Udrag fra boken "Hva jeg snakker om når jeg snakker om langrenn" av Thorkild Gundersen:

Elsker man langrenn, vil man gjerne få gått mest mulig langrenn. Helst hele tiden. Vi travle hverdagsmennesker synes gjerne vi får gått altfor lite.

Men alt handler jo om prioriteringer. Vi kunne jo ha gått mer langrenn dersom vi hadde valgt bort jobb og karriere. Eller familie. Eller venner. Eller hobbyer.

Eller rett og slett; alt sammen.

Det finnes én mann som har gjort nettopp det. Én mann som har satt en svart tusjstrek over alt livet har å by på, bortsett fra dette ene, rene: Langrenn.

Han går 6-7 mil på ski hver eneste dag, fra november til juni. Han har loggført hver eneste skitur i sitt voksne liv, og i disse dager passerer han 280.500 kilometer totalt.

Det tilsvarer jorda rundt syv ganger. Smak på den; Jorda rundt. Syv ganger. På ski.

Fra tid til annen dukker det opp en gærning på sykkel, og påstår han skal sykle kloden rundt. Det er ille nok. Men bare småtteri i forhold til jorden rundt syv ganger.

På det meste har han gått 1302 mil på én sesong.

En vanlig sesong for meg er 130 mil, og da syntes jeg at jeg har gått mye. Men altså bare ti prosent av distansen denne mannen tilbakela.

Det finnes ikke rom for annet enn snø og ski i denne mannens liv. Han er kort og godt den mest ekstreme skiløper som noensinne har levd på denne jord, og vi kommer aldri til å få se hans like.

Det store spørsmålet er om Tom Stensaker (61) fra Årvoll i Oslo er verdens største langrennselsker – eller om han rett og slett er splitter pine gal.

Man må jo nesten mistenke det siste. Folk som sjelden går på ski, vil jo konkludere raskt. Men jeg går ikke sjelden på ski, jeg går ofte, så jeg har forutsetninger for å forstå mannen.

Men vil jeg kunne konkludere med noe annet enn at det har tippet for Tom? Helt ærlig? Det skal jeg finne ut av i dag.

Jeg skal få være med Tom på en av hans daglige turer, og har fått beskjed om å møte opp i Sørkedalen, på parkeringsplassen ved Skansebakken.

Tom har hatt med seg journalister og skribenter på tur før. VGTV var med ham for bare en måned siden. Stort sett henger de på noen kilometer, så takker de for praten og snur.

Jeg skal selvsagt være med Tom på hele runden. For jeg har det samme villdyret i blodbanene som ham, det dyret som skriker lenger, lenger, lenger - i hvert fall på dager som denne.

Strålende sol på himmelen, vindstille, omdannet snø og klister med dekning. Jo, jeg har forutsetning for å kunne forstå Tom. Men vil jeg greie det?

Det første som slår meg er at dette er Anders Anorakk og Kåre Kondom på tur.

Sistnevnte er meg, som vanlig iført todelt racingdress med vest på toppen. Tom er kledd i sin faste, løse skibukse, og sin røde anorakk fra Skiforeningen.

Han er selve personifiseringen av Anders Anorakk. Det går jevnt og trutt. Men ikke fort.

- Du skulle vært med en tur i slutten av mai. Da går jeg frem og tilbake på den siste snøflekken oppe på Oppkuven. Det er jo passe sært.

Jeg er glad for at han tar det opp, så tidlig på turen. Jeg har jo sett bildene, og de trekkes gjerne frem når media skriver om Tom.

Han poserer på en liten stripe snø på en skyggelagt skogsbilvei aller høyest oppe i marka, som han må sykle et stykke for å komme til.

Jeg hadde gruet litt for å spørre, for akkurat dette vitner jo med all mulig tydelighet om galskap. Kanskje er det Toms måte å være avvæpnende på, for han vet at spørsmålet kommer.

- Det morsomme er at flere har kommet til de siste årene. De har vel lest om meg i avisen. Det har blitt en sær, liten greie.

- I fjor var det ikke uvanlig at jeg møtte fem-seks løpere som var ute i samme ærend. De syklet til Oppkuven for å gå frem og tilbake på en 200 meter lang stripe snø

Tom forteller at det toppet seg en dag da han kom til sin lille, hemmelige skogsbilvei og fant at det bare var igjen en stripe på 42 meter snø. Der var der en kar fra Asker som gikk frem og tilbake.

Det var umulig for to personer å gå der samtidig, det var for trangt til å passere hverandre. Tom spurte hvor lenge han hadde tenkt å gå, og karen sa «minst to timer».

