Historikk

Norges skiforbund har en lang tradisjon når det gjelder
utdanning av ledere, trenere og andre fagkategorier. Innsatsen og måten
utdanningen har vært drevet på har vært varierende fra tidsepoke til
tidsepoke.

Tidlig på syttitallet var det  en klar oppsving i all idrettslig
utdanning. Aktiviteten i skiforbundet på denne tiden var også rimelig god.
Spesielt foregikk det en god utdanning av tillitsvalgte og trenere ute i lagene.
Rekrutteringen var stor og det krevde et stort og velorganisert apparat til å ta
seg av de håpefulle rekruttene. Denne trenden holdt seg til vi nådde midten av
åttitallet, da kunne man merke at noe av denne utdanningsbølgen hadde stagnert.
Det fortsatte fram mot nittitallet hvor hovedvekten var elitesatsing, langrenn
og alpint spesielt. Dette gikk klart utover tillitsapparatet ute i lagene. Man
klarte for langrenn sin del å utdanne ganske mange trenere, noe som skyldtes
skigymnasene som gjennomførte kurs som ga B og C kompetanse.

Første halvdel av nittitallet ble preget av satsingen mot OL
på Lillehammer, alle ressurser gikk med til å få gode resultater i OL 94. Etter
OL var økonomien så skral at man ikke hadde ressurser til noe som helst. Det
økonomiske krakket kom i 95 hvor man avdekket et  akkumulert underskudd på 44 millioner.
Årene etter måtte hele skiforbundet gå på sparebluss og det sa seg selv at det
ikke var ressurser til å drive noe videre utdanningsvirksomhet.

Først i 1998/99 begynte økonomien å bli så bra at man kunne
avsette midler til organisert utdanningsvirksomhet. Etter tinget på Hovden i
1997 ble skiforbundets sentrale ledelse omorganisert. Komitelederne fikk ikke
plass i skistyret og det ble opprettet flere underutvalg under skistyret. Det
utvalget som skulle ta seg av utdanningen var utviklingsutvalget. Dette utvalget
hadde en svært uheldig start hvor de plutselig ble satt til å forvalte flere
millioner som primært skulle gå til barne og ungdomsvirksomhet. Den største
feilen som ble gjort var at man ikke analyserte situasjonen og fikk et klart
bilde av hvordan det stod til med organisasjonen ute i kretser og lag. Kretsene
skrek om å få penger til ulike satsingsområder, mest til kretslagsarbeid.

Spørsmålet blir om det var riktig å starte med å gi ut penger
til uskolerte ledere. Burde det heller ikke vært en tanke å skolere lederne før
de fikk penger. Hadde skiforbundet noen strategi i det hel tatt på dette område?

Mitt svar er ubetinget nei! Jeg skrev også brev til skistyret
hvor jeg gjorde oppmerksom på at utviklingsutvalget manglet klare
styringssignaler fra skistyret. Denne kritikken ble ikke tatt spesielt alvorlig
fra et skistyre som ikke var villig til å investere det meste av pengene til å
ruste opp organisasjonens kompetanse. Alle miljøer som skal prestere noe har
stort behov for påfylling av kompetanse.

Man opprettet noe man kalte regionale utviklingskonsulenter,
egentlig en glimrende ide og et prosjekt som ville blitt en kjempesuksess hvis
man hadde tenkt igjennom hva disse utviklingskonsulentene skulle gjøre. Man
manglet klare mål og det fantes således heller ingen strategi. Noen plasser
fungerte utviklingskonsulentene og andre steder fungerte de slettes ikke. Det
største problemet var at kretsene ikke så nytten av konsulentene fordi det
manglet mål og strategier og således hadde man ingenting å måle disse
konsulentene mot. Til slutt ble ordningen nedlagt etter sterkt press fra
kretsene. Kretsene ville helst rå over midlene selv, og da er vi igjen tilbake
til hvordan bruker man de midler man rår over til å skape en organisasjon som
både klarer nyrekruttering, og klarer å føre talenter fram til gode
eliteutøvere.

Vi har nå passert år 2000 og fortsatt er de fleste spørsmål
ubesvart. Har vi mål , strategier og har vi noe kontrollsystem som forteller oss
om vi har nådd målene. Jeg tror de fleste vil svare nei på dette spørsmålet

Hvor går veien videre
?

