Langrennstrener Per-Øyvind Torvik: Vinnerkultur – Målsetting, selvtillit, tro og viljestyrke
Så viktig er vinnerkulturen blitt i idrett, næringsliv, skole og daglig liv at vi ikke ser at ren lykke er gratis og ikke avhengig av at vi vinner eller når de store målene.
Så viktig er vinnerkulturen blitt i idrett, næringsliv, skole og daglig liv at vi ikke ser at ren lykke er gratis og ikke avhengig av at vi vinner eller når de store målene.
Viljestyrke (willpower) er sammen med positiv tenking, selvtillit, høye mål og tro på det du gjør blitt sett på som kjernen i all virksomhet der utvikling, fremgang og eksepsjonelle ferdigheter er selve hensikten.
Denne misforståelsen og overtro er så innarbeidet i oss og det vestlige samfunnet at bare å stille spørsmål ved det kan virke rett og slett idiotisk.
For det å jobbe hardt mot høye mål, være positiv, ha selvtillit og ha tro på det du gjør sees på som en ren suksessoppskrift. Dette kan oppsummeres som at du er motivert og produktiv.
Men dette har sin klare bakside og føre til at vi kan misse de virkelige gledene, målet og ikke minst gode opplevelser.
Dette verdisystemet forteller oss at bare det å nå toppen av «fjellet» har verdi, og om vi ikke når toppen så er det en dårlig tur. Det å vinne, å være best og lykkes har fått en alt overskyggende posisjon i livet.
Så viktig er vinnerkulturen blitt i idrett, næringsliv, skole og daglig liv at vi ikke ser at ren lykke er gratis og ikke avhengig av at vi vinner eller når de store målene.
Daglig hører jeg folk uttrykke livets store misforståelse; jeg vil bli lykkelig om…, jeg kan ikke være fornøyd før jeg…., jeg skal være glad når…
Problemet er bare at vi vil bare bytte ut målet med et nytt på et høyere nivå og vi blir aldri fornøyd.
Med begge øyne på målet og mye vilje, hvordan skal du da se veien du må gå for å nå målet? Målet kan ta fokus vekk i fra veien og gleden ved å være på vei.
Dette betyr ikke at vi ikke skal ha mål, men at mål skal peke ut en retning og at et mål skal føre til at vi jobber inspirert mot målet.
Det er ikke farlig med høye mål som ikke nås, det som er problemet er lave mål som vi når, sa Michelangelo.
Vi setter oss ikke mål bare for at vi skal nå de, vi setter oss mål for å bli motivert og inspirert. Om vi bare evalueres mot målet vil 90% av oss alle bli tapere og ulykkelig.
Det at positivitet skulle gjøre underverker i forhold til å nå målet er en ubestridt sannhet. Men om jeg må jobbe hardt med å være positiv samtidig som jeg skal jobbe bevisst, oppmerksomt, kreativt, med kvalitet, systematisk vil det være så energikrevende at vår hjerne ikke kan fungere samtidig.
Det vil være ekstremt energikrevende sammenlignet med at du bare kunne få lov til å være deg selv.
Tenk: vil jeg ha en positiv hjernekirurg eller vil jeg ha en dyktig en? Vurder og samtidig at denne kirurgen som skal operere i ditt hode må ha blitt dyktig på dette på en eller annen måte?
Ser du for deg at hans særdeles morsomme studietid og positive lesing av hjernens funksjoner og hvor positiv han må være når han skjærer i hodet ditt er det som har gjort ham til en eksepsjonell hjernekirurg?
Jeg vil vel si at jeg ville vært roligere om jeg visste at han hadde studert hjernen i en rolig, objektiv, grundig, gjerne litt konservativ sinnstilstand.
Jeg tror og at jeg faktisk hadde satt pris på at vedkommende kirurg hadde en relativ bred erfaring og ikke bare var spesialist på en liten del av hjernen.
Om jeg skulle opereres i hjernen tror jeg at det skulle spille veldig liten rolle om kirurgen var positiv eller negativ, satt opp imot om jeg visste at han var dyktig!
Ikke det at jeg vet noe om sinnstilstanden til Johan Olsson, men han kan virke som den rake motsetningen til Jessica Diggins, og i mine øyne er de selve definisjon på å være henholdsvis negativ og positiv! Men de går fort på ski begge to.
