Et par gamle treski på hytteveggen er godt innenfor normen. I hvertfall i tråd med det kulturelle verdensbildet som gjelder her i utkanten av den nordlige halvkule.

Ski på veggen = hyttefølelse = hvilepuls.

Kjenner du historien til dine hytteveggski? Er du typen som, på besøk hos andre, tilbringer deler av kvelden ved skiveggen for å studere dekor og form på skitupp, analysere bindingen, og eventuelt anslå skiens lengde og innsving på øyemål. For deretter å trekke noen mer eller mindre skråsikre konklusjoner?

Er du den typen? Eller er du kanskje en helt annen?

Husk at hvert eneste skipar der ute i på de tusen hyttevegger utgjør et lite stykke skihistorie. Litt basiskunnskap åpner opp for innsiktsfulle stunder ved tilfeldig dekorerte hyttevegger. Anekdoter om skiemner og bindingstyper er også en sikker vinner hvis du blir nødt til å navigere gjennom en krevende small-talk situasjon på afterski.

Et våkent blikk rettet mot ski på vegger, vil dessuten gjøre deg i stand til å avsløre elementære skifaglige tabber. Ta IKEA som eksempel. I et hjørne av varehusets møbelavdeling har de forsøkt (hjelp!) å gjenskape litt hyttekos. Eller er det kanskje en behagelig atmosfære av bodstemning de prøver på, for å selge flere hyller og lagringssystemer.

Uffda, IKEA, langrennsski og alpinstaver hører ikke sammen. Ikke hos dere, og ingen andre steder heller.

Tilbake til the real deal, vakre treski på trivelige hyttevegger. Hva kan du få ut av det, ved hjelp av noen enkle stikkord?

Treslaget. Alle vanlige tresorter har blitt brukt til skimaking gjennom tidene. Det forenklede norgeskartet ser slik ut: Bjørkeski fra Nord-Norge, furuski fra Sør-Norge,  eikeski fra kyststrøkene i sør og vest. Ask var et populært treslag på det sentrale østlandsområdet.

Bindingens «vannskille» er før og etter metall. De eldste skiene har bindinger av vidje og lær. På slutten av 1800-tallet kom metallbindingene for fullt. Oppfinnerne tok patent. Skibindinger ble ingeniørkunst.

Les: «Pikante patenter. Om skibindinger, enerett og innovasjon»   

Skituppen har også noe å fortelle. Den korte versjonen er at profilerte og utskårne tuppene hører til gamle ski; dragehode, andenebb og spyd. Sukkerbiten var et hovedstadsfenomen. Nyere ski har enkel tupp.

Dekoren er et kapittel for seg, og spenner fra rosemaling til figurer og signaturer. Brukskunst ser ut til å være stabilt trendy hytteinteriørfronten.

Hvis det passer din smak og stil, kan det altså absolutt være dekorativt med de gamle skiene som veggpryd. Men det er også noe som bør tenkes nærmere gjennom:

Dersom du er ute etter den taktile opplevelsen, er det upraktisk å skru skiene fast til en vegg. Du går glipp av muligheten til å stryke hånden over trevirket og la berøringssansen vurdere skisålen med midtrand og steinskader. Din indre skiplukker kan nok også være interessert i å klemme litt på skiene for å vurdere spenn og den slags.

Når langrennsløpere legger opp, snakkes det om at de «legger skiene på hylla». Kanskje dette bør skrives om til å «henge skiene på veggen», som trolig er en mer dekkende beskrivelse av virkeligheten. På hytta.

Karin Berg, Ski i Norge (1993) er boken å kikke på for den som vil lære mer om å identifisere gamle ski. Boken er fritt tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket.