OL-gullet er hennes største triumf. Bak fasaden kjempet hun en kamp ingen så. Nå bryter hun tausheten om marerittet – og hvorfor hun gruer seg til våren.

I forkant av sesongens siste konkurransehelg, åpner OL-gullvinneren Ebba Andersson opp om en sesong som har sprikt i alle retninger, og der skader har diktert hva hun har kunnet gjøre. 

– Før sesongåpningen var det helt forferdelig, sier den svenske skistjernen til Expressen.

Første del av sesongen var på det jevne. Hun startet sesongen med plasseringene 4–5–3–1 i de fire verdenscuprennene før jul. Hun ble nummer fire i Tour de Ski. Så konkurrerte hun ikke mer før OL.

Vinterens OL i Val di Fiemme var en berg- og dalbane. Først tok hun to sølv bak Frida Karlsson. Så kom stafetten. Andersson gikk ut i tet, men falt to ganger, mistet en ski og ble et meme over hele verden. Etter at hun hadde tørket tårene, tok hun et oppgjør med seg selv. 

– Jeg tenkte: «Nei, så dårlig kan jeg ikke være utfor.», sier Andersson.

Så reiste hun seg og avsluttet mesterskapet med et av de mest overlegne gullene i historien på femmila.

Saken fortsetter under

Mesterskapet reddet sesongen

– Men tiden før og etter OL har mest vært en kamp. Hadde det ikke vært for OL, hadde jeg sittet her og vært ganske misfornøyd, sier Ebba Andersson.

For den har ikke vært noen höjdare. Skadetrøbbelet blusset opp igjen like før sesongåpningen i november. 

– Jeg kan faktisk si at før sesongstarten i Gällivare var det helt krise. Da tenkte jeg: «Kommer jeg i det hele tatt til å kunne konkurrere denne sesongen?» Jeg slet veldig med stabiliteten utfor og med å holde balansen i svingene og være rask nok i beina, forteller Andersson.

– Hvem prøver du egentlig å lure?

Andersson følte seg usikker, men valgte å holde det for seg selv.

– Man har lært hvordan mediene fungerer. Gir man dem en liten ting, blir det fort en stor sak. Jeg ville ikke bruke energi på det, sier hun.

Men det har Andersson måttet gjøre. For den har preget hele sesongen. 

– Ja. Man rekker å tro at alt er bra, og så bare… hvem prøver du egentlig å lure?

Samtidig tror Andersson at skaden kan ha gjort henne bedre til å håndtere motgang og tilpasse treningen.

– Det kan faktisk ha gjort at resultatene til slutt har blitt bedre enn om alt hadde gått perfekt fra start. Men det har vært frustrerende å jobbe seg opp, få litt opptur, og så bli slått ned igjen.

Etter OL var hun igjen nødt til å trekke seg fra viktige renn på grunn av kneskaden. 

Se også: OL-stjernen trekker seg fra verdenscupen

Gruer seg til våren

Nå er sesongen snart over. Helgas svenske mesterskap i Idre er hennes siste konkurranser før vårpausen. Den gruer hun seg til. 

– Det er da man plutselig ikke er toppidrettsutøver lenger… og det har vært utfordrende tidligere år. Resten av året styres livet av trening. Men når det forsvinner – hva vil man gjøre da?

SM-finalen i helga åpner med sprintstafetter på fredag, fortsetter med langløp på lørdag, og avslutter med tremil og femmil på søndag. 

Slitt ned kneskader halve livet

Knærne har vært et problem for 28-åringen nesten halve livet, helt siden hun fikk høyrekneet ut av ledd på en løpetur i 2014. 

I 2016 var Ebba Andersson nødt til å avslutte sesongen før tida etter at bruskbiter løsnet fra høyrekneet. Hun var igjennom to operasjoner.  

I 2019 sklir hun på en løpetur, slår høyrekneet, og må utsette sesongstarten. I 2022 fikk hun venstrekneet ut av ledd etter en økt på treningsstudio. 

Og sommeren 2025 faller hun igjen, og pådrar seg en lettere meniskskade som gjør at hun ikke kan løpe store deler av sesongoppkjøringen mot OL.