Jeg hadde Tor Arne som favoritt før løpet. Jeg var egentlig sikker på at han skulle vinne der jeg satt å så finalen på TV. Måten han avgjør løpet på er
imponerende. Han måtte ta en råsjanse. Kommer man som tredjemann inn på stadion så blir det vanskelig å vinne. Det som kjennetegner en vinner, er at han de beste evnene til å ta de riktige taktiske avgjørelsene når det gjelder som mest. Man rekker nesten ikke å tenke. Man bare gjør ting.

Som type er Tor Arne egentlig ganske lik meg. Han er en luring. Noen ganger så er han så lur at han bare lurer seg selv. Han går sine egne veier. Det fine
med Tor Arne er dessuten at han er lett å få med på andre ting enn langrenn. På flere samlinger og verdenscuprenn i Europa har det hendt at jeg har tatt
initiativ til å kjøre litt snowboard mellom slagene. Mens de fleste på laget ikke gidder å være med, så er det aldri nei i Tor Arnes munn. Han er lett å be!

Min egen innsats var som tidligere i VM. Det ville seg ikke. Jeg gikk bra nedover, hadde gode ski, men manglet krutt i beina. Jeg trodde ikke jeg skulle
gå videre fra kvalikken, men greide det så vidt på bekostning av en ukjent polakk. Vi hadde samme tid, men jeg gikk videre på flere FIS-poeng. Litt
urettferdig regel, men sansynligvis hadde han hatt like lite å gjøre i kvartfinalen som jeg hadde.

I kvartfinalen trodde jeg aldri at jeg skulle gå videre selv om jeg hadde en god spurt. Da jeg kom i mål var jeg ikke skuffet, bare lei meg for at jeg ikke har vært på topp i dette mesterskapet.

I dag er det stafett. Det står mellom meg og Kristen på tredjeetappen. Hvem som går avgjøres ikke før i dag. Jeg har fått behandling av fysioterapeuten i
kveld, og følelsen i beina er den samme som den har vært. Bare jeg tar valget om jeg går eller ikke. Jeg kjenner min egen kropp best. Og det gjelder å være ærlig når man vurdere hva man kan prestere. For meg er det viktigst at vi stiller med det beste laget. Slik at Norge vinner gull. Jeg blir ikke med hvis jeg føler
laget blir dårligere av at jeg går.

Hilsen Thomas