Hvor flyr toppidretten?
Løfter vi blikket og betrakter deler av toppidretten i Norge så bør vi være bekymret!
Løfter vi blikket og betrakter deler av toppidretten i Norge så bør vi være bekymret!
Løfter vi blikket og betrakter deler av toppidretten i Norge så bør vi være bekymret!
Henrik Kristoffersen og hans støtteapparat vil gjerne forsterke klimakrisen med å fly helikopter fra renn til renn. Hvit, hvit snø! Han er vel best på kunstsnø?
Petter Northug liker som de fleste av oss å gjøre som han selv vil, og strammer strikken i høyden, så farten i sporet svinger som lønningene til norske fotballspillere, trenere og byråkrater.
Norske skiløpere med Martin Johnsrud Sundby i spissen må innta tidobbel dose astmamedisin i et forstøverapparat for å få i seg 9 ganger mindre medisin? Forstå det den som vil?
Hvorfor ikke benytte astmaspray, som brukes av mange ski-barn, og som ski-ungdommer foreløpig nøyer seg med å inhalere?
Idrettspolitikere og byråkrater kan vanskelig styre utviklingen der kun pengene rår. Sannheten om at topp skaper bredde kan fort bli stum!
Bevilgende myndigheter kan velge å prioritere forebyggende helseaktiviteter fremfor grunnfinansieringen av kommersiell toppidrett.
Deler av toppidretten bør kanskje skille lag med den ordinære idretten, selv om det er helt umulig å se hvor skillet mellom topp- og breddeidretten går?
Toppidrettens irrasjonelle paradoks om å bli raskere, høyere og sterkere er i ferd med å bli spikeren i kista for utøveren som et fritt menneske.
Er mange toppidrettsutøverne i ferd med å bli en ukritisk pengemaskin for seg selv og alle gribber som gjerne er tilstede?
Eksemplene begynner å bli tragisk mange i hvordan forbund og utøvere har mistet overblikket fullstendig. Idrettens grunnverdier helse, ærlighet, fellesskap og glede har blitt satt fullstendig til side i kampen om å bli best mulig.
Fellesskap, rettferdighet og FairPlay hvor utøvere, også innad i landet vårt, har nogenlunde like vilkår, er erstattet med at enkelte utøvere, på eller utenfor landslag, må ha et stort klimauvennlig budsjett for å ha troen på at de kan nå toppen.
Det er typisk norsk å være god, men ekte dyp glede over å ha vunnet en gullmedalje, føles nok best når de er vunnet i tråd med norsk idrett sine grunnverdier.
Jeg skimter heldigvis et lys i mørket.
Idretten er vant med kupert terreng og at det går opp og ned. Vi må bare finne tilbake til troen om at mye og riktig trening i Norsk natur er vårt viktigste fortrinn på denne jord.
Ingrid Kristiansen, Grete Waitz og Vebjørn Rodal viste oss i sin tid sin vei. Deres prestasjoner står seg fortsatt i en internasjonal hard idrett.
Så hvorfor fly så fort, når vi kan gå bakover for å nå frem?
Kommentar av
Per Ivar Jaksland
Sva Marga
Lifjell
—
Leserbrev, kåserier, kommentarer og lignende representerer på generell basis skribentens syn og ikke nødvendigvis Langrenn.com sitt ståsted.





