Hvorfor sikler skiskyttere så mye?
Etter Johan-Olav Botns suksess har det blitt umulig å overse: Skiskyttere sikler. Men hvorfor?
Både langrenn og skiskyting stiller ekstreme krav til utøverne. Armer, bein og hele overkroppen må yte på maks innsats over tid. Dette massive energiforbruket har en direkte effekt på spyttproduksjonen.
Når man presser kroppen opp i rød sone, blir det sympatiske nervesystemet kraftig aktivert. Det stimulerer spyttkjertlene, som da produserer mer spytt beriket med blant annet proteinet MUC5B som gjør spyttet tykkere, forklarer forskere.
Samtidig puster skiløpere nesten utelukkende med munnen for å maksimere oksygeninntaket. Den kalde lufta tørker ut munnhulen, og gjør spyttet enda mer konsentrert. Og noen utøvere ser ut til å sikle mer enn andre.
Det er altså ikke snørr, men spytt – selv om kulda også kan gjøre at nesa renner. Det kommer da i tillegg…
Se også: Holdt på å besvime i mål: – Fikk ikke puste
Så hvorfor kan de ikke bare spytte det ut, svelge det eller tørke det bort?
På dette intensitetsnivået er selv små, ekstra bevegelser en luksus.
Skiskytterne foretrekker derfor å konsentrere seg om å puste jevnt og sammenhengende helt til målstreken, framfor å kaste bort selv et tidels sekund eller bryte fokuset på oppgavene.
Konsekvensen er at spyttet hoper seg opp, blir seig og flyter utover haken og ansiktet.
Se også: Har vært i kalasform fra november til april: Dette er nøkkelen
Saken fortsetter under

Ikke bare i langrenn og skiskyting
Dette fenomenet oppstår også i andre utholdenhetsidretter, slik som maratonløping og triatlon, men det er spesielt synlig i skiskyting og langrenn på grunn av kulda, konkurransetida og ytelsesnivået.
Hvor mye man sikler er også individuelt. Det avhenger blant annet av gener, hvor dehydrert man er, hvor godt man tåler å presse seg og pusteteknikker. Det er en del av forklaringen på hvorfor noen utøvere ser ut til å sikle mer enn andre.
Med andre ord: Sikling er ikke et tegn på dårlig stil – men på ekstrem innsats.










