Norges Skiforbund, avdeling langrenn, har bestemt at alle som skal konkurrere i internasjonale renn (inkludert for eksempel ScanCup renn i Norge), kan ikke delta før de er blitt vurdert i ‘Helseattestordningen’.

‘Helseattestordningen’ går ut på at utøveren fyller inn et egenmeldingskjema angående egen helse, tar denne til en lege som da undersøker utøveren og skriver ut en ‘legeattest’ . Denne legeattesten koster rundt 500-1200 kr.

Norges Skiforbund samtidig reklamerer for at de ønsker økt innsats rettet mot kostnadsbesparende og ressurssparende tiltak for utøverene. Det er da naturlig å starte med å fjerne kostbare tiltak som har liten eller ingen effekt.

Legeattestdelen av denne ‘Helseattestordningen’ er en av disse. Etter min mening er den bortkastet tid og penger.

‘Helseattestordningen’ er et samarbeidprosjekt mellom flere idrettsavdelinger og utarbeidet av Sunn Idrett og OLT (Olympiatoppen).   Jeg får opplyst fra NSF langrenn at man ønsker å oppdage utøvere med spiseforstyrrelser, beinskjørhet, risiko for hjertestans og andre helseproblemer.

Min hovedinnvending til denne ‘helseattestordningen’ går hovedsakelig på selve ‘legeattest’-delen som gjøres på alle som er ressurskrevende både i penger og tid; ikke utøverens egenmeldingsskjema. Med en gang man har plukket ut den lille gruppen som har risikofaktorer eller symptomer på sykdom, altså de med ‘gule eller røde flagg’ på egenmeldingskjemaet, står man igjen med en meget frisk gruppe unge voksne (dvs. de aller fleste utøvere). Disse unge voksne uten symptomer på sykdom (altså luket ut av egenmeldingskjemaet) blir da allikevel presset til å betale 500-1200 kr for en legeattest der sjansen for å oppdage u-erkjent sykdom er nesten lik null.

Det å undersøke en antatt frisk gruppe individer for sykdom kalles for ‘screening’ i medisinsk litteratur. Selv om ideen kan virke god, er det vist at det er som oftest store problemer med å dokumentere at screeningtiltak har noe ønsket effekt i det hele tatt, og screening har tidvis vist seg å være skadelig.

Diagnostisk kriteria innen medisin er vanligvis ikke eksakt. En enkel test gir bare en viss sjans for å påvise sykdom. Det er som oftest en kombinasjon av flere tester som gir oss en viss sannsynlighet for å kunne si at en pasient er syk. Symptomer er nok den aller viktigste faktor for å påvise at en pasient er syk, og når disse mangler begynner sjansene for å avdekke sykdom å bli betydelig mindre.

Ta for eksempel en pasient med lungebetennelse. Har en pasient symptomer med hoste og feber er det kanskje en 5% sjanse på at han har en lungebetennelse. Lytter legen på han med stetoskop og hører lyder øker sjansen at dette er lungebetennelse til kanskje ca 50% (det er vist at en gjennomsnittslege greier bare å oppdage 1 av 2 lungebetennelser ved å lytte på brystet). Går man da videre og tar en blodprøve som viser en betennelse og tar en røntgenbilde som viser forandringer i brystet har man da økt sjansen for at pasienten har en lungebetennelse til 99%. Da starter man antibiotika behandling.

Men denne screening som NSF driver med kan sammenlignes med å ta inn masse 20-åringer uten symptomer på sykdom og få en allmennlege å lytte på dem med stetoskop, uten andre seriøse tester, for å finne lungebetennelse. Kanskje 1 av 5.000 i denne aldersgruppe har til enhver tid en lungebetennelse, og da bare 1 av 100.000 som ikke har symptomer på dette. Skal legen lytte på alle og bare fange opp 1 av 200.000 stykker? Skal man sette i gang en svær ressurskrevende ¨legeattest’-lignende undersøkelse for å få tak i denne personen?  Det sier seg selv at dette lønner seg ikke, det er bedre måter å bruke ressursene våre på.

‘Legeattest’-delen av ‘Helseattestordningen’ er en meget enkel attest som omfatter blant annet puls i hvile og at legen lytter på lungene med et stetoskop. Selv svært avanserte tester har vanskelig for å avdekke for eksempel de som har risiko for hjertestans. Sjansen for å oppdage sykdom som utøveren ikke kjente til fra før, i den ‘friske’ gruppen med denne legeattesten, er nesten lik null.

Og hva så om man finner noe på den diagnostisk testen? Da testene ikke er eksakte må man regne med å finne noen utøvere som har tegn til sykdom uten å være syk (for eksempel enten av en teknisk feil eller et normal kroppsavvik). Dette kan føre til stress, engstelse, unødvendig videre undersøkelser. Studier har vist at til og med unødvendig kirurgi kan forekomme p.g.a. funn i screeningsprogrammer. Og selv om du da greier å påvise ekte sykdom, betyr dette ikke nødvendigvis at man kan gjøre noe med den og det er ikke alltid at pasienten ønsker behandling.

Jeg har hatt kontakt via flere brev med helseteamet i NSF langrenn, inkludert medisinsk sjef i NSF og NSF langrenn, samt Sunn Idrett, i et forsøk å finne ut om de kan vise til noe som helst dokumentasjon i den internasjonal medisinske litteratur på at denne kostbare ‘legeattest’-delen av helseattestordningen (eller lignende) har ønsket effekt. Jeg greier i hvert fall ikke finne støtte i litteraturen selv.  Jeg ser at intensjonene med ordningen er gode og jeg har fått flere høflige svar tilbake, men ingen av de som jeg har hørt med kan vise til at tiltaket er dokumentert eller har noe støtte i litteraturen. Jeg mener derfor at attesten bør avvikles, men uten at jeg får noe støtte for dette.

 Jeg ønsker å fremme dette problemet for langrenns-Norge via denne kanalen for å opplyse litt om hva som foregår og gjerne få til en avvikling av denne ressurskrevende og dyre legeattestordningen, som sannsynligvis ikke fungerer.

Skrevet av James Haddon, Trondheim
(Lege, og far til en meget frisk langrennsutøver som må få seg en dyr og unødvendig legeattest)

* Første gang publisert 7. januar 2020