Langrenn.com tok en prat med Matt Whitcomb, som har vært landslagstrener i USA gjennom hele denne perioden.

Fra 2006 til 2011 var han hovedtrener for rekrutteringslandslaget, og fra 2012 gikk han over til å trene damelaget. Det har Whitcomb bygget fra bokstavlig talt ingenting til ett av verdens beste.

Fra og med inneværende sesong har Whitcomb overtatt som hovedtrener for alle de amerikanske langrennslandslagene, og med ansvar også for herrelaget og rekruttlaget.

Hvordan var situasjonen i amerikansk langrenn da du kom inn for snart 15 år siden?

– Da jeg kom inn i det amerikanske landslaget i 2006, fantes det ikke noe damelag og ikke noen organisert eller systematisk satsing på rekruttering, juniorer eller U23-løpere, sier han, og forteller at det fantes ikke mye av et landslag i det hele tatt.

– Vi kalte dem mysterielaget, disse seks mannlige løperne og deres tre-fire trenere og ledere. De reiste rundt i Europa hele vinteren, uten at noen så eller hørte fra dem. Fra tid til annen var det en jente på laget, men det kunne gå år mellom hver gang, sier han.

Whitcomb trekker fram at da han kom inn i landslaget, var det ikke gitt at det var de amerikanske damene som skulle bli de første til å etablere seg best og på høyest nivå i verdenscupen. Snarere tvert i mot, mener Whitcomb, og forteller at de amerikanske damene har hevdet seg nesten på tross av satsingen – ikke på grunn av den.

– I 2006 fantes det som sagt ikke noe damelag. Det er klart at uten rollemodeller som hevder seg internasjonalt eller et damelandslag å sikte mot, er det ikke mange unge jenter som tenker at de skal satse på langrenn, sier Whitcomb.

Kom til dekket bord
Selv om den beskjedne 42-åringen fra Vermont nord-øst i USA fraskriver seg æren for de amerikanske damenes oppsiktsvekkende suksess, er det liten tvil om at Whitcomb har en stor del av ansvaret. Selv mener han at han bare kom til rett tid.

Da Whitcomb kom inn i det amerikanske landslaget hadde Trond Nystad nettopp sluttet som hovedtrener for det amerikanske herrelandslaget.

Han hadde takket ja til jobben som trener for det sveitsiske sprintlandslaget, og ble senere hovedtrener for det norske herrelandslaget. Men før Nystad forlot jobben i USA i 2006, hadde han sørget for et realt oppsving i økonomien til det amerikanske laget.

– Aldri hadde amerikansk langrenn hatt så mye å rutte med. Vi var i en drømmeposisjon for å bygge en helt ny lagstruktur, og Pete Vordenberg, som ble hovedtrener for landslagene etter Trond (Nystad), hadde en klar plan på hva som skulle være premissene for den lagbyggingen, sier Whitcomb.

2006 ble et veiskille
– I 2006 sto vi ved et veiskille for langrenn i det amerikanske skiforbundet. Pete Vordenberg hadde akkurat tatt over som hovedtrener for langrenn, med en helt ny filosofi rundt lagstruktur og lagbygging: at alle har noe å bidra med i laget, men at hva det er, vil være forskjellig fra person til person, sier Matt Whitcomb.

– Den filosofien sammenfaller godt med min: at folk med forskjellige egenskaper gjør laget sterkere.

De første fem årene hadde Whitcomb ansvaret for å bygge opp rekrutteringslandslaget. Deretter fikk han jobben med å bygge opp damelaget. Den jobben startet i 2012. Nå skal han altså også ha ansvaret for herrelaget og rekruttlaget.

Slik bygget USA et lag, ikke en gruppe individuelle utøvere
Vordenbergs modell for det amerikanske landslaget var basert på bidrag til laget. Alle som skulle være på laget, utøvere, trenere, ledere, støtteapparat og administrasjon, må trekke i samme retning.

– Pete tegnet en stor sirkel på tavla, og satte en prikk i midten for å symbolisere en lagspiller som gir 100 prosent til laget. Andre prikker kom til, på ulike steder i sirkelen avhengig av hvor involvert og engasjert de er i laget. Men alle er innenfor streken, sier Whitcomb.

– Poenget er at alle har ulike kvaliteter å bidra med, og ulik tilknytning til laget, og det betyr at man ikke kan forvente det samme bidraget fra alle. Det er det selvfølgelig rom for. Men alle må gi noe, sier han, og poengterer at dette grunnpremisset også gjør det klart hvilke forventninger som stilles til dem.

– Når nye utøvere kommer til laget nå, så vet de at laget forventer at de gir av seg selv og bidrar til fellesskapet, men at det samtidig er rom for dem som individer. Det er et godt utgangspunkt for et positivt lagmiljø, sier Whitcomb.

Trivsel over resultater – og litt flaks
Med lagsirkelen som utgangspunkt, satte de seg ned for å definere nærmere.

I den prosessen var den norske langrennseksperten og idrettsforskeren Øyvind Sandbakk en av de som inspirerte Whitcomb.

På et trenermøte i Trondheim for noen år siden, presenterte Sandbakk en modell for suksess basert på noen fundamentale forutsetninger som må innfris for at utøvere skal prestere over tid:

Utøvere må føle at de har en rolle i laget, de må ha motivasjon, de må føle at de har autonomi eller innflytelse over prosessene, og de må føle mestring.

– Det er disse premissene jeg baserer min lagmodell på, og så langt ser det ut til å fungere. Men det er ikke tvil om at du er prisgitt de kortene du får utdelt. Og der har jeg fått jackpot, sier Whitcomb, og viser til noen av de jentene som utgjorde kjernen i det nye damelaget til USA: blant annet Kikkan Randall, Liz Stephen, Sadie Bjornsen, Holly Brooks, Ida Sargent og Jessie Diggins.

– De er ikke bare formidable, motiverte og seriøse utøvere, de er strålende rollemodeller for yngre utøvere. Dessuten er de takknemlige, inspirerende og raske i skisporet, og det har en magnetisk tiltrekningsevne også på sponsorer, legger Matt Whitcomb til overfor Langrenn Pluss.

– I fjor var det ett av styremedlemmene i forbundet som garanterte for at vi skal få samme økonomiske tilskudd og rammer for alle langrennslandslagene våre i de neste tre årene, gjennom sin stiftelse «The Davis Family Foundation». Det er en svært betryggende kontrakt, og igjen perfekt timing med koronakrisen som rammet verden i år.