Tidligere så vi ofte at flere av de beste langrennsløperne i verden var bedre i klassisk enn i skøyting og motsatt.

I dagens moderne langrenn er det ofte de samme løperne som preger den øverste delen av resultatlistene uansett stilart.

Større variasjoner tidligere
- For noen år siden krevde skøyting litt mer muskelstyrke enn klassisk. Med mer staking i klassisk er denne forskjellen så å si utliknet, forteller Audun Svartdal.

Audun vet absolutt hva han snakker om. Han har vært ansatt i Olympiatoppen som teknikkansvarlig og har hjulpet mange av landets fremste langrennsløpere og skiskyttere.

- All kapasitet er spesifikk. For å bli bedre må en trene på alle teknikker i alle typer terreng og i alle intensitetssoner.

- Alt i alt handler det om å forbedre det en behersker best og ta ekstra tak i de svake sidene, sier Svartdal.

- I tillegg er det utrolig viktig å være mentalt innstilt på at alt er trenbart, og gjennomføre alle treningsøkter optimalt og helt etter planen.

- Klarer en å gjøre disse arbeidsoppgavene i mange år, er det ingen grunn til at det skal være noen forskjell på kapasiteten i klassisk og skøyting.

Les videre nedenfor bildet

Martin Johnsrud Sundby i toppen både i klassisk og fristil. Foto: Modica/NordicFocus.

De beste er best i det meste
De beste utøverne internasjonalt er best gjennomtrent og behersker begge stilarter godt.

Langrenn stiller store krav til fysisk kapasitet, muskelstyrke, motorikk og teknikk.

- Alle spesifikke økter både på ski og rulleski inneholder disse elementene og krever topp konsentrasjon og møysommelig arbeid.

- God teknikk krever balanse, kraftoverføring, arbeidsøkonomi, timing og samsvar mellom arm- og beinarbeid for å skape optimalt trykk på ski og staver for størst mulig fart i fartsretning, forklarer teknikkspesialisten.

- Dessuten er terrengfølelse, giring i ulike teknikkvariasjoner og teknisk – taktiske disposisjoner utrolig viktig for å bli en topp idrettsutøver med ski på beina.