Ebba Andersson satser mot OL 2030. Men når stadig flere klubbkamerater og landslagskollegaer slutter, kjenner hun på uroen over sin egen framtid.

Ebba Andersson kom hjem fra OL i Italia med gull fra femmila og ytterlige tre sølv. I fjor ble hun den soleklare dronninga av VM i Trondheim, der hun tok tre gull og en fjerdeplass. 

Den svenske 28-åringen har ingen planer om å gi seg. Men i hodet svirrer tanker som skremmer henne: om livet etter skikarrieren. 

– Jeg har gått på ski hele livet og hatt dette som hovedbeskjeftigelse mesteparten av livet mitt, så denne tilværelsen er den eneste jeg kjenner, sier hun til TV4.

– Det ukjente kan føles skummelt på en helt annen måte.

Kompisene forsvinner

Nå ser Andersson stadig flere av klubb- og landslagskameratene legge opp: Jens Burman, som har vært en del av landslaget så lenge hun selv har vært der, la opp etter årets sesong. Det samme gjorde Johan Häggström og Björn Sandström, som hun har fulgt gjennom årene i Piteå Elit. 

Heidi Weng har sagt at sesongen 2026-27 blir hennes siste.

Selv har Andersson bestemt seg for å holde på gjennom OL 2030. Men kompisenes exit påvirker henne.

– Når det er personer i den nærmeste kretsen, blir man minnet på at dette ikke er noe man holder på med livet ut, heller ikke for sin egen del, sier Andersson.

Det er ikke bare kollegaer som legger opp som minner henne på det. Kroppen sier stadig oftere ifra.

Tvinges til å legge om treningen

Andersson har slitt med knærne i mange år, og i fjor sommer smalt det igjen. Andersson skadet menisken da hun falt på en løpetur i fjor sommer. Skaden har plaget og hindret henne gjennom hele vinteren, men Andersson holdt tett om problemene helt til sesongen var over. 

Se også: 
Bak OL-gullet: Slet i det skjulte

Skaden tvinger nå Andersson til å legge om treningen inn mot VM på hjemmebane i Falun kommende vinter. Hun kan ikke lenger løpe så mye som hun skulle ønske. I stedet blir det desto mer sykling. 

– Jeg skulle gjerne byttet ut noen av sykkeltimene med løping, sier hun, og forteller at hun savner friheten ved å kunne løpe i skogen.

Hun samler treningstimer på sykkelen for å ikke belaste kneet for hardt.

– Det er lett å samle utholdenhetstimer på sykkelen, og det er uansett en relativt skånsom treningsform.

Men kvalitetsøktene, de går fortsatt på beina eller rulleski. Hun kjører ingen intervalløkter på sykkelen, men bruker den utelukkende i utholdenhetsøktene, der hun er ute og trener i flere timer.

Saken fortsetter under

Ser til langløp

For Andersson er langrenn imidlertid mer enn bare verdenscup og mesterskap. I fjor signerte skistjernen med topplaget Team Engcon, og står med fem seiere av seks mulige i de Ski Classics-løpene hun har gått. 

Inn mot OL-sesongen var Andersson med på en rekke av langløpslagets samlinger. Og etter OL, der Andersson tok gull på femmila, vraket hun verdenscupen i Lahti til fordel for en femmil med enkeltstart i Ski Classics. Det skapte reaksjoner. 

Men for Andersson handler det om å finne nye utfordringer. Og der mener hun Ski Classics kan være et viktig supplement – ikke minst for å strekke karrieren lengst mulig. 

– Jeg tror det er viktig å finne alternative veier. Hvis man finner måter å motivere seg slik at man orker å holde på lenger, så er det fordelaktig, sier hun til SVT sport. 

Av samme grunn er Andersson oppgitt over det hun opplever som to leire i hver sin skyttergrav: Landslagene og allround langrenn mot Ski Classics og langløp på den andre siden. 

– Kan man se flere fordeler i stedet for å skule på hverandre som en trussel, så tror jeg man kan få en positiv utvikling for skisporten. 

Se også: Ulvang skuffet over landslaget: – Jeg synes det er trist