* Utdrag av boka Birken, etter avtale med forfatter Thor Gotaas *

DET TYNGSTE RENNET
I 1934 meldte 420 mann seg på innen fristens utløp. De 180 etternølerne ble avvist, det ble for mange å huse på Rena. Hver deltaker måtte ta med et håndkle i sekken, så arrangøren på Lillehammer slapp å sørge for det i badet. De hadde ikke tilgang på nok.

Høsten før hadde Agnar Renolen foreslått å anlegge ei reserveløype i skogen i tilfelle uvær på fjellet. Han visste at vinden kunne ta dødelige tak, ofte i kompani med tjukk tåke. Erfarne fjellkarer visste at det var risikabelt å sende ut flere hundre skiløpere i slikt vær. Opp til Dølfjellet og lune Dambua gikk det uansett bra. Men på Raufjellet var det i verste fall umulig å stå oppreist i kamp med vinden.

Som vanlig skulle rennet i 1934 kringkastes, men journalistene var avskåret fra å referere starten, fordi radioens språkundervisning foregikk samtidig. Derimot skulle Kringkastingen dekke innkomsten på Lillehammer fra klokka ett og utover. Agnar Renolen visste at mange ville bli skuffet hvis starten ikke ble referert, og fikk radioen til å flytte språkundervisningen 20 minutter. Da rakk en starten og kunne smette inn med en rapport fra Blikstadsetra etter ei drøy mil.

I mars 1934 brøytet løypesjef Peder Olsen spor. Torsdag 15. mars vasset han i trå snø og møtte en skiløper i fjellet med ryggsekk. Joda, han skulle til Rena og var påmeldt. Det sa også fire andre karer i løypa den dagen, som sparte reiseutgifter, fikk ekstra trening og så an forholdene. Fredag 16. mars møtte Olsen to andre hardhauser. De som gikk til startstedet, likte å hvile en dag eller to før konkurransen.

I 1934 startet de beste først, omvendt av tidligere, for å minke antallet forbipasseringer. De fem klassene gikk ut med fem minutters mellomrom fra og med klokka ni, med gamlekara til slutt.

Den siste uka før rennet snødde det tett og blåste som et hylekor i fjellet. Værmeldinga 15. mars 1934 varslet mer vind og snø. På Rena merket og brøytet arrangøren ei reserveløype fra Blikstadsetra til Bjørnåsen og videre til Nysetra, som var tre–fire kilometer lengre. Da unngikk man nesten snaufjellet og beveget seg i lunere terreng. Likevel håpet man å slippe å bruke den.

Fra Nystra oppfordret man lillehamringene til å lage ei reserveløype om Hamarsetra–Løvlia og så bak Snørvillen, over Moste, og derfra til høyre og inn på det faste sporet i lia nedenfor Sjusjøen. Da «behøver man aldri å innstille på grunn av hardt vær», skrev Agnar Renolen. Det var omtrent som lillehamringenes første, men forkastede løypeforslag fra to år før.

Begge arrangørklubbene spyttet i mye penger og gjorde solid dugnad. Renolen skrev at: «Den økonomiske side gjelder såvel årets renn som senere – det voldsomme drawback det vil være for rennets renomme, om vi må innstille, eller om løpet går i hardt vær og noe hender.»

Han skrev også: «Enten vi en gang må avlyse eller vi i tvilstilfelle tar sjansen og sender løperne i vei over snaufjell, så gruer jeg meg for følgene både for senere renn og for økonomien.» På forhånd brøytet hele 60 mann løype i snødrevet fra hver sin side av fjellet. Samtidig lå Halvor Kampen på Nysetra og tuslet stadig i nesten gjensnødde spor for å inspisere. Det sluddet og blåste hardt, og sikten var som i en vegg av grøt, men avgjørelsen om avlysning kunne uansett ikke tas før på renndagen.

Peder Olsen mottok følgende telefonbeskjed om kvelden lørdag 17. mars 1934: