I juli fikk Håvard Moseby påvist tretthetsbrudd i bekkenet. 12 uker senere ser 22-åringen fra Kjelsås i Oslo at han kommer styrket ut av skadeperioden – ikke minst mentalt. 

For rekruttlandslagsløperen var ikke første del av sesongen 2021-22 av sorten der alt går på skinner. 

I starten av juni trynet Moseby på rulleski i 45 kilometer i timen under Oslo Skishow i Holmenkollen da bindingen på rulleskien plutselig åpnet seg underveis i rennet. Moseby kom fra hendelsen med skrubbsår og mørbanket kropp, men uten brudd. 

En måned senere kom altså den neste nedturen: De akutte smertene Moseby fikk under løpeintervallene i juli viste seg å være et tretthetsbrudd i bekkenet. Siden den tid har han måttet trene alternativt. Dermed gikk Moseby glipp av flere av sommerens høydepunkter, inkludert Blink-festivalen der han ble fjorårets snakkis da han gikk inn til andreplass to tideler bak Emil Iversen, Toppidrettsveka og treningssamlinger med rekruttlandslaget. 

Hvordan oppdaget du tretthetsbruddet? 
– Den første gangen jeg kjente det, var da jeg gikk en skøytetur på rulleski 18. juli, der jeg kjente meg veldig stiv i hofta. Dagen etter hadde jeg løpeintervaller. Da fikk jeg veldig vondt underveis, og etter intervalløkta kunne jeg nesten ikke gå. 

Moseby skjønte at noe var galt, men siden det kom så plutselig, tenkte han at det ville gå over av seg selv bare han lot være å løpe en stund. Men smertene ble ikke borte. Moseby tok kontakt med fysioterapeut, kiropraktor og prøvde akupunktur, men ingenting hjalp. 

Moseby ble henvist til MR, og da svarene på undersøkelsen forelå, var det klart at det var snakk om en stressfraktur i bekkenet. Slike skader har normalt en tilhelingstid på seks til tolv uker. Men det forutsetter at skaden ikke utsettes for belastning. 

– De første to-tre ukene var veldig strengt. Det var bare trening i vann som var mulig, forteller Moseby.

Fikk hverdagen snudd opp-ned
Moseby måtte legge om treningen totalt. De første to ukene var det lite han kunne gjøre. Han begynte å svømme og løpe i vann i stedet for å gå på rulleski og løpe, og jobber fortsatt tett med fysioterapeuten på Olympiatoppen fra uke til uke. 

Gradvis kunne han innføre flere bevegelsesformer. Det første var sykkel, innendørs på rulle for å kunne kontrollere alle variabler, slik som belastning og lengde på øktene. Deretter fikk han prøve seg på staking, også det inne på mølle. 

I tur og orden har flere bevegelsesformer kommet til: ellipsemaskin, rulleski ute og rulleski diagonalgang, og i forrige uke hadde Moseby sin første skøyteøkt på nesten 12 uker. Den gikk inne i skitunnelen i Torsby, og ble en opptur. Det samme gjorde den første intervalløkta i fristil, fredag 8. oktober. 

– Jeg ser at jeg ikke har tapt så mye teknisk, og at intervalltreningen jeg har gjort har gitt meg et godt kapasitetsgrunnlag, sier Moseby. 

Fysisk tilnærmet i rute
– Jeg har ikke fått trent mye spesifikt fra slutten av juli til nå, men jeg fått trent alle de relevante kroppsdelene slik at jeg skal være best mulig forberedt til sesongen, og jeg har gjort det jeg kan for at skaden ikke skal hindre meg så mye når jeg kommer tilbake for fullt, sier Moseby. 

Basert på den framgangen han har hatt med opptreningen til nå etter at han gradvis fikk lov til å gjenoppta treningen, er Moseby optimistisk til mulighetene for å innfri hovedmålene for vinteren.

– Jeg har lyst til å gå bra i Skandinavisk Cup. Jeg har lyst til å gå bra i verdenscupen og håper jeg får muligheten til å gå der, jeg har lyst til å komme med til U23-VM og gå femmila i Kollen. Da har jeg egentlig ganske god tid, for det meste av det går ikke før langt utpå vinteren, sier han. 