Man har nå på tinget i 2001 vedtatt en handlingsplan som må
bearbeides og settes ut i livet gjennom strategier og et kontrollsystem for å
kunne vite at man når målene man har satt.

Utdanning må være et nøkkelord i denne sammenhengen. Det er
åpenbart at organisasjonen lider under mangelfull utdanning. Spesielt mangler
utdanning for de som skal skape rammebetingelser. Det er først og fremst de
tillitsvalgte og foreldre som er med å skape rammebetingelsene. Vil
organisasjonen være i stand til å tenke helhet og gi utdanning til hele
organisasjonen lokalt. Hvem er det som
er de sentrale aktørene ? Det er:

·                   
Ledere

·                   
Trenere

·                   
Foreldre

·                   
Utøvere

·                   
Sponsorer

Hvordan kan vi utdanne disse til en helhetlig gruppe hvor
miljø, trivsel, glede og kompetanse blir hovedelementene. I konkurranse med
andre idretter, uorganisert virksomhet og passivitet, er det mulig å vinne hvis
man er villig til å satse og klarer å få hele enheten til å opptre som et samlet
lag. Vi utdanner og trener ”elitesystemet” vårt på denne måten så vi kan mye om
hvordan det skal gjøres, og hvorfor skal vi ikke klare å gjennomføre det
lokalt.

Kompetanseflukten

Trenerne har vi utdannet hele tiden og vi kan mye om hvordan
de skal utdannes. Her trenger vi ikke bruke mye tid, oppleggene har vi og vi har
erfaring med de. Men – Det trengs påfyll med kompetente instruktører. For
kompetansefluken har i norsk skiadministrasjon og i sentralt lederskap vært
formidabel under Jan Jensens regjeringsperiode. De ulike

”Jensen-regimer” 
har spilt lotto med den menneskelige- og kulturbærende kapital.  Kompetanseflukten fra Norges Skiforbund
lar seg ikke måles i kroner og ører.

Norges Skiforbund har hatt en ”turn-over” som savner
sidestykke i norsk idrett og næringsliv. De mest kompetente personer har vandret
ut av ski-samfunnet med kunnskap og erfaringer som har bygget norsk ski-suksess
de siste 10-åra. Denne kompetanseflukten er det en skam at ski-Norge stilltiende
har bønnfalt og akseptert ved å la Jensen stadig få bruke ”bajonetten” i det som
var NSF’s kunnskapspark. Verdien på forsvunnet kunnskap de

siste 3-4 årene ligger ikke tilbake for det økonomiske
underskudd NSF bygget opp i første del av 90-åra.

Den vesentlige forskjellen  i dagens situasjon er at skistyret har
kunnet ”gamble” med spilleautomatmidlene. De midler som har hatt som mål og
hensikt å videreutvikle ski-Norges kunnskapspark er istedenfor satt inn i en
”likvideringsprosess” av NSF sin kunnskapskultur.

Prosessen har ført til styrking av enkeltpersoners personlige
makt, men redusert den faglige yteevnen til minimumsnivå. Det var vel ikke slik
spilleautomatmidlene var ment og benyttes?

Vi må nå se på hvordan vi utdanner trenerne sammen med
lederne som skal skape rammebetingelsene for trenerne. Hvor kommer foreldre og
utøvere inn i dette bildet. Utøverne skal selvsagt stå i fokus, det er de vi
skal bygge miljøet rundt. Det er viktig å bygge et miljø hvor alle trives og
føler seg trygge. Tryggheten for unge utøvere må skapes gjennom foreldrene.
Bevisstgjøring av foreldregruppen er et meget sentralt tema. Foreldrene er uten
tvil en meget sterk påvirker. Foreldrenes påvirkning kan være både positiv og
negativ. Det er viktig å snu all påvirkning til noe som er positivt og hvor
utøveren, utførelsen og gjennomføringen blir sentral for å skape ny kvalitativ
vekst til den idrettslige kompetanseplattformen.

Vi gjør det
slik!