Selvhypnose for å være positiv hjelper ikke fordi den bevisste delen av deg selv vet at det er du selv som forsøker å få selvet til å være positiv, og hvor lenge kan du lure deg selv?
Tidlig på 1970 tallet ble selvtillitsbegrepet utviklet og siden den gang har selvtillit blitt sett på som den «hellige gral» om du skulle oppnå noe i denne verden.
Og vi som idrettsledere, foreldre og for eksempel lærere har siden gjort omtrent alt i vår makt for å unngå ting som kunne påføre utøverne elevene eller våre barn dårlig selvtillit, vi fikk «curligforeldre» som koster unna alle vanskeligheter for våre håpefulle.
Vi i idretten sluttet med måling og rangering og begynte å premiere alle, sluttet å telle mål i fotball, vi fikk u-rangerte resultatlister og idealtid istedenfor å lære de å takle nederlag og motgang.
I skoleverket har man kjempet imot karakterer og vurdering da dette kan skape skoletapere istedenfor å bruke evaluering og karakterer som et aktivt læringsverktøy.
Professor Baumeister, en ihuga tilhenger av selvtillitstenkingen og kanskje verdensledende på fagområdet, evaluerte begrepet ved å gå igjennom mange tusen vitenskapelige internasjonalt publiserte artikler på området.
Hans konklusjon var klar, og for han en gedigen skuffelse: jo bedre resultatene i artiklene var jo dårligere var de metodisk og vitenskapelig.
Og etter å ha evaluert fram de som holdt de vitenskapelige mål konkluderte han at selvtillit ikke hadde noen sammenheng med å lykkes eller å oppnå målsettingen.
Tvert imot så det ut som at de som hadde høy selvtillit mislykkes i større grad enn de som hadde lav selvtillit, de var latere og mente at de ikke trengte å jobbe/studere så mye for å bli dyktig. De hadde lettere for å gi opp og utviklet lettere psykiske problemer, faktisk så viste han at fengslene våre var fulle av de med høyest selvtillit.
Kunnskap om de som jukser og doper seg i idrett viser og at disse i mange tilfelle har høy selvtillit.
Fallskjerminstruktøren min fra i helga kunne fortelle at de fleste ulykker i fallskjermhopping skjedde når selvtilliten ble for høy, noe jeg også kan få bekreftet fra statens biltilsyn om unge sjåfører og bilulykker.
Du trenger ikke god selvtillit for å bli dyktig, like lite som du trenger dårlig selvtillit for å mislykkes.
Om du vil nå resultater må du jobbe innenfra med dine egne egenskaper, din egen intuisjon og iboende ferdigheter. Du må bare være deg selv i balanse og vite at det er å øve opp ferdigheter som fører til eksepsjonelle prestasjoner (din default setting).
Vi har alle hørt at tro kan flytte fjell, men alle vet at tro aldri har flyttet fjell!
Om det skal flyttes fjell så er det en jobb som må gjøres, ved hjelp av en plan, teknikk, kunnskap, utholdenhet og tålmodighet (fjellflytting tar tid). Det er ferdigheter, ressurser, mening, forståelse og respekt for den store jobben som skal gjøres som fører fram til fjellflytting.
Vilje (willpower) vil føre til at vi gjerne blir for ivrig og går på den såkalte «smellen», vi ser ikke klart, tenker ikke klart og begynner å se etter «snarveier» (astma medisinen), foretar dårlige valg og gjør feil (resultat-stress).
Om vi skal flytte fjell må vi ta et skritt tilbake og se klart, tenke klart og finne kvalifiserte, gode, kreative, verdibaserte, langsiktige løsninger. Om vi tar oss tid og operere fra en balansert sinnstilstand (stillpower) vil de gode løsningene komme fra de medfødte instinktene, fra kunnskap og fra din iboende verdibaserte bevissthet.
Vi vil ikke bare greie å gjøre jobben, men vi vil og gjøre den raskere da de gode løsningene ofte er mer effektiv.
Et helhetlig eksempel på dette kan være om vi leser for å bli informert eller vs få innsikt.
