April byr på fantastisk skikjøring i strålende vårsol. Dundret Runt tar deg gjennom urskog og tilsynelatende endeløse vidder. I horisonten ser du både Sarek og Kebnekaise, og kanskje det beste av alt: Du går helt i ditt eget tempo. Dundret Runt har distanser som passer for både små og store, mosjonister og konkurranseløpere!

Historie

I Gällivare har Dundret Runt blitt et sikkert vårtegn og et naturlig mål for mange skiløpere. Men hvordan startet det egentlig?

Til det første rennet, 11. april 1965, sto 228 deltakere klare ved foten av Dundret. Allerede da kunne man velge mellom to distanser: Tre eller seks mil. De som gikk seks mil startet mot Harrträsk, mens de som gikk tre mil tok taubanen (!) opp til toppen av Dundret før de krysset fjellet ned mot matstasjonen på Kelva på sørsiden.

Bakgrunnen for rennet var et besøk i Gällivare av den legendariske skilederen Gösta Frohm. Han mente at Friluftsfrämjandet burde arrangere et mosjonsrenn rundt Dundret. 

«Dundret Runt – si det flere ganger, og det blir poesi», sa han. 

Og sagt som gjort: Bare noen måneder senere arrangerte Friluftsfrämjandet i Gällivare, med Eric Nylander i spissen, det første Dundret Runt.

Saken fortsetter under

Tradisjoner

I 1969 var siste året taubanen var en del av løypa. Ekstremt isete forhold førte til kaos da alle skulle ned fjellet mot Kelva. Mange skader, og mye utstyr som ble ødelagt, gjorde at man året etter la om traseen. Løypa gikk da til Renforskningen, omtrent 10 kilometer sør for Dundret, og tilbake igjen. 

Dette ble imidlertid dårlig mottatt av lokalbefolkningen. «Dette er ikke Dundret Runt!» protesterte deltakerne. 

I 1971 fikk tremila til slutt sin nåværende trasé, der løperne får se Dundret fra alle kanter.

Også mat- og drikkestasjonene langs løypa har en egen historie. De har alltid vært viktige stopp for deltakerne. Allerede i 1965 tok arrangørene kontakt med lokale bedrifter som kunne stå for disse stasjonene. I et jubileumsskrift fra 1994 står det: 

«I Dundret Runt handler det om å nå målstreken uten tidspress. Derfor tar deltakerne seg gjerne tid til en ekstra pause på matstasjonene. På den måten blir det god og sosial stemning.»

Denne tradisjonen lever videre. I dag er det fem stasjoner på tremila og sju på femmila. Her serverer lokale bedrifter og organisasjoner mat og drikke, og bidrar til god stemning hele veien tilbake til Hellnerstadion.

Rennene

Dundret Runt har siden starten i 1965 vært et mosjonsrenn uten tidtaking, og slik er det fortsatt. 

Starten går mellom klokka 7 og 9, med fellesstart klokka 8. Deretter går du rundt fjellet i ditt eget tempo – det er ingen hast. Langs løypa finner du drikke- og matstasjoner, heiing og god stemning. Klokka 14 stenges passeringen ved Porjusveien, og da er det 13 kilometer igjen til mål.

13 kilometer

Nytt fra 2025 er en 13 kilometer lang løype. Deltakerne blir kjørt med buss til parkeringen ved Kelvajärvi. Derfra går man en 1 kilometer transportetappe til start ved kontrollen ved XL-Bygg/Colorama. Deretter venter en kupert trase frem til mål på Hellnerstadion. Underveis er det mange stasjoner, noe som gjør dette til en fin opplevelse for deltakere i alle aldre.

30 kilometer

Tremila er en lett løype som i hovedsak går over myrene rundt Dundret. Etter én mil kommer en populær matstasjon der femmila og tremila møtes. Her tennes det bål, og det serveres varmende reinbuljong. Noen kilometer etter Malmkontrollen kommer løypas eneste ordentlige utforkjøring ned mot myra Tunturistavosjänkkä.

Etter 17 kilometer venter motbakkene langs Porjusveien, en skikkelig utfordring for mange når beina begynner å bli slitne. Her ligger stasjonene tett, og etter siste matstopp er det fem relativt lette kilometer igjen til mål på Hellnerstadion.

50 kilometer

Den lengste distansen var opprinnelig 60 kilometer og ble sett på som svært krevende – mange sammenlignet den med Vasaloppet, selv om den var kortere. Nå er løypa redusert til 50 kilometer (egentlig 47 kilometer), men det er fortsatt en tøff utfordring.

Etter én mil med staking langs Harrträsket og over åpne myrer, kommer man til den andre stasjonen ved Renforskningen. Dette er en tidligere forskningsstasjon der det ble forsket på nødfôring av rein. Her får deltakerne påfyll i form av blåbærsuppe og sportsdrikk – noe som trengs, for nå begynner løypas mest krevende del med lange stigninger over Kuolpapasset.

Den neste store utfordringen kommer halvveis, når man skal opp på Saivovaara – en lang og seig motbakke. Etter toppen venter en etterlengtet utforkjøring på omtrent én kilometer, før løypa kobles sammen med tremila igjen, der man belønnes med reinbuljong.