Av Marius Lystad

Utifra fødselsattester og ferdigheter så har Norge et svært lovende herrelandslag. Men på en dag da folket har kåret skihistoriens største, en av de fremste eksponentene idrettsverdenen har sett for de egenskaper langrennssporten krever av sine utøvere, kan man i lys av dagens femmil i Kollen stille spørsmålstegn ved motet, viljestyrken og mest betenkelig av alt, vinnerviljen til de (mann)lige landslagsløperne.

Selvfølgelig, først og fremst et kjempemessig GRATULERER til junior Therese Johaug med imponerende innsats selv om media valgte å fokusere på de tapte plasseringer. Greit nok det, vi vil jo være best, men spennende og tøft satset var det likevel. Lykke til videre og bedre lykke neste gang til dronningsemnet vårt Astrid Jacobsen og TUSEN TAKK for en strålende sesong.

Utholdenhet, styrke, balanse, teknikk osv., dette er FERDIGHETER som enhver utøver på ethvert nivå i enhver idrett kan tilegne seg. Bare spør Tom Nordlie, fotballspillerne hans trener visst mest og hardest. Gode til å spille fotball blir de ikke da men løpe doggies det kan de, og det trenger de også når de skal jage ball i kamp mot ukjente lag i kvalifisering til nest høyeste europeiske turneringsnivå.

EGENSKAPER derimot, som for eksempel det å åpne for og deretter tåle smerte, det er medfødt.

Før den legendariske femmila i Nagano uttalte Bjørn Dæhlie at han var sliten og pessimistisk på egne vegne. Alle husker valgene hans underveis og ikke minst målgangen. Jeg er selvfølgelig ikke mindre realist enn at jeg innser at vi antakeligvis aldri vil se en ny Bjørn Dæhlie. Det finnes kun en Maradona i fotballhistorien, kun en Anja Andersen i håndballhistorien, kun en Bjørndalen i skiskyting og kun en Bjørn Dæhlie i langrennshistorien.

Om løperne ikke stuper halvdøde over målstreken hvert eneste renn så mener jeg man i hvert fall kan forlange tilnærmet total utmattelse når det gjelder som mest. En folkefest av en femmil på hjemmebane bør vel høre inn under den kategorien?