Etter 7-8 km ble jeg tatt igjen med halvminuttet av Bjonviken. Jeg prøvde å henge meg på, men farten var for stor. Jeg innså da at skia ikke var optimale.
Like før runding etter 12.5 km tok Kristen igjen meg med 1.30 min. Også han holdt for stor fart til at jeg klarte å henge med.
Jeg hadde som mål å kjempe om seieren på denne femmila, og det var tungt å innse at jeg var sjanseløs på medalje nesten før løpet var skikkelig i gang.
Jeg ble også passert av Hjelmeseth og Aukland før halvgått løp. På sisterunden fikk jeg bra drahjelp av Tore Olsen.

Skal man henge med i en femmil må man ha optimale ski. Skia mine var bra, trolig bedre enn de aller fleste sine, men ikke like bra som skiene til de 4 beste. Det blir enorme forskjeller på ski når føret er så vått som det var på Steinkjer. Når det er slikt føre i verdenscupen pleier nordmennene å ha bedre ski enn de fleste utlendingene. Dette løpet gjorde det lettere å sette seg inn i den frustrasjonen utlendingene må leve med gang på gang når det er klisterføre.

Feilen jeg gjorde i helga var at jeg valgte et ganske mykt skipar for å ha sikkert feste. Skiparet var imidlertid i mykeste laget og klisteret subba litt hele vegen. Spesielt i slakt terreng var det tungt å henge med. Dette var uansett en viktig lærepenge med tanke på skivalg. Jeg kommer uansett til å bruke mye tid på å teste klisterski nå utover, slik at jeg velger riktig par neste gang det er slikt føre.