De benytter enhver anledning til å dreie fokus bort fra dopingens kjerne til å forfekte sine egne besvergelser om kosttilskudd og høydehus. Debatt uten premisser og motforestillinger bryter akademisk redelighet.

Det skjedde under WADA-konferansen i Oslo i november. Mens verden forøvrig var opptatt av alvorlige medikamenter og genmanipulasjoner med eksisterende
og potensielle helsefarer, dreiet den norske debatten seg om høydehus og kosttilskudd, temmelig perifert i forhold til problemets kjerne og alvorsgrad.

Etter Lahti-skandalen dreies vår hjemlige debatt i samme retning. Om de middelaldrende herrer på idrettshøyskolen får gjennomslag for sitt syn, blir
eliteidrett en aktivitet forbeholdt de rike, uten folkelig forankring. Selv profilerte eliteledere som Terje Langli og Anders Besseberg går nå ut og hevder at høydehus øker dopfaren.

Meningsløst
Før man er villig til å stille premisser mot hverandre blir den norske debatten meningsløs. Hvis dopkampen ensidig blir en kamp om tester og straff, er den tapt. Dopkampen må også dreie seg om hvilket (i gåseøyne)
²naturlige² prestasjonsfremmende tiltak som er mulig å gjøre. Ved å minske gapet mellom akseptable og uakseptable metoder, kan fristelsen til å risikere fornedrelse og skam bli mindre.

Om høydehus skal forbys, må også idrettens høydetreningsprosjekter forbys. Ellers blir eliteidretten drevet fullstendig på kapitalens premisser. Norske utøvere kan ligge i alpeparadiser og samle røde blodlegemer. Våre venner på steppene i øst kan det ikke. De eneste fattige som kan følge er afrikanere som bor i høyden, men de befinner seg bekvemt unna norske ski- og skøytedomener.

Uinntakelig fordel
Om Langli får høydehusene forbudt, vil han skape et uinntakelig forsprang for sine egne løpere. Et forsprang som kan friste til medikamentell utjevning. Høydehus gir derimot fattige lands utøvere anledning til å utligne det forspranget vi kan kjøpe oss til med sponsorkroner.

Hvilken moral ligger i en ny praksis som utelukkende favoriserer oss selv ­og hvordan skal slike ulikheter etisk forsvares? Spørsmålet kan gjerne gå til Idrettshøyskolens budbringere.

Fattiges mat
I samme gate går debatten om kosttilskudd. Jeg har selv vært i de gamle diktaturstatene i øst og sett at det normale sunne norske kostholdet, som skal være tilstrekkelig, er en illusjon for de fleste familier der.

Kosttilskudd, eller næringskonsentrater, kan være en måte å sikre barnekroppene de nødvendige næringsemner for å utvikle en sunn kropp, for den saks skyld en idrettskropp. Det samme kan gjelde hybelungdom, eller de 70.000 fattige barn hos oss.

Debatt om forurensede tilskudd forblir en skinndebatt, fordi her er det ingen uenighet. Jeg synes heller ikke det er en god idé å legge for mye ressurser i kontroll av kosttilskudd. Jeg tror at pålegg til produsentene om
å merke sine produkter «rent» i forhold til dopingreglementet er tilstrekkelig. Dermed vil selskapene selv hefte for eventuell forurensning,
med de erstatningsrettslige konsekvenser det måtte ha. Så får heller produkter med forbudte stoffer forbeholdes oss mer skrøpelige, etter legekonsultasjoner. For mye av det som er forbudt i idretten er jo nødvendige medisiner for en del av oss andre.

Dopstrategien og ressursene må etter min oppfatning følge to akser. Et fokus bør gå på idrettsforskning for å finne de optimale måter å minske gapet mellom treningsmetoder, kosthold og tekniske løsninger på den ene siden, og de forbudte midler på den annen side. Det annet fokus bør som i dag gå til å forbedre testmetoder i den medikamentelle del av dopproblemet.

Etikken?
Det etiske aspektet kan ivaretas ved at alle så langt som mulig gis tilgang til de samme fordeler. Dvs., norsk idrett/sponsorer må gjerne subsidiere høydehus til Estland og Ukraina for å kompensere for våre alpeopphold. Alle nasjoner bør få del i vår kunnskap om treningsmetoder, gliprosjekt, høydeprosjekt, osv. Da holder vi en åpenhet som minsker mistenksomheten
kastet på fremragende norske prestasjoner. Samtidig gir vi våre konkurrenter et reelt faglig alternativ til juks.

Herved inviteres til en dopingdebatt uten bastante forhåndskonklusjoner sentrert rundt vår egen navle.