Tirsdag 12. oktober tok vi avskjed med Inge Morten Smedås i en mer enn fullsatt Dalsbygda kirke. Det ble en verdig og minnerik seremoni for familie, slekt, venner og sambygdinger, og for oss som var kolleger med Inge Morten.  Det er trist og vondt at Inge Morten forlot denne verden så brått og brutalt. Samtidig sitter vi sitter igjen med mange gode og glade minner. ”Sorgen og gleden de vandrer til hope”, som det heter i en gammel salme. De mange minnetalene vitner om et menneske som betød mye for mange, en god og omsorgsfull familiefar, en aktiv og positiv deltaker i lokalsamfunnet og en dyktig og pålitelig kollega.

Inge Morten kom til Arbeidets Rett på slutten av 1980-tallet. Han var utdannet ingeniør og arbeidet innenfor dette fagfeltet noen år, før han bestemte seg for å prøve seg som journalist. Det viste seg fort at han hadde stort talent også for dette yrket. Åra på Rettens tynsetkontor ga mersmak, for han fortsatte med å ta utdanning ved Norsk Journalisthøgskole i Oslo. Deretter vendte familien tilbake til Nord-Østerdalen og Dalsbygda. Han var allsidig og søkende, ville prøve nye ting. I åra som kom, førte det ham til nærradioen i Nord-Østerdalen, til en ny periode i Arbeidets Rett, til redaktørjobb i Fjell-Ljom, til en stilling som bilselger i Røros Auto, til daglig lederjobb i Os Idrettslag, og så tilbake til Arbeidets Rett, hvor han i mange år var journalist og vaktsjef.

Med sitt rolige og vennlige vesen bidro Inge Morten virkelig til et godt arbeidsmiljø. Hans underfundige og treffende kommentarer kunne løse opp stemninga i en travel og småpanisk redaksjon når deadline nærmet seg. På sosiale sammenkomster viste han sitt skuespillertalent og kunne dra til med overraskende og humoristiske opptrinn.

På jobben var Inge Morten en stødig og lojal medarbeider. Han hadde oversikt og kunnskap om samfunnsspørsmål og hadde god greie på idrett. Vi så, og kunne lese, at han trivdes aller best når han skrev om kultur. Her var han på hjemmebane, med sin inngående kjennskap til teater, sang og musikk. Språket hans var stilsikkert og elegant, noe han viste til fulle i spalten ”Endelig fredag”. Her gledet han både oss kolleger og et stort antall lesere med beskrivelser og betraktninger fra kvardagslivet. Vi kunne kjenne oss igjen, det var en fryd å lese.

Under den sindige overflaten, visste vi at det skjulte seg et mørke. Tunge, vanskelige tanker kunne i perioder ta overhånd, og i de siste åra forverret sjukdommen seg. Våre forsøk på trøst og oppmuntring føltes små og hjelpeløse. Vi forsto at hans store ønske var å bli frisk, han ville tilbake til jobben sin. I høst var han også tilbake i redaksjonen, og utførte oppdrag både som journalist og vaktsjef. Vi øynet et håp om at vi skulle få ham tilbake for fullt. Så, en mørk høstkveld, kom beskjeden om den fatale ulykken på riksveg 3. Retten rykket ut, slik oppgaven vår er. Denne gangen skulle det vise seg at det var en av våre egne som var rammet. Det føltes som om tida stoppet.

Siden ulykkeskvelden har vi vært samlet eller snakket sammen, både nåværende og tidligere kolleger. Mellom oss har vi delt tårer, latter og minner om en god kollega hvis stol nå står tom.

Vi lyser fred over Inge Mortens minne.

Tidligere og nåværende kolleger i Arbeidets Rett