- Jeg tok meg en sykkeltur på to timer, og da jeg kom tilbake, var han borte. Så gikk jeg frem og tilbake til jeg hadde fått loggført en mil.

OK. Så det er der lista ligger. Ingen jeg kjenner ville funnet på noe sånt.

Og det slår meg at det siste Tom sier er en vesentlig nøkkel til å forstå ham; «Frem og tilbake til jeg hadde fått loggført en mil».

Loggføring er nemlig særdeles viktig for Tom Stensaker. Han har ført sirlige treningsdagbøker i alle år, helt siden midten av 70-tallet.

Han lå stort sett på 3-400 mil i året, gjennom 70-tallet og 80-tallet, ikke noe ekstremt med det. Han gikk på ski ved siden av jobben som arkitekt.

Men i 1992 ble han arbeidsledig og fikk mer tid. Den benyttet han til å gå mer på ski.

Han begynte å fundere på hvor langt han kunne greie å gå i løpet av en enkelt dag. Eller i løpet av en hel vinter.

Han mente det burde være mulig å gå 1000 mil, altså 10.000 kilometer, på én sesong. Det er 185 Birkebeinerrenn. Eller distansen Oslo – Cape Town.

Litt av en tur.

I 1992 greide han det for første gang, da han loggførte 1158 mil. Det er vanskelig å tenke seg at noen skiløper noensinne har gått så langt på én sesong.

Markatravere begynte å legge merke til Tom, en fyr man liksom alltid traff når man var ute på tur. En journalist i Aftenposten kalte ham bare «Milsluker’n». Navnet satte seg.

Målet om 1000 mil på én sesong var nådd. What next?

Tom mente det burde være mulig i løpet av én vinter å gå de 280 milene med rødmerkede skiløyper i Østmarka, Lillomarka, Nordmarka og Kroksogen – som en del av 1000-milsprosjektet.

Så gjorde han det. What next?

Han kunne jo prøve å gå 1000 mil x 10 sesonger? God idé. I 1999 gikk han over 1000 mil for syvende gang, og satte samtidig rekord, med 1302 mil.

Så fulgte noen dårlige vintre, hvor det rett og slett ikke var nok snødager til å nå det magiske målet. Men i 2008 var han tilbake, og noterte 1120 mil.

Den niende og tiende sesongen med over 1000 mil fulgte rett etter hverandre, og dermed var en ny milepæl nådd. What next?

Nei, man kan jo i grunn bare fortsette?

- Jeg så ingen grunn til å stoppe. Det var bare å fortsette å gå. Stå opp om morgenen, smøre matpakke, sette på seg skiene og finne en løype. Syv dager i uka. Det er det livet jeg kjenner.

Og det er akkurat det livet jeg trer inn i her i dag, en enkeltstående dag i Tom Stensakers liv, et gløtt inn i den uendelige langrennslykken.

Eller psykosen. Alt ettersom hvem du spør.

I dag er det i hvert fall tilforlatelig å kjenne på lykken, for dagen er fantastisk. Løypene er nykjørte og snøen grovkornet, med dekket klister som gir godt feste og god glid.

Hjemme i byen er det grønne plener, og vinteren er over. Det er vårstemning. Her på Heggelivann er det full vinter og fantastiske forhold.

Og opplevelsen av å gå her er hundre ganger bedre enn for en måned siden, da jeg gikk den for meg fullstendig mislykkede Holmenkollmarsjen.

I dag er jeg på tur med Tom «Milsluker’n» Stensaker. Mye hyggeligere.

Vi svinger innom Hegglia gård, her er det en serveringsstue som kun er åpen i helgene, men Tom har nøkkel.

Teksten fortsetter under bildet

Tom Stensaker har egen nøkkel til serveringsstua ved Hegglia gård. Foto: Thorkild Gundersen.

Det er tid for dagens første rast, han setter på litt kaffevann og fisker frem en cola. De første tre av dagens ni brødskiver skal fortæres.

Det er grovbrød det går i. Det groveste som finnes.

- Grovbrød er viktig. Og pålegg. Etter hvert blir alt pålegg kjedelig. Akkurat nå er det svartpølse fra Haug som er minst kjedelig. Har du smakt det?

Jeg rister på hodet. Jeg har med to skiver, en med skinke og en med HaPå. Det blir smått mot Toms enorme matboks.

Jeg fatter ikke at det går an å spise så mye, og være så tynn. Lårene til Milsluker’n er omtrent som mine armer. Han oppgir at han veier seksti kilo.

