I 2015 ble Sofie Nordsveen Hustad juniorverdensmester i langrenn. Så ble det stille. Men nå, ni år senere, står 27-åringen fra Leirsund med to helt ferske NM-medaljer: individuelt NM-gull på 10 kilometer fristil, og NM-sølv fra stafetten der hun gikk ankeretappen og fikk Kjelsås opp i medaljekampen. Overfor Langrenn.com åpner hun opp om veien dit. Den har vært alt annet enn rett fram.  

Les også: Hun knuste hele landslagseliten i NM

Hvilke ambisjoner hadde du da du dro til NM i år?
– Jeg har fått noen gode svar i løpet sesongen, blant annet fra Norgescupen på Nes i starten av februar, men jeg hadde ikke fått gått mot de beste ennå, de som hele tida er ute og går verdenscup. Så før NM, så tenkte jeg at kanskje, hvis jeg hadde en veldig god dag, så kunne det holde til topp fem. Men jeg var ikke forberedt på at jeg skulle vinne, sier Hustad.

Hva betyr disse NM-triumfene for deg?
– Veldig mye. Jeg er veldig lettet for at det gikk så bra, og at det var på åpningsrennet. Å gå bra på første dag, betyr veldig mye for selvtilliten for resten av mesterskapet. Det gir en trygghet på at man er i god form og kan prestere veldig bra. 

Men det betyr også veldig mye mer. 

– Det var veldig bra at dette kom nå. Jeg begynner jo å bli eldre, så det var viktig i forhold til om jeg faktisk skulle fortsette. På ett eller annet tidspunkt må man jo sette en strek. Så hadde jeg ikke fått denne oppturen hadde det nok blitt seigt å forsvare å fortsette, sier Hustad.

Saken fortsetter under

All jobben hun har lagt ned gir mening nå. For det har vært en lang vei for jenta fra Leirsund, og gullet i junior-VM i 2015 kjennes veldig lenge siden. 

Mellom da og nå ligger kyssesyke, skader og mer sjukdom. Hun flyttet hjemmefra for å studere og trene på Lillehammer, men slet med å finne formen og hverdagen. 

– Jeg karet vel til meg en OK sesong etter Junior-VM, og hadde noen greie år etter det, men så fulgte noen år som jeg nesten ikke husker noe fra. Jeg var ikke i slag verken fysisk eller psykisk, og konkurrerte nesten ikke, sier hun. 

For å skjønne hvorfor, tar Hustad en tur langt tilbake i tid. 

– Jeg begynte å gå på ski i Nes Ski, og det var der skigleden virkelig tok sats. Der gikk jeg sammen med Amalie Ous, Tiril og Lotta Udnes Weng. Vi var en god gruppe som holdt virkelig høyt nivå. Men da vi begynte på videregående, startet de på NTG og flyttet til Lillehammer, forteller hun.

Trivselsfaktoren
Etter videregående, flyttet også Hustad til Lillehammer, men fant seg aldri helt til rette der. I 2018 flyttet derfor hun hjem igjen, meldte seg inn i Kjelsås IL og begynte å trene med det Oslo-baserte satsingstilbudet Team OBOS. 

Langsomt falt brikkene på plass. For Hustad handlet det mye om å finne et miljø hun følte seg hjemme i, uavhengig av prestasjoner. Det fant hun i Kjelsås. 

– Da jeg kom til Oslo ble jeg kjent med hele den jentegruppa som jeg nå konkurrerer sammen med. Vi unner hverandre det aller beste, og støtter hverandre i medgang og motgang. For alle opplever motgang, og da må vi bygge hverandre opp, sier Hustad.

– Jeg er så glad for at jeg har blitt kjent med dem. Det gir så mye trivsel i hverdagen, og selv om jeg bor i Leirsund så kjører jeg med glede til Oslo nesten hver dag for å trene med dem. 

I fjor vinter fikk to av klubbvenninnene dine, Sigrid Leseth Føyen og Nora Sanness, sine store gjennombrudd, henholdsvis med medalje i U23-VM og femteplass på verdenscup-femmila i Holmenkollen: Hva tenkte du da om dine egne muligheter?
– Det er veldig inspirerende å se både Nora og Sigrid lykkes. Og gir en ekstra gnist for vi som trener sammen, man ser jo at det er mulig.

Les også: 
Treneren om femmilssensasjonen: – Nora er et O2-monster

Men hva er det som har holdt motivasjonen oppe til å satse så hardt i nesten ti år?
– Nøkkelen til å fortsette gjennom så mange år er å finne glede i den framgangen man ser. Under NM på Konnerud i 2020 ble jeg nummer 19. Jeg var overlykkelig. For året før var jeg enormt mye lenger ned å lista. Og på NM i 2021 ble jeg nummer åtte og ni. Jeg hadde brutt topp 10, liksom, sier Hustad, og fortsetter: 

– Da ble jeg vel litt ivrig, så trente jeg litt for mye, og i 2022 brakk jeg håndleddet. Jeg måtte sette inn en plate og masse skruer, og det klemte og var skikkelig vondt når jeg gikk på ski. Men etter at jeg fikk tatt ut det, gikk det mye bedre. 

Saken fortsetter under

Tok et solid grep i november 2022
Like før sesongstart i fjor, i november 2022, gjorde Hustad enda et grep. Selv om hun fortsatt er den del av Kjelsås, og trener brorparten av øktene sine med dem, så engasjerte hun en privat trener i tillegg: Tidligere kvinnelandslagstrener Geir Endre Rogn. Ideen var å få mer stabilitet i treningsoppfølgingen, og det var faren hennes som foreslo nettopp Rogn. 

Helt konkret, hva er det Geir Endre Rogn har gjort?
– Vi har lagt om litt på intervalløkter, driver mye med filming og jeg får mye konkrete tilbakemeldinger på en måte som gjør at jeg skjønner hva jeg må gjøre, forklarer hun. 

Knapt halvannet år senere så er Hustad altså norgesmester i langrenn. 

– Det var veldig bra at dette kom nå. Jeg begynner jo å bli eldre, så det var viktig i forhold til om jeg faktisk skulle fortsette. På ett eller annet tidspunkt må man jo sette en strek. Så hadde jeg ikke fått denne oppturen hadde det nok blitt seigt å forsvare å fortsette.

Startskuddet for det virkelige gjennombruddet
Nå står den nybakte norgesmesteren med et godt utgangspunkt for videre karriere, og kjenner selv at NM-gullet på 10-kilometeren og sølvet på stafetten på Beitostølen i helga kan være startskuddet for det virkelige gjennombruddet. 

Til helga er hun klar for finalen i Skandinavisk Cup. Den går i Hommelvik, og i potten ligger friplass til hele første periode av verdenscupen neste sesong for sammenlagtvinneren av cupen. 

– Jeg ligger ikke så verst an i distansecupen, men det er sammenlagtvinneren som får friplassen. Men jeg håper jo at jeg kan være aktuell for verdenscup nå, og at de (landslagsledelsen) kanskje vurderer meg nå etter det jeg har levert i NM, sier Sofie Norsveen Hustad. 

– Men i forhold til neste sesong så er det nok veldig mye som skjer på sesongåpningen på Beitostølen. Og det er en arena jeg har et veldig godt forhold til.