Har det vært en brå omveltning (revolusjon)? Eller er det kanskje vel så mye en utvikling som har foregått over tid: evolusjon. Uttrykket «stakerevolusjon» dukket opp i en norsk avis for aller første gang bare for noen få år siden. Da som en referanse til at de beste kom raskere til mål uten festesmøring, ved…

Har det vært en brå omveltning (revolusjon)? Eller er det kanskje vel så mye en utvikling som har foregått over tid: evolusjon.

Uttrykket «stakerevolusjon» dukket opp i en norsk avis for aller første gang bare for noen få år siden. Da som en referanse til at de beste kom raskere til mål uten festesmøring, ved hjelp av en godt utviklet staketeknikk. Som skiteknikk kan staking vise til en mer enn 100 år lang historie.

Ulike teknikker innen langrenn kan normalt ikke spores tilbake til et bestemt tidspunkt. Det er for eksempel vanskelig å si noe meningsfylt om når diagonalgang ble «oppfunnet». For staking er det annerledes.

En stav. Utsnitt av Fritz Thaulows maleri Vinterdag 1884.

Fra første dobbelttak – Stakingens opprinnelse
Stavskyv, stavhugg, dobbelttak, pigging og staking: Teknikken har hatt flere forskjellige navn gjennom årene. I dag brukes staking, pigging og dobbelttak synonymt. Teknikken forutsetter at man har én stav i hver hånd. Dette er jo selvsagt i våre dager. Men frem til rundt 1890-åren var den gjeldende oppfatningen i Norge at langrenn skulle foregå kun med én stav. Det må likevel føyes til at i samisk skikultur er bruken av «tvende stave» langt eldre.

En eller to staver? Autoriteten Fritz Huitfeldt, mente så sent som i 1906 at bruken av to staver var «uestetisk» og i strid med «skiløpingens vesen». Men da hadde selv de mest innbitte tilhengerne av en stav for lengst innsett at det gikk fortere med to staver. Det toneangivende magasinet «Norsk Idrætsblad» anbefalte allerede i 1887 å innføre bruk av to staver, med følgende begrunnelse:

«Går man i langvejen og benytter en stav, stødes denne i bakken for hvert annet skridt. Der blir derved en ujevnhed i bevægelsen, som vi i takt vil sammenligne med, at et ur «halter». Bruger man så ovenikjøbet for kort stav, kommer kroppens tyngde til delvis at ligge udenfor skiene og over mod den side, hvor staven holdes. Lungen på denne side får derved ikke lov til at arbeide så frit, som når kroppen holdes i den naturlige balanse. Bruger man derimod en let og tilstrækkelig lang grankjep, med hver hånd, så holder man kroppen i dens naturlige stilling, tillater brystkassen at utvide sig i sin fulle udstrækning og lungene at arbejde jevnt og i regelmæssig takt, men kjeppene må være såpas lange, at man ikke ligger såmeget forover, at brystkassen knuges.»

Fra og med Husebyrennet i februar 1887 var bruken av to skistaver offisielt akseptert. I referatet fra rennet står det: «Flere af deltagerene havde fulgt vort råd at forsøge to stave. Jeg hørte ikke andet end alminnelig anerkjennelse af metoden.»

Kaptein Kristian Vilhelm Amundsen beskriver i sin bok Skiløpning (1924) staketeknikken (pigging) på 1920-tallet: 

«Ved løp på flater er stavene avgjørende. Det er piggingen det kommer an på. Flatløpet har forsåvidt mindre med skiferdighet, dyktighet i terrenget og skikunst å gjøre. En klossete terrengløper: hva vi kaller en dårlig skiløper, kan være en dreven og overlegen pigger og få opp svær fart på myr og vann. Men en allsidig lengdeløper må også lære denne kunst, om han skal kunne komme frem i forreste rekke i nåtidens skarpe konkurranse.» 

Fra Laurentius Urdahl, Norsk Fødselsdags album, 1891. Illustrasjon Andreas Bloch.

Sverige og Finland først ute. Staking oppsto altså som skiteknikk da man gikk over til å bruke to skistaver. Foregangslandene var Sverige og Finland, der teknikken ble utviklet i flatt terreng, for effektiv bevegelse over myrer og vann. I norsk skilitteratur er staking nevnt fra rundt 1914. Man kalte det pigging. Drøye hundre år senere har mye skjedd. Det stakes med høyere frekvens. Det stakes over lengre distanser, og opp brattere bakker. Dette er en skiteknisk utvikling som er gjort mulig gjennom utviklingen av sterkere og lettere materialer i skistaver, lettere ski, og bedre preparerte løyper. Terrenget er jo fortsatt det samme.

Stakefrie soner. Mestringsglede, fartsfølelse, farvel til smøretrøbbel og gode muligheter for trening på rulleski og med stakemaskin/skierg om sommeren og i områder uten snø, er noen av stikkordene som kan forklare oppsvinget for staketeknikken. Men ikke alle hilser utviklingen velkommen. Innen konkurranseidrett har ofte nyvinninger blitt møtt med regler og forbud. Da bruken av to staver begynte å gjøre seg gjeldende i Norge, reagerte Sagene skiklub i 1887 med å legge ned forbud. De mente det ville gi urettferdige fordeler å konkurrere med to staver. I våre dager er «stakefrie soner» og begrensninger i tillatt stavlengde reguleringer som brukes for å sette en stopper for at skirenn i klassisk teknikk blir rene stakekonkurranser. Enn så lenge.

Utenfor konkurranser kan man gjøre akkurat som man vil.

Evolusjonen – to be continued. Moralen i boken «Skiløpning» fra 1924 om hva langrennsløperen må mestre for å hevde seg blant de beste, stemmer godt også 100 år senere. En allsidig langrennsløper i dag må ha kontroll på stakingen. Man må «mestre denne kunst», som det het. Men revolusjonen er avlyst. Staketeknikken har endret seg over tid. Og utviklingen vil helt sikkert fortsette.

—

Les mer av Marianne Reusch:

Femmila 1888 – revisited

Regler for skirenn

Pikante patenter

Fifty shades of fiskebein

Startnummerets historie

Første nordmenn i Vasaloppet

Pulsklokkene ringer – en reise gjennom historien til skiløperens favorittdings

Resultatlister og personvern