Det er tyve kilo mindre enn meg. Tom er gjennomtrent, men han er bare skinn og bein. Og likevel spiser han som en dølahest.

- Jeg har en fast rutine etter at jeg er ferdig med skituren i halv sekstiden. Da kjører jeg til Blindern og spiser på Frederikke.

- Der har jeg klippekort, og får middag til 49 kroner. Deretter tar jeg dusj og badstue, og så kjører jeg hjem og legger meg.

Middag til 49 kroner. Det slår meg at mannen umulig kan ha særlig god råd, han er jo bare ute og går på ski.

Jeg drister meg til å spørre, og Tom forteller at han får litt betalt av Skiforeningen for å lese inn føremeldinger i helgene.

Og at han om sommeren jobber litt som arkitekt, og tar strøjobber for Skiforeningen. Som for eksempel å tegne tilbygget til Kikutstua.

Eller male uthuset på Løvlia. Eller plukke søppel langs traseen til Holmenkollmarsjen.

Tom Stensaker trenger ikke stort med penger, han bruker jo aldri noe, han er alltid ute og går. Fischer-importøren i Nittedal sponser ham med ski, støvler og staver.

De bruker Tom til å finne ut hvor mange mil et nytt par ski eller et par Fischer-støvler tåler før de revner. Det finnes ikke bedre testpilot.

Reiser han innom Milsluker’n Sport på Ullevål Stadion, får han smøring og annet utstyr til en rimelig penge.

Eieren der har nemlig oppkalt butikken etter Tom, så litt billig smøring er det minste han kan gi tilbake.

- Det er jo litt artig at butikken er oppkalt etter meg. En gang møtte jeg Marit Bjørgen og Therese Johaug oppi her, de kom i fin fart, motsatt vei.

- Etter at de hadde passert, hørte jeg Marit si; «Så du det? Det var han Milsluker’n!»

Vi stapper matpakkene i sekken og gir oss ut i sola igjen. Over Skamrek og bakkene ned mot Vesleflåtan. Alle har vi våre favorittsteder i Marka.

Tom har sitt akkurat her. Over de små kulene, langs de fine myrene, og forbi Storflåtan Dam. Vi fortsetter videre oppover Spålsveien, i en lang og slak motbakke.

Toms plan er å gå til Tverrsjøstallen, for så å snu og gå samme vei tilbake.

Det synes jeg er litt kjedelig, og drister meg til å spørre om det finnes en mulighet til å gå en annen vei hjem. Gjøre en runde ut av det.

Tom tenker litt, så peker han opp til venstre. Opp på den toppen der kan vi gå. Milsluker’n viser vei opp noen bratte kneiker, over Øyangsrøysa – mot Vambua.

Her har jeg aldri vært før, og jeg uttrykker min begeistring over å komme til et for meg helt nytt sted i Nordmarka.

Tom smiler lurt, som om han nettopp har delt en godt bevoktet hemmelighet med meg. Vi går videre vestover, og kommer frem til treningsrunden ved Ringkollen.

Derfra følger vi kraftledningen, og suser ned bakkene mot Damtjern. Så bærer det oppover mot Løvlia, og jeg kjenner jeg får lyst til å dra på litt.

Men Tom bare tasser videre, i nøyaktig samme tempo. Alt som lukter av prestasjon og konkurranse er ganske så fjernt for ham. Jeg spør om det alltid har vært sånn.

- Egentlig ikke, jeg var en habil løper i mine yngre dager, jeg har 2.28 på maraton og 1.06 på halvmaraton.

- Og jeg gikk mange turrenn hvor jeg hevdet meg i min klasse. Men det er et tilbakelagt kapittel nå. Det er lenge, lenge siden.

Jeg tenker på sekken min, hvor jeg har de fem lappene jeg snart skal be Tom rangere. Jeg tipper at jeg her vil få Petter Northugs direkte motstykke.

Tom kommer til å sette konkurranseelementet nederst, og det eksistensielle øverst.

Herregud, Stensaker er jo selve personifiseringen av den eksistensielle skiløper, der han staker over Løvliaflaka.

Han har flyktet fra den virkelige verden, den som ruller og går der nede i byen, og det er ingen midlertidig flukt. Det er ikke en fritime eller tre.

Det Tom har gjort, er å melde seg ut av samfunnet. Permanent.

Vi skrenser inn på tunet på Løvlia, og fisker igjen opp matpakka. Tom går løs på skive nummer syv og åtte, jeg har bare saft igjen i sekken.

