Hun har VM-bronse i teamsprint fra 2021. Men den slovenske sprintstjernen har slitt med skader i flere år, og nå meddeler hun at hun legger opp.

30-årige Eva Urevc har vært kjent som en kraftpakke i den internsjonale sprinteliten. Hun har i flere år tilhørt verdens ledende sprintere, og spesielt i sprintkvalifiseringene har hun flere ganger vært i toppen

Høydepunktet på karrieren ble VM-bronsen i ”covid-VM” i Oberstdorf i 2021. Der gikk hun teamsprinten sammen med Anamarija Lampic, som senere byttet til skiskyting og fortsatt er i den ypperste eliten.

Eva Urevc var med i årets sesongpremiere i Gällivare, men nå orker hun ikke mer. Motivasjonen og kroppen spiller ikke på lag lenger. Hun var tidligere blant annet borte en hel sesong etter en operasjon.

Forrige sesong deltok hun på VM i Trondheim, men gikk ikke videre i sprintkvalifiseringen. Hennes siste verdenscuppoeng tok hun med 18.plassen i sveitsiske Engadin den 25.januar 2025.

Saken fortsetter under

Urevc forklarer at motgang over lengre tid er hovedårsaken til at hun velger å avslutte karrieren.

– Jeg har kjent på det en stund, at jeg har ønsket å gi meg, men jeg ville fortsette å kjempe, sier 30-åringen i en pressemelding fra det slovenske skiforbundet andre juledag. 

– Jeg ga meg selv en siste sjanse for å se om jeg kunne klare å komme tilbake til der jeg var. Men dessverre har verken kroppen eller hodet respondert. Jeg klarte ikke å nå det nivået jeg hadde som mål. Altfor ofte stanget jeg hodet i veggen, og nå kjente jeg at det var nok. 

Eva Urevc tok bronse på teamsprinten under VM i Oberstdorf i 2021, og står med tre pallplasser i verdenscupen i samme øvelse, derav en seier. Samtlige sammen med Annamarija Lampic, som gikk over til skiskyting i forkant av sesongen 2022-23. 

Massiv motgang

På sin egen instagram-konto forteller Urevc om massiv motgang over tid, både fysisk og mentalt. 

– Jeg har slitt med helseproblemer som stadig dro meg tilbake akkurat når jeg trodde jeg var i ferd med å finne rytmen igjen. Uansett hvor hardt jeg prøvde, klarte jeg ikke å komme tilbake til formen jeg en gang hadde. I stedet for å kjempe nye kamper, ble jeg sittende fast i de samme – igjen og igjen. Det tæret på meg på måter jeg ikke hadde forutsett, skriver Urevc, og avslutter. 

– Å gå videre betyr ikke at jeg har mislyktes. Det betyr at jeg ble modig nok til å slutte å kjempe en kamp som gjorde meg vondt. Det betyr at jeg endelig tillater meg selv å puste igjen. Jeg er stolt av alt jeg har oppnådd — løpene, de utallige treningstimene, oppturene og nedturene. Jeg er stolt av mennesket denne reisen har gjort meg til: sterkere, mer bevisst og mer takknemlig enn noen gang.