Dette er en kommentar og er skribentens egen mening

Sesongstarten av Visma Ski Classics i Orsa Grönklitt i helgen ga to spennende skirenn med mye action og dramatikk i den svingete og smale kunstsnøløypa.

I etterkant av rennene har det på ny blitt liv i debatten rundt grensene for klassisk langrenn i langløpene. Det er ikke første gang problematikken er blitt løftet fram. Helt siden løperne begynte å stake uten festesmøring under skiene er dette et heftig diskutert tema. Etter La Diagonela i 2015, der løpere ble filmet i mer eller mindre estetisk pene skøyteteknikker, ble temaet for alvor satt under lupen. Siden da er løperne blitt sterkere, arrangørene bedre til å legge løyper og spor på de riktige stedene og problemene betydelig redusert, men vi er fortsatt ikke helt i mål.

– En uting
– Det er en uting at man ikke har en regel om at man må stå i sporet når det er spor, for vi går jo fristil, sa Martin Johnsrud Sundby til NRK rett etter helgens prolog i Orsa. Og kanskje har han rett om man skal lese regelboken strengt. Svingete løyper på løse forhold der det lønner seg å stå utenfor sporet, er oppskriften for at det blir mye svingteknikk som ikke ser bra ut på TV. Sett i lys av at Johnsrud Sundby ble disket for denne overtredelsen på Beitostølen i november 2015, burde nok hele feltet vært disket på søndag.

Så hva skal man gjøre? Johnsrud Sundby foreslo at man skulle lage en regel om at der det er spor må man stå i det, det tror jeg er en dårlig ide. Går det fortere utenfor sporet blir det om å gjøre å skaffe seg unnskyldninger for å gå der. For eksempel, hvor lang tid kan man bruke på å passere en løper? Det blir bare flere regler som kan strekkes og vil på ingen måte gjøre det lettere for verken løpere eller dommer. Å diske 70-80 prosent av feltet i noen renn etter hverandre vil nok stramme opp løperne ganske raskt, men vil jo bli ganske komisk på TV. Det er heller ikke TV-kameraer som får med seg alt gjennom hele løypa. Å kåre 45. plassen i mål, som ikke har blitt filmet underveis, til vinner er nok heller ikke holdbart. Mitt inntrykk er at de beste er også de som følger reglene best. De har TV-kamera på seg hele tiden og har også mest å tape på å bli disket. Lengre bak i feltet er det mer juks, både fordi sjansen for å bli tatt er mindre og fordi de ikke er like gode skiløpere.

Blir stakere dømt strengere?
Jeg kjenner ingen langrennsløper som liker å stå utenfor sporet i klassisk stil. Det krever mer energi, du må stive mer av i ankler og bein, det er lettere å sette staver feil, du må være mer fokusert for ikke å kjøre på staven til han foran deg, risikoen for at noen kjører på din stav er større og det er vanskeligere å manøvrere i feltet. Feltet blir generelt mer urolig og stresset. Det er derfor ingen som går utenfor sporet fordi de tenker at da kan jeg gå mer «fri teknikk». De går der fordi det glir bedre. I helgen mistet Kasper Stadaas poengene sine ved klatrespurten (se videoen her, spol fram til 3:07:55) på grunn av ureglementert gåing. Jeg skal ikke si at det var feil, men ser man nøkternt på det bytter han spor to ganger for å passere løpere foran seg (det må da være lov?). Sånn som jeg tolker situasjonen, mister han balansen når han kommer inn i sporet og må ta noen tak for å korrigere. Det er kanskje greit at han ble deplassert, men jeg tror absolutt ikke det var med overlegg og jeg tror heller ikke Stadaas på toppen av bakken trodde han kom til å bli disket. Så er spørsmålet om han ville blitt deplassert om han gikk med feste under skiene? Jeg tror ikke det. Hadde han gjort den samme manøveren, men gått diagonalgang før han gjorde sporbyttene og lagt over i diagonalgang etterpå, hadde ikke så mange reagert. Min påstand er at løpere uten smøring dømmes strengere enn de med.

Så har vi utfordringer med forskjellige juryer på forskjellige renn, noen dømmer strengere enn andre. Det gjør det vanskelig å vite hvor grensene går. En jury som på Beitostølen i 2015, ville ha disket hele feltet i Orsa i 2021. Debatten er vanskelig, men viktig. Det handler om overlevelsen til klassisk langrenn i konkurranser på toppnivå. Sett fra mitt perspektiv, som tidligere langløper, vil jeg si at problemene er mindre enn de ser ut på TV. De aller fleste som kjemper i toppen er flinke.

Den indre justisen
En ting er respekt for dommere og jury, men løperne har enda mer respekt for sine konkurrenter. Ingen vil få merkelappen «jukser» hengende over seg i miljøet. Mye oftere enn at noen blir disket, forteller løperne hverandre at nå var du litt over grensen og må passe deg. Det sa også Johnsrud Sundby litt senere i intervjuet med NRK:

– Folk er fair, det er et fairere sirkus dette (enn verdenscupsirkuset).

Den indre justisen i langløpene er blitt såpass god at selv om det kan se ille ut, vil jeg ikke si at det er et stort problem. Det er heller ikke så mye å tjene på dette som mange tror. I de fleste langløpene er det lange rette løyper uten for mye svinger, det er dermed ikke mange takene du får tatt. Ofte er det løpere på halen av tetgruppa som desperat prøver å henge med som ikke følger reglene. De blander seg aldri inn i tetkampen uansett.

For at problematikken ikke skal bli verre er det viktig at debatten kommer opp fra tid til annen. Bakover i rekkene, blant de som egentlig ikke burde ha staket på blanke ski, eller som blir fragått tidlig og aldri er på TV, er det helt klart et problem.

Mitt råd til dere som sitter og irriterer dere over løpere som drar svingteknikken litt langt eller mener at en ski glir litt ut her og der. Husk at løperen irriterer seg minst like mye over å måtte stå utenfor sporet, og at gevinsten av disse små ustøhetene eller få ekstra skøytetakene i svinger er minimale. I tillegg er sannsynligheten stor for at han eller hun snart vil bli fragått.

Resultatene fra premieren i Orsa Grönklitt