Ja, også disse lappene, da. Jeg strør dem utover krakken vi sitter på. Han stirrer på dem i taushet, mens han tygger på ei skive med Haug-pølse.

Ganske resolutt tar han konkurranselappen og legger den nederst. Ingen overraskelse.

- Jeg tror jeg setter naturen øverst, for meg er det å være ute i skogen det aller viktigste. Det sitter i fra oppveksten.

- Jeg er enebarn, og var mye på tur i skogen med foreldrene mine. Da jeg gikk på videregående skole passet jeg liksom ikke helt inn sosialt.

- Så jeg dro ofte på turer alene i skogen, med hunden, og slo opp telt.

Nettopp. Jeg får inntrykk av at Tom meldte seg litt ut av samfunnet allerede i ung alder. Og selv om han utdannet seg og jobbet som arkitekt, har han alltid vært en ensom ulv.

En ulv som skogen har kallet på.

- På andreplass setter jeg det fysiske. Man blir jo avhengig av den fysiske stimulansen når man lever som meg. Det eksistensielle får tredjeplassen, og det estetiske fjerde.

Tom kikker spørrende opp på meg, som en eksamenskandidat som lurer på om han har svart alt rett.

Jeg trekker på skuldrene og sier at det er et interessant svar, at Gotaas som ham hadde konkurransen nederst, men at Tom er den første som har rangert naturopplevelsen alene øverst.

Milsluker’n vrir litt på seg, han er en beskjeden type, og vil nødig skryte eller snakke for mye om seg selv.

Men det er klart at når skiløperlivet hans oppsummeres på denne måten, spør jeg ikke bare hva som driver ham.

Jeg blottlegger også det faktum at Tom Stensaker bruker all sin tid på seg selv, og sitt prosjekt. Han har meldt seg ut av det samfunnet vi andre jobber for å holde gående.

Det ser ut som han skjønner hva jeg tenker. Milsluker’n reiser seg, spenner på seg skiene, og kikker bort på meg;

- Jeg er kanskje en stor egoist som lever dette livet. Men samfunnet må da ha plass til sånne raringer som meg også?

På vei tilbake til Hegglia og videre ned mot Sørkedalen blir jeg gående og tenke på min egen situasjon. Jeg er kanskje like glad i langrenn som Milsluker’n.

Men kunne jeg kastet alt annet på båten og blitt skiløper på heltid? Kunne jeg strøket til skogs og glemt alt annet? Kunne jeg blitt som Tom?

Sannsynligvis ikke. For meg er de lange skiturene en belønning i livet, en bonus. Noe jeg kan unne meg innimellom, og glede meg til når det kommer.

De årlige ti drømmeturene i marka er karameller jeg kan suge på gjennom hele vinteren, ja, hele året.

Men om jeg skulle gått hver eneste dag, som Tom, hadde mye av poenget vært borte. Da hadde jeg sikkert bare gått lei.

Det er deilig med sjokoladepudding til dessert en gang eller tre i uka, men hadde du spist pudding til frokost, middag og kvelds syv dager i uka, hadde du antakelig spydd etter kort tid.

Akkurat som det går en grense for hvor lang en flott skitur kan være før den blir mindre flott (åtte mil), går det en grense for hvor mange turer du kan gå i løpet av en vinter før det blir for mye av det gode.

Hadde jeg hatt ubegrenset med tid, tror jeg kanskje to heldagsturer og to kveldsturer i uka hadde vært optimalt. Da hadde jeg fått stagget sulten etter langrenn.

Tom går hver eneste dag. Seks mil – seks måneder på rappen. Det er helt uforståelig.

Vi glir ned til parkeringsplassen på Skansebakken, og våre veier skilles. Vi takker hverandre for en flott tur, en herlig dag i marka.

Jeg skal hjem å hvile etter en uvanlig lang skitur. Tom skal som vanlig til Blindern og spise middag, og så hjem og tørke klær.

Han skal gå seks mil i morgen også. Og i overimorgen. Og dagen etter der. Helt til langt ut i mai, og helst juni.

Men det blir tid til et siste spørsmål, et som har gnaget litt i meg, som jeg ikke riktig har turt å stille. Nå bare må jeg, det er siste sjanse.

Finnes det noen ende på dette prosjektet? Eller kommer Tom Stensaker til bare å gå og gå, til han stuper om og dør med skistøvlene på?

Milsluker’n smiler blygt, han har nok tenkt på det samme selv. Mange ganger. Svaret kommer nokså raskt.

- Jeg vil helst dø på post.

Udrag fra boken "Hva jeg snakker om når jeg snakker om langrenn" av Thorkild Gundersen.