Det var flere enn meg som følte at idrett kom litt i bakgrunnen da lørdagen grydde på Beitostølen.

Siden klokka 6 hadde jeg hørt nyhetsbulletinene på radioen. 120 drepte i Paris.

Skipresident Røste gav uttrykk for det mange følte da han holdt en kort og velformulert tale rett før rennet startet. Avslutningsvis ba han om 1 minutts stillhet.

Mange hadde da vært bortom den franske bussen og vist medfølelse.

Det var en av langrennsportens nestorer som fikk meg ut av melankolien. Frank Morgan Pedersen dumpa ned på stolen ved siden av min inne på presse-senteret på skistadion.

Primus motor i organisasjonen «Langrennsportens Venner» er fortsatt uhyre vital, munnrapp og godt orientert i sitt nittiførste år. Om det meste, inkludert langrenn.

Det er sagt at den som har gjort en reise alltid har noe å fortelle. Vi blir interessert i Franks mer enn 90 år lange reise, og han forteller mer enn gjerne.

Ferden begynner i januar i 1925 i Bergen. Da mora ble enke flytta familien til Skien.

Her møtte han idretten for første gang. Han snakker fortsatt stolt om da han som 13-åring meldte seg inn i Odd Bryteklubb i 1938.

Så kom verdenskrigen og endra mangt for mange. Også for Frank. På slutten av krigen kom han med i Hjemmefronten.

Yrkesmessig startet han på som lagerarbeider på en sykkel. Senere ble han ansatt i Emaljeverket som produserte hvitevarer.

De som har levd noen år husker kanskje et av selskapets største suksesser, «den lille Evaleten», en rimelig vaskemaskin som det på 50-tallet ble solgt mer enn 100.000 av.

Noen år tidligere, under krigen skal bedriften forresten i hemmelighet ha produsert deler til britenes Stengun maskinpistoler.

Franks arbeidsoppgaver i bedriften var arbeidsstudier og akkordsetting. Etterhvert rykket han opp og ble produksjonssjef.

Etter noen år ble Emaljeverket kjøpt opp av Standard Telefon & Kabelfabrikk. Det var ikke Frank så vel med. Han avsluttet sitt yrkesaktive liv i Skien kommune.

Dette var hva Frank drev med i arbeidstida. Men det er kanskje innsatsen han gjorde på fritida som vil bli husket lengst? Og idrett var favorittgeskjeften.

I ungdommen drev han mest med løping. Lettbent som han var likte han best å løpe langt. Og det effektive løpssteget bevarte han uvanlig lenge.

Som 60-åring noterte han eksempelvis imponerende 1.32 på Fjell-halvmaraton med innkomst akkurat her på Beitostølen.

På 60-tallet har Frank blitt skiløper og skileder.

Arne Ulvang husker møtet med en engasjert trener og leder i Grenlandsområdet i Nedre Telemark en gang på 60-tallet. Og da er det gjort. De to har siden vært en slags Knoll og Tott i det norske langrennsmiljøet.

I 1972 ble organisasjonen «Langrennsportens Venner» stiftet.

I de første årene ble organisasjonen holdt i gang av kjente skipersonligheter fra datiden: Wilh. Wilhelmsen (skipsreder), Gunder Gundersen (OL-medaljør), Johs Woxen, Ivar Odd Formo, med flere.

Formålet var, da som nå, å skaffe penger til norsk langrenn, dette i en tid da sponsorer i dagens forstand var noe ukjent.

Senere overtok Albert Bøe som skaffet mange gode inntekter. Midt på 80-tallet het formannen Anders Lilleberg (fra Trøndelag).

Men fra 1988 overtok Frank som styreleder, og den posisjonen har han hatt siden. Med god hjelp av «kasserer og bilforhandler» Arvid Sulland, og med Arne Ulvang som diskusjonspartner og rådgiver, har han styrt Langrennsportens Venner med stødig hånd.

Langrennslua er «medlemskortet» i Langrennsportens Venner, og den har skaffet rundt en million kroner i netto inntekt i alle disse årene.

Utallige lovende løpere kjenner Langrennsportens Venner, og de kjenner Frank, gjennom stipendier som foreningen har utdelt.

Og det er som styreleder i denne organisasjonen Frank har gjort en slik fremragende og uselvisk innsats.

Frank Morgan Pedersen i Skien og Arne Ulvang i Kirkenes har utgjort en slags 2000 kilometer lang ryggrad i norsk langrennsport. Duoens fotavtrykk, den nevnte lua som mange av oss går rundt med.

Og Norges Skiforbund har visst å sette pris på Frank og Arnes innsats.

Arne Ulvang var forhindret fra å være tilstede på åpningsrennene. Under festmiddagen ble Frank dermed oppvartet av to borddamer, to av de flotteste borddamene forbundet kan stille med.

Og Frank liker stil og dannelse. Folk som kjenner ham sier bestemt at han ikke er koldtbord-entusiast.

Det har langrenns-arrangører over det ganske land ofte fått føle. Denne kvelden på Beitostølen var intet unntak.

Fra vanligvis velinformert hold har vi fått høre at han ikke var nådig da historiene som ble fortalt, utover kvelden ble over kanten «våvede».

Alder har tilsynelatende ikke bitt på Frank i særlig grad, han er utrolig sprek.

Men etter passerte 90 år måtte selv Frank innse at tiden begynner å bli moden for å overlate ledervervet i Langrennsportens Venner til andre.

Så ved Skitinget i 2016 vil det bli en «revolusjon»: for første gang på 28 år blir det valgt en leder som ikke heter Frank Pedersen.

Vi lar oss rive med av 90-åringens entusiasme og glemmer for en stund det skremmende bakteppe som hendelsene 200 mil lenger sør har laget.

Det skal du ha takk for Frank Morgan Pedersen. Det er for få slike som deg.

Skrevet av Sigmund Hov Moen (med innspill fra Per Nymoen)