Jeg – og mange med meg har sett en klar strategi hos russerne de siste fire årene med massiv satsing på unge talenter i juniorklassene og de nest beste seniorene.

Målet er tydeligvis Sotsji, og ikke bare det , men også en rekke påfølgende mesterskap.

De har nå i flere år sendt store tropper fra disse løperkategoriene til breer i mellom-Europa i oktober. Likeledes har de sendt massive tropper til tidlige åpningsrenn i Skandinavia – bortsett fra til ”norsk åpning” på Beitostølen.

Hvis noen tror at det er på Beito ”det store skjer” i november, bør de kikke nordøstover til den finske langrennsåpningen i Muonio.

Og hvis norske juniorer og unge seniorer ønsker å vite hvor de står internasjonalt tidlig i sesongen, er dette arenaen å teste seg på – ikke Beitostølen.

I Muonio deltok i november løpere fra blant annet Russland, Kasakhstan, Sverige, Finland, Tyskland, USA , Estland, Latvia, Hviterusslan og (nord-)Norge.

Her var medaljevinnere fra junior-VM i 2013, og her var Poltoranin, Teichmann, Angerer, Bauer, Filbrich, Heikkinen, Kowalczyk, Malvalehto og Kylloenen og mange flere.

I klasse menn junior startet 39 russere på 10 km klassisk. I damer senior startet 40 løpere fra Russland.

Man skulle tro dette var et lokalrenn i Russland, men det var altså den finske langrennsåpningen. Det virker som Russland satser massivt på å bygge opp en stor bredde på høyt internasjonalt nivå, og da gir de en stor bredde med juniorløpere og de nest beste seniorene også sjansen internasjonalt.

Det må ikke komme som en stor overraskelse om russerne om et par år dominerer totalt både i junior- og seniorklassene.

Hva gjør vi i Norge for å svare på denne satsingen?

Gir vi våre talenter optimale muligheter for satsing? Har vi gode nok ordninger til å finansiere den satsingen som er nødvendig?

Det går ikke å studere på si, og leve på halvt studielån – og samtidig henge med på dette nivået internasjonal. Ingen kan leve kun på halvt studielån og samtidig ha råd til toppsatsing, og skal du jobbe til livets opphold samtidig og samtidig trene det som kreves, så vet man hvordan det går.

Det blir ikke overskudd nok til å satse for fullt. Jeg har foreslått det for LK (Langrennskomiteen) i Skiforbundet for lengst: jobb for at lånekassen har en ordning som gir toppidrettsutøvere fullt studielån også ved 50 % studier, i hvert fall et visst antall år.

Det er ikke alle som kan, eller vil – leve av foreldrenes støtte i flere år før man eventuelt blir så god at man har flere sponsorer på plass.

I dette ”vakumet” er jeg redd mange store talenter faller fra. Kanskje gjelder dette jentene i større grad enn guttene. Det er de færreste som går fra juniorklassen og direkte inn på seniorlandslaget, og på den måten blir tatt vare på.

Før dette eventuelt skjer må man klare seg som best sjøl, og for disse løperne har vi ikke gode nok ordninger i Norge i dag.

Dette må ledelsen i Skiforbundet gjøre noe med, i hvertfall hvis vi fortsatt har ambisjoner om å henge med på toppen internasjonalt både i kvalitet og bredde.

For ellers er jeg redd det ikke går mange år før det typiske norske målet om å bli beste langrennsnasjon – bare er ønsketekning.

Leserinnlegg
Per Åke Heimdal, Bardu