DEBATT: Hvor robuste er egentlig systemene rundt utøverne våre når makt, roller og beslutninger i stor grad forvaltes av frivillige klubber?

Av: Anonym forelder til en aktiv langrennsutøver

Redaksjonell merknad: Langrenn.com publiserer som hovedregel debattinnlegg med fullt navn. I dette tilfellet kjenner redaksjonen innsenderens identitet og bakgrunn, men har av hensyn til innsenderens og familiens situasjon valgt å gjøre et unntak og publisere innlegget anonymt.

Saken rundt Kristine Stavås Skistad og Konnerud har satt søkelyset på forholdet mellom trener, utøver og klubb. Jeg kjenner ikke detaljene godt nok til å mene noe om hvem som har gjort hva i akkurat den saken. Men jeg mener saken aktualiserer et langt større spørsmål:

Hvor robuste er egentlig systemene rundt utøverne våre når makt, roller og beslutninger i stor grad forvaltes av frivillige klubber?

Les mer om Skistad-saken: 
Skistad føler seg utsatt for maktmisbruk
Skistad har bestemt seg: Nå er det slutt
Fyrer løs mot Konnerud: – Kaster Kristine under bussen
Eks-treneren bryter tausheten: – Vondt og tungt for alle

Norsk idrett er bygget på frivillighet. Det er en enorm styrke. Uten ildsjelene stopper Idretts-Norge. Men akkurat der kan også en svakhet oppstå.

De fleste medlemmer er på «gjennomreise». Vi kommer inn fordi barna våre begynner med en aktivitet. Vi trener, kjører, smører, baker, arrangerer og tar verv noen år. Så går barna videre, og ofte gjør foreldrene det samme.

Andre blir værende i tiår.

De kjenner historikken, økonomien, regelverket og alle de små og store mekanismene i klubben. Det er i utgangspunktet en fantastisk ressurs. Men hva skjer når kontinuitet gradvis går over i maktkonsentrasjon?

Når de samme menneskene både utformer reglene, praktiserer dem og vurderer konsekvensene for enkeltutøvere? Når økonomisk støtte, treningsopplegg, reiser, avtaler og andre goder samtidig kan brukes til å påvirke hvordan en utøver forventes å organisere satsingen sin?

Da kan en ung utøver fort bli veldig liten. Formelt er løsningen enkel: Idrettslag er demokratiske organisasjoner. Medlemmene kan møte på årsmøtet, stille forslag og velge andre mennesker. I praksis er maktforholdet ofte mer komplisert. På den ene siden kan det stå en 18- eller 20-åring og en familie som bare skal være i miljøet noen få år. På den andre siden mennesker som har hatt sentrale roller gjennom flere generasjoner utøvere.

Det er ikke nødvendigvis snakk om lovbrudd, trakassering eller klassiske varslingssaker. Det kan være langt mer hverdagslig.

Avtaler som gir klubben mer kontroll enn det som egentlig er nødvendig. Regler som stadig strammes inn. En kultur der det blir vanskelig å velge en annen trener, et annet treningsopplegg, et annet reiseopplegg eller større selvstendighet uten samtidig å risikere støtte eller tilhørighet, eller økonomiske ordninger som favoriserer én bestemt måte å organisere satsingen på.

Økonomiske støtteordninger kan i utgangspunktet være både gode og generøse, men likevel bli problematiske dersom de i praksis forutsetter at utøveren følger hele klubbens opplegg. Det er naturlig at klubben ønsker fellesskap og prioriterer ressurser til felles reiser, samlinger og støtteapparat. Men en utøver som av ulike grunner velger egen reise, overnatting eller deler av et annet opplegg, bør ikke nødvendigvis måtte velge mellom å følge hele klubbens modell eller betale en uforholdsmessig høy pris for fortsatt å få ta del i de delene av fellesskapet som faktisk benyttes. Da handler diskusjonen ikke først og fremst om «hvor mye støtte klubben gir» , men om «hvor stor økonomisk styring klubben bør kunne bruke for å få utøvere til å velge én bestemt løsning». 

Hver enkelt beslutning kan kanskje forsvares isolert. Men summen kan likevel skape et system hvor det blir kostbart å si: «Dette ønsker jeg å gjøre annerledes.». Klubber skal selvfølgelig kunne stille krav. De må prioritere ressurser, organisere gode treningsmiljøer og forvente samarbeid fra utøvere som mottar støtte. Men kravene bør være transparente, forholdsmessige og forankret i prinsipper som gjelder alle. De bør heller ikke endres eller strammes inn for å få kontroll på enkeltutøvere som velger annerledes enn ledelsen ønsker (i alle fall ikke der det er åpenbart urimelig, og egentlig ikke kan forklares) Og kanskje er dette aller viktigst når et virkelig stort talent dukker opp. For da må klubben klare å skille mellom det som er best for «systemet», og det som er best for utøverens videre utvikling.

En god klubb bør tåle at en utøver etter hvert trenger noe annet enn det klubben selv kan tilby. En annen trener. Et annet treningsmiljø. Et mer individuelt opplegg. Større selvstendighet. Det burde egentlig være et tegn på at klubben har lykkes.

«lubbens oppgave kan ikke være å eie utøverens utvikling. Den må være å bidra til den. Derfor tror jeg norsk idrett trenger bedre strukturer også for det som befinner seg i gråsonen mellom «alt er greit» og en formell varslingssak.

• Tydeligere og mer balanserte utøveravtaler, der ikke risiko og ansvar i hovedsak legges på utøveren.

• Åpne og etterprøvbare kriterier for økonomisk støtte, og en erkjennelse av at det må være mulig å ha ulike ordninger for bredde og topp.

• Bedre rolle- og habilitetsforståelse. Hele styret må ta ansvar for viktige prinsipper og endringer. Regler og ordninger som får store konsekvenser for utøverne, bør være behandlet, begrunnet og dokumentert, og ikke endres av enkeltpersoner uten reell diskusjon.

• Formalisert utøvermedvirkning når regler, avtaler og ordninger som direkte berører utøverne utformes.

• Et sted utenfor egen klubb hvor unge utøvere og foreldre kan be om råd og få en uavhengig vurdering, uten først å måtte starte en konflikt eller en upopulær diskusjon. 

Problemet er ikke mennesker som har sittet lenge. Norsk idrett trenger erfaringen, kompetansen og engasjementet deres. Problemet oppstår når organisasjonen blir så avhengig av enkeltpersoner at de reelle korrektivene forsvinner.

Også den beste ildsjelen trenger motstand, nye perspektiver og noen som kan si nei. Frivillighet må aldri bli et argument for amatørmessighet når det gjelder makt og mennesker, som ofte i vårt bilde er unge uerfarne mennesker også. 

Ildsjeler er helt avgjørende for norsk idrett. Men ingen ildsjel bør bli selve systemet.

Dette er et debattinnlegg. Kommentarer, kronikker og debattinnlegg gir uttrykk for skribentens holdning og meninger. Du kan sende inn kommentarer, kronikker og debattinnlegg til Langrenn.com her: [email protected]