Det finnes mange miljøer hvor prestasjoner er det man blir
målt etter. I næringslivet er det slik at man blir målt på økonomisk resultat. I
idretten blir man målt på sportslige prestasjoner. Spørsmålet er om det er slik
at barne og ungdomsidretten bør måles på sportslige resultater? Er det ikke slik
at vi må ha et klart skille mellom det som er eliteidrett og det som er
rekruttering til eliteidretten. I hvilken alder skal man begynne å måle utøverne
på sportslige resultater? Det er en meget vanskelig balansegang å vite hvordan
man skal opptre for at fokuset skal bli riktig i forhold til prestasjoner og
andre verdier. Det er viktig at alle grupper som driver rekruttering har et
bevist forhold til hva man skal vektlegge.

I lagsmiljøer, der vi har som hovedoppgave å rekruttere nye
utøvere til idretten og føre disse fram til et nivå hvor man skal begynne å
kjempe om plasser på nasjonale treningsteam, må det være et klart skille mellom
de som er i en prestasjonsorientert situasjon og de som er i en læringsfase. For
å kunne få til dette må ledere, trenere og foreldre tilføres kompetanse for å
kunne skape et miljø hvor utøverne har stor innsikt i hva de driver med og
hvorfor man gjør det. Vi har aldri sett på skoleringen helhetlig, men det er det
i aller høyeste grad grunn til å gjøre nå. Skiforbundet har nå så god økonomi at
de er i stand til å sette denne satsingen ut i livet.

Vi ser nå at 
samfunnet har et stort behov for at barn og ungdom blir fanget opp av
organisert virksomhet med verdier som er positive. Slik virksomhet gir
grunnleggende verdier, som man har nytte av uansett hva man skal foreta seg i
voksen alder.

Idrett er ikke bare å skape gode sportslige prestasjoner, men
idretten skal også være en samfunnsbygger som lærer utøverne å takle andre sider
av livet. Idrettsbeveglsen er stort sett den eneste folkebevegelsen som er
igjen, og den må føle sitt ansvar hvis den skal overleve som en stor
folkebevegelse med klare mål om edle verdier og et bidrag til å bedre
folkehelsa.

Et slikt prosjekt vil det være lett å forankre mot de mål og
verdier NIF har vedtatt. NIF har i stor grad vært opptatt av barneidretten, men
det har i for stor grad vært fokusert mot hva er det barn og ungdom ikke skal
gjøre. Konkurranse mellom barn har aldri vært farlig hvis de opptrer i et miljø
hvor det finnes trygghet og der de blir tatt godt vare på. Slike miljøer må det
være et mål å skape isteden for å fokusere på alt som kan være skadelig for
barnas utvikling.

Skiforbundet må nå starte et utviklingsprosjekt hvor det blir
lagt vekt på helhetlig utvikling av lagsmiljøene. Det må lages et helhetlig
utdanningsopplegg for lag med klare programmer slik at man er i stand til få
lagene til å fungere som en konkurrent til passivitet og annen organisert
virksomhet. Mye av utdanningsmaterialet har vi, det gjenstår kun å sette det i
system. Dernest må det utdannes instruktører i hver krets. Når man har disse på
plass kan man sette i gang med en helhetlig utdannelse av lagsmiljøene ute i
kretsene. Hvis man klarer en 3-4 lag i hver krets hvert år i 5 år kommer vi til
å øke rekrutteringen betraktelig, det som det vil merkes aller mest på er at
frafallet vil minske radikalt. Men skiforbundet må forstå at det er skiklubbene
som er den viktigste innfallsport til økt aktivitet. Det er i idrettslagene
idretten er levende! Det er her barnas skigleder blir født!

Det finnes lag i dag som fungerer slik som det bør være og
det meste av kunnskapen om hvordan de driver kan hentes fra disse. Tar
utdanningsavdelingen i NSF denne utfordringen og gjør noe? Har skistyret i det
hele tatt innsikt og forståelse utover makt- og overlevningsperspektivet til å
finne frem til de som skaper skisporene og den skiidrettslige utfoldelse?  Jeg tror at det finnes arbeidsvillige
mennesker der ute i skiløypene. Men det kreves en total kursendring og
troverdighet for å skape det nødvendige engasjementet!

                       
           
           
Jan Erik Granamo

           
         
Pensjonert (men fortsatt visjonær) idrettsleder