– Det er ikke sånn at jeg ikke er skadet nå, og det er fortsatt et stykke igjen til jeg er helt tilbake. Men jeg ser nå at jeg ikke er så langt unna der jeg var på samme tid i fjor. Så lenge jeg ikke gjør noe dumt framover nå, så har jeg tro på at det skal gå greit. 

Men selv om Moseby nå kan trene mer og mer som normalt, var han ikke med på rekruttlandslagets samling på Lillehammer siste uka i september, og står også over lagets høydesamling i Livigno. Han innrømmer at han gjerne skulle vært med da resten av laget reiste til Nord-Italia på torsdag. 

– Det er så klart veldig kjedelig, men jeg tror det er best for treningen min å bli hjemme, sier Moseby til Langrenn.com, og forklarer at beslutningen er basert på en totalvurdering. 

– Treningsrytmen min er nokså annerledes enn resten av laget. I tillegg er det begrenset med muligheter for meg når det gjelder bevegelsesmuligheter, og jeg ville ikke hatt tilgang til det lokale treningssenteret på grunn av smittehensyn. Så da har jeg bedre muligheter her i Oslo, sier han.  

Ikke noe feil med kroppen
Tretthetsbrudd i bekkenet er ikke en vanlig skade i langrenn. Derfor ble Moseby sendt til videre utredning for å finne ut om det kunne være noen underliggende årsaker til skaden. Blant annet ble det gjort en beintetthetsmåling, DEXA scan, og tatt flere blodprøver for å undersøke ernæringsstatus og om han kunne ha noen mangler som burde tas tak i på det området. 

– Verken blodprøver eller kroppsskanninger viser noen form for feil eller mangler med kroppen. Jeg er ikke beinskjør, har ikke mangel på vitamin D, kalsium eller andre mineraler, og har en grei fettprosent. sier Moseby, 

Han har derfor har avfunnet seg med at det ikke er sikkert at det er noen spesifikk årsak til tretthetsbruddet. 

– Jeg har fått bekreftet at kroppen er på stell, så da må jeg slutte å lete etter ting jeg kan ha gjort feil og som kan ha ledet til skaden. Let it go. 

Mentalt sterkere
Moseby trekker fram at den langvarige skaden har gjort noe med holdningen hans til hva trening og konkurranser, og det å kunne drive med idrett betyr for han.

– Man får et annet perspektiv på trening og det å være toppidrettsutøver av en slik langvarig skade. Jeg har funnet ut hva jeg liker å gjøre, og at trening i seg selv er givende: det å gjennomføre en god økt og kjenne at man er sliten. Jeg er mer motivert enn jeg var før, og nå føler jeg meg privilegert over å kunne gå på ski og rulleski, sier Moseby. 

– Jeg har også blitt mer disiplinert, både når det gjelder å gjøre den jobben som skal til og holde treningen oppe, og på det å følge den planen som er lagt. Jeg kan ikke bare pushe på og tro at jeg er skadefri selv om det ikke gjør vondt. 

Krevende prosess
Selv om Moseby nå ser at han kommer styrket ut av skadesommeren, legger han ikke skjul på at det har vært en krevende periode, en tålmodighetsprøve og en prosess. 

– Det har faktisk gått ganske greit. Det har ikke vært lett, og det har vært tunge dager, men det er ikke synd på meg, sier han, og forklarer:  

– Det er lett å falle i en vane med å tenke på alt man ikke kan gjøre, at det ikke er noen samlinger eller konkurranser i stedet for å fokusere på de tingene man kan gjøre. Jeg måtte omstille meg. Jeg hadde jo muligheter til å gjøre ting jeg ikke har prioritert før, sier Moseby, og trekker fram den første delen av skadeperioden som et eksempel. 

– Jeg var en veldig dårlig svømmer, men det å trene i vann var det eneste jeg kunne gjøre i nesten en måned, så da tok jeg privattimer i svømming. En dag utfordret jeg meg til å svømme fire ganger rundt Sognsvann. Det er over 10 kilometer. Da fikk jeg kjenne på mestringsfølelse igjen, og det var fint.