Vi hadde et uttrykk da jeg var guttunge: «Din bortskjemte drittunge!» Det tenker jeg på når jeg leser og hører uttalelser fra norske langrennsløpere om dagen.
Anita Moen: «Jeg håper ski-duathlon blir en fiasko». (Hamar Arbeiderblad 16/11 -01)

Hilde Gjermundshaug Pedersen: «Det er livsfarlig å gå på ski her. Dette rennet burde vært flyttet» (NRK TV-sporten 16/11 -01).

Det er mulig Anita Moen har trøbbel med å knyte skolissene, eller få skibindingen til å sitte skikkelig. Det må være eneste årsak til at ei jente som bør være opptatt av skisportens framtid (?) så til de grader tar avstand fra en satsing som utelukkende har til hensikt å styrke interessen for den samme idretten.

Hvem andre enn seg sjøl er det Hilde Gjermundshaug Pedersen tenker på når hun to dager før sesongåpningen på Beitostølen håner en hel frivillig-organisasjon med å påstå at de gjør en altfor dårlig jobb, og at rennene burde vært flyttet?

Jeg tenker med meg sjøl: Er det virkelig mulig å være så inn i granskauen ego!

Kan det forsvares at idrettsprofiler som Moen og Gjermundshaug Pedersen, som faktisk lever av at andre legger forholdene til rette for dem, så til de grader kan distansere seg fra de samme menneskene og miljøene?

Bortsett fra Bjørn Dæhlies engasjement for barneskirennet på Nannestad og samme manns «Årets ildsjel»-pris, når leste vi sist om en topp langrennsutøver som interesserte seg for andre enn seg sjøl?

Mon tro hva de tenker, alle de som legger ned tusenvis av gratistimer i nasjonale og internasjonale forbund, og i større og mindre arrangementer, når de ser hvor