettshøgskole i forbindelse med denne artikkelen fikk vi beskjed om at den eneste fagpersonen på området var på møter i hele dag. Den andre var blitt pensjonist.