Tour de Ski er over. Den 20.utgaven. Det er en måned til OL i de samme sporene. Hva lærte vi egentlig av Tour de Ski med tanke på det som kommer? Vår senior editor Kjell-Erik Kristiansen – en av de som kan mest om dette – summerer og reflekterer etter touren.

Johannes Høsflot Klæbo ble historisk. Tok sin femte seier. Han blir historisk i nesten alt han gjør for tiden. Risken er at OL i Val di Fiemme kommer til å bli drittkjedelig på grunn av Klæbo.
Det anses som nesten umulig å kopiere de 6 gullene han tok i VM i Trondheim forrige sesong. Men så overlegen som han er så kan han gjøre det også i OL.

Norges dominanse på herresiden har ikke blitt mindre, snarere større. Nå kastet man inn nye navn som Mattis Stenshagen og Lars Heggen, samtidig som en pånyfødt Emil Iversen var bedre enn noen gang.
Antageligvis kunne Norge stilt med 3 herrelag i OL som alle var bedre eller i alle fall på høyde med det nest beste laget. Problemet med det er at de norske løperne kvalifiserer seg ihjel og får problemer med å komme til OL i toppform.
Som de fleste sier: Hva skal Emil Iversen gjøre mer for å bli tatt ut? Nå behøver han jo tiden fram til OL for å lade batteriene, finne en ny toppform og gjøre sitt livs OL.
Istedet skal han kjempe mot Krüger, Fjorden Ree og de andre i et knallhardt NM på Steinkjer. La oss si at for eksempel Fjorden Ree vinner to NM-gull. Ja da har landslagsledelsen virkelig rotet det til og skapt problemer som de kunne ha unngått.

På damesiden er Jessica Diggins dronningen i Tour de Ski. Det er imponerende hvordan hun målbevist jobber mot det hun har satt opp som sine mål. Hun klager nesten aldri, har et humør som de fleste andre damene ikke noen gang har opplevd og hun har en egen evne til å grave dypere i kjelleren enn noen andre.
Men hva kommer etterpå når Diggins nå slutter etter årets sesong? Det amerikanske damelagets bredde er dårligere enn på lenge.

Diggins blir farlig på OL, spesielt når de antatt verste konkurrentene viser svakhetstegn. Verst er det i det svenske laget. Frida Karlsson og Ebba Andersson er begge langt fra formen de hadde under VM i Trondheim. Det er kort tid å finne den på.
Den beste svenske distanseløperen nå er Moa Ilar. Men hun er en stor og relativt tung løper som straffes hardt med en avslutning som Alpe Cermis. De 200 verdenscuppoengene hun tapte opp der kan være nok til å tape hele verdenscupen totalt til for eksempel Diggins.
Svenskene kan trøste seg med at de har Jonna Sundling på hjemmebane. Er det noen som finner formen til store mesterskap så er det henne.

Derimot er det krise blant de svenske herrene. Dårligste touren noensinne. Den gamle mesteren Torgny Mogren fikk kritikk da han uttalte at det blir vanskelige å finne 8 svenske herreløpere som er gode nok for OL.
Men han har jo et poeng.
Jens Burman og Calle Halfvarsson er helt ute av diskusjonen. William Poromaa finner ikke formen i det hele tatt. Og plutselig hviler det meste av ansvaret på skuldrene til Edvin Anger – som aldri har gått OL.
Et lite lys i mørket: Den tidligere juniorverdensmesteren Anton Grahn var på pallen i sprinten som gikk nettopp i den kommende OL-løypa.

Norges sprintess Kristine Stavaas Skistad fikk ikke testet OL-løypa. Hun måtte bryte før det. Men dessverre har det meste rundt Skistad handlet om utenomsportslige saker så langt i vinter. Det til tross for at hun vant sprinten i Toblach.
Nå må vi vente på duellen mellom Sundling og Skistad til i februar, ingen av dem testet den nye OL-løypa.
Synd for Norge som fikk sprinteren Mathilde Myrvold skadet med skuldra ut av ledd i Toblach. Også for henne er det kort tid for å komme i toppform igjen.

Om det ser mørkt ut for de svenske herrene, så er det bekmørkt også i det finske laget. Stjernene som begge Niskanen, Pärmäkoski, Hakola og flere andre forsvant underveis.
Inntil Jasmi Joenssu reddet stumpene med sprintseieren i Val di Fiemme på den nest siste etappen hadde ikke Finland tatt en eneste pallplass i verdenscupen i vinter.
Vanskelig for å se hvordan de skal snu det på en måned.

I skyggen av Klæbo og Diggins så var det en hel del å juble for hos de nasjonene som ikke dominerer like mye.
Tyskland jublet for Coletta Rydzeks andreplass i Toblach og for Jan Stölbens finaleplass i Val di Fiemme. Ellers er det ovanlig tynt i de tyske rekkene.

Bedre for nabo Østerrike. Teresa Stadlober kjempet seg til andreplassen sammenlagt og var nær etappeseire. Dessuten hang Benjamin Moser overraskende lenge med blant de beste i sammendraget. I tillegg måtte jo stjernen Mika Vermeulen melde forfall.

Italienerne blir ikke ufarlige på hjemmebane. Det er imponerende hvordan veteranen Federico Pellegrino alltid kjemper seg med. Dessuten er unge Elia Barp på full fart framover.

I den omtalte gruppestarten ble ukjente Leonie Perry fra Frankrike nummer 4, mens også polske Eliza Rucka-Michalek satte personlig rekord på 6.plass.
Personbeste noteres også for Alison Mackie fra Canada blant damene og en 5.plass i gruppestarten til britten James Clugnet.

En nyhet var gruppestarten i Toblach. 5-kilometersløpet så flere nasjoner i teten. Amerikaneren Gus Schumacher tok sin andre verdenscupseier.
Men formatet var uferdig og for mange uforståelig. Det var tilfeldig hvilken gruppe man startet i, forholdene kunne ha vært enda mer forskjellige og TV forstod ikke at man skulle ha grafikk som hele tiden viste forskjellen mellom gruppene.

Litt politikk ble det også. Spesielt da FIS nye hovedpartner Azerbaijan dukket opp både på startnummer og runt stadion i Toblach. Det er en meget omstridt kontrakt. Azerbaijan er et land som anklages for brudd på menneskerettighetene, og de ligger i stadig konflikt med naboen Armenia om området Nagorno-Karabakh.
Armenias Mikael Mikaelyan tapet over sponsornavnet og fikk bøter av FIS. Men jeg mistenker at ukrainerne hadde gjort det samme om Russland var sponsor. Ikke så lett for stakkars Mikaelyan å gjøre noe annet.
Husk at dette også er hovedsponsoren til FIS for ski-VM i Falun 2027.

Russland var – i hvert fall delvis – inne i varmen igjen. De to ungdommene Savelii Korostelev og Dariya Nepryaeva leverte gode prestasjoner og slapp unna det verste mediakjøret.
Mest oppmerksomhet fikk deres trener Egor Sorin, som var på plass men ikke fikk noen akkreditering. Han ble jaget av media under touren.