Fra vinteren 1986 ble langrenn delt inn i to stilarter, klassisk og fri teknikk.

Det var FIS’ hensikt å bevare den tradisjonelle måten å gå på, også for ikke å skape for stor avstand til vanlige mosjonister. Det førte til at femmila, som andre distanser, gikk i ulike stilarter i Holmenkollen og i mesterskapene fra år til år.

Når en ny teknikk oppsto, måtte alle lære den fra grunnen av. Det ga utøvere fra Italia, Frankrike, Sveits, Tyskland, Tsjekkoslovakia, USA, Canada, Japan og flere andre land muligheter til å hevde seg.

«Gamlingen» Maurilio De Zolt lærte seg fort å skøyte. Mange trodde at 22.-plassen på 50-kilometer i OL i 1984 var mannens siste renn i olympisk sammenheng. Men skøyting inspirerte ham til å satse videre.

Jarmo Punkkinen, Italias finske trener midt i 1980-åra, så at De Zolt drakk mye vin og spiste grillet vilt og spagetti overlesset med kjøtt. Det gikk ikke an å vinne skirenn med slikt kosthold, mente finnen og anbefalte mer poteter, mørkt brød og melk.

Heretter skulle De Zolt drikke mindre alkohol og spise sunt.

De Zolt ble sint. Han kunne ikke legge om kostholdet kjapt og samtidig trives, heller ikke fungere fysisk.

Slik hadde forfedrene hans spist, og det var slik kost kroppen hans var vant med. Han ble sjuk, sa han, på dietten finnen foreslo. Han ville ete det som passet ham. Da ble også resultatene i skisporet best.

Slik forble det. Maurilio De Zolt foretrakk vin framfor melk, loff framfor mørkt brød, og kjøtt foran fisk. Mannen åt også epler, gulrøtter og andre lokale avlinger, men trengte påfyll av animalsk føde.

Som livsnyter understreket han at satsingen på langrenn skjedde frivillig og i gledens navn. Derfor levde han nokså normalt utenom treningsøktene, godt hjulpet av sin driftige kone.

Men hun var likevel ikke den som heiet ivrigst. Det gjorde Don Piero, sogneprest i småbyen San Pietro di Cadare. Han fulgte med på alle skirenn via telefon, radio og fjernsyn.

Hver gang De Zolt vant, ringte presten i byens kirkeklokker for å varsle resten av befolkningen. I helgene ventet folk spent på klokkeklangen.

I VM i 1987, da De Zolt vant femmila, gikk Don Piero amok med klokkene og ringte i 20 minutter, mer enn til jul og påske, mer enn noen gang i småbyens historie.

Til sognebarnas overraskelse nevnte han også VM-gullet fra prekestolen. Langrenn var et svært uvanlig emne å omtale i italienske kirker.

Maurilio De Zolt var langrennssportens evighetsmaskin og tok sølv på femmil i OL i 1992. Han konkurrerte på landslaget til og med vinteren 1994, et halvt år før fylte 44 år.

—

Hjemmeside for boka Femmila Skisportens manndomsprøve hos Gyldendal Norsk Forlag