Når de fleste mennesker leser, prøver de å få det de leser til å passe inn i det de allerede vet. De søker og å se hvordan ny kunnskap passer inn i deres egne tankestrukturer.
Dette er definisjon på å lese for å få informasjon.
Jeg må huske på dette, dette gir mening, dette er bare tull! Eller noe derimellom og det er greit om noe skal evalueres, eller om man skal ta en avgjørelse.
Men ofte er mengden du kan lese om dette emnet så stor at det bare kommer ut med uklarhet og forvirring. En person som leser for informasjon har noe på hjerte og sinnet, noe som gjør at man ikke er åpen eller fri til å velge eller gjøre det som er best.
Å lese for å få innsikt derimot er lesing uten noe på sinnet.
Når du leser for innsikt så har du satt til side dine modeller som du tror på (dine konsepter) og du lar deg selv opplyses og påvirkes av det du leser slik at det skaper en ny innsikt.
Ahaaa ….dette gjør det klarere, innsikten er ikke ordrene men den nedlastede forståelsen som oppstår fra din indre bevissthet om emne. Detaljkunnskap vs forståelse!
Det er som med musikk, det er sjelden at man setter seg ned og ser om du er enig med sangeren i hva han synger. Vi lytter for å bli påvirket, nyte og ha en god opplevelse.
Om du lytter for å få innsikt, du får en følelse der du ser forbi ordene og får tak i hva artisten faktisk ønsker å formidle. Noe som gjøres ved hjelp av at du tillater intuitivt kunnskapen å oppstå i din bevissthet. Dette er langt fra tro, positiv tenking og selvtillit.
Se for deg at du er en hund som konstant jager halen din og ikke lykkes med dette! Og du leier meg som coach og ber om hjelp til å løse oppgaven. Jeg spør deg hva du trenger hjelp til og du svarer noe slikt som dette:
For det første; så trenger jeg mer fart, fordi det jeg jager er veldig raskt og den utkonkurrere meg hver gang.
For det andre; jeg trenger bedre bevegelighet for den tingen jeg forsøker å få tak i er veldig smidig.
For det tredje; trenger jeg en bedre plan og strategi, for selv om jeg forsøker å snike meg inn på den virker det som den er et skritt foran meg. Det er akkurat som den vet hva jeg tenker.
Til slutt; trenger jeg mere tid, jeg jobber allerede 12 t i døgnet med dette og det er ikke nok.
Mer fart, bedre bevegelighet, bedre strategi og tid!
Du og jeg vet at bedre selvtillit, positivitet og tro vil ikke hjelpe hunden, vi vet at den jager sin egen hale og det er denne innsikten som vil løse problemet (det samme som ligger bak de aller fleste store prestasjoner).
Om vi da forteller hunden at den jager sin egen hale, vil jeg se to mulige responser; 1) med innsikt eller 2) med intellektuell forståelse, men uten innsikt.
Om han skjønner dette av innsikt vil han kanskje svare:
Dette gir virkelig mening og det er en stor lettelse for meg og jeg skjønner hva som har tatt tankekapasiteten min den siste tiden, det fjerner også mange ting fra min «gjøremålsliste» samtidig som jeg har fått mye mere tid til rådighet. Jeg er litt skeptisk og føler meg litt dum, men det er helt klart en lettelse.
På den andre side om «hunden» reagerer med det intellektuelle og ser på dette som informasjon vil kanskje svaret vært;
Akkurat, så du sier at det er min hale. Skjønner, så jeg må huske at jeg ikke trenger å jage den, ikke sant? OK, så hvordan kan jeg ikke jage den? Kan du ta meg gjennom den prosessen trinn for trinn?
Har hunden da forstått dette?
Innsikt og forståelse om hvordan sinnet og kroppen fungere og hvordan jobben skal gjøres eller vil det hjelpe om vi sier til «hunden» at du må tenke positivt, ha vilje til å jobbe hardere med dette over tid, du må ha tro på det du gjør, du må jobbe med å bedre selvtilliten din og at målet ditt må være høyere!
Om svaret er det siste, hvor lang tid tar det da før man vender tilbake i misforståelsen og starter å jage din egen hale igjen, rundt og rundt?
Skrevet av
Per-Øyvind Torvik, Optima Ski (deres hjemmeside)





