Trodde sesongen var kjørt før den i det hele tatt startet. Nå er 23-åringen fra Tønsberg tilbake i verdenscupen – og drømmer om finale i Holmenkollen.

Gro Njølstad Randby åpnet sesongfinalen i IBU-cupen i Lake Placid med andreplass – hennes beste plassering internasjonalt.

Dagen etter kom gjennombruddet: Skiskyttertalentet fra Tønsberg tar sin første internasjonale seier. Så fulgte hun opp med en ny. Deretter ytterligere to pallplasser.

På seks renn sto Randby igjen med fem pallplasser – og billett tilbake til verdenscupen.

Mandag ble Randby tatt ut i troppen til Otepää i Estland kommende helg. Det er første gang på over et år, og egentlig mot alle odds. 

– Januar i fjor er ikke så lenge siden, men veldig mye har skjedd siden da, så jeg er veldig spent på å komme tilbake, sier Randby til Langrenn.com. 

– Det føles som en skikkelig bonus at jeg i det hele tatt kom meg ut på IBU-Cupen i år. Og at jeg nå skal til verdenscupen, det hadde jeg aldri trodd i høst.  

Se også: Norsk seier i Lake Placid

Saken fortsetter under

– Alt raste sammen 

I september, midt i den viktigste delen av sesongoppkjøringen, fikk 23-åringen beskjeden hun fryktet mest: Kyssesyke.

– Det begynte med at jeg bare var litt småsjuk, og jeg trodde egentlig ikke det var noe. Men så hovnet jeg opp i øynene, og da begynte alarmene å ringe. Jeg hadde hørt at det kan være et tegn på kyssesyke, så jeg ble skikkelig redd. Og så viste prøvene at det var det, sier hun.

For Randby føltes beskjeden som et slag i trynet. Hun hadde aldri trent bedre – og det var bare uker igjen til sesongstart.

– Alt raste sammen. Det kjentes så meningsløst, sier Randby.

– Alt jeg hadde lagt ned av arbeid gjennom våren, sommeren og høsten… Jeg var i veldig godt slag, så det var veldig kjipt å vite at den formen bare kom til å forsvinne.

I starten ble Randby værende på Lillehammer, der hun bor sammen med søsteren som også satser skiskyting. Men så valgte hun å ta inn hos en venninne i Oslo. 

– Det er jo litt kjedelig å være på Lillehammer når man ikke kan være med på det de andre gjør. Så jeg var mye i Oslo. Der levde jeg litt som en «vanlig» person. Det var fint det også, sier hun. 

Flaks og tålmodighet

Ukene gikk, sesongåpningen gikk fløyten og vinteren nærmet seg. Da Randby ble klar for å gjenoppta trening, var hun nøye på å følge Olympiatoppens retningslinjer. Det vil si en femukers protokoll med gradvis progresjon. Og oppskriften fungerte brillefint. 

Like før jul prøvde Randby seg så vidt med startnummer, men tok det mest som en hardøkt. I januar sesongdebuterte hun for alvor i Norgescupen, og midt i februar fikk hun sjansen i IBU-cupen på Sjusjøen.

– Jeg fikk faktisk plassen fordi noen meldte forfall. Litt flaks skal man jo ha, sier Randby.

Den muligheten grep hun med begge hender.

Prestasjonen på Sjusjøen sendte henne videre til de to siste rundene i USA. Der leverte hun en ellevill rekke i Lake Placid – og sikret seg dermed plass i verdenscupen igjen.

Saken fortsetter under

Drømmer om Kollen-finale

Nå tar Randby sikte på å prestere godt nok i Otepää til at hun får gå verdenscupfinalen i Holmenkollen om halvannen uke. 

– Jeg var der og heiet i fjor, og da tenkte jeg at der har jeg skikkelig lyst til å gå neste år. Det er stort å få gå i Kollen, og jeg mistet jo litt trua i høst med alt som skjedde, så det hadde betydd ekstra mye nå, sier hun.

Ekstra spesielt ville det også være å få gå i verdenscupen Holmenkollen sammen med kjæresten Martin Uldal, skiskytterkometen som gikk seg rett inn i elitelandslaget etter fjorårets elleville gjennombrudd. 

I fjor sto Randby på tribunen og heiet på ham. I år håper hun de kan stå på startstreken sammen. Til våren blir de samboere.