Skal du vinne et sprintrenn på ski vil den totale konkurransetiden være på ca 4 x 3 minutter altså 12 minutter med så og si bånn gass. I mellomdistanse i friidrett (800m til 1500m) består konkurransen av et løp på 1:45 min til 4:10 min. Cirkatidene er hentet fra Norges fri-idrettsforbunds årsstatistikk for menn i 2007. På grunn av flere heat blir den samlede konkurransetiden omtrent 200% høyere i langrennssprint enn på 1500meter i friidrett.

Utstyret skiller idrettene ytterligere, blant annet betyr det at selve måten musklene brukes på må være ganske annerledes på ski enn i løping. I langrenn har vi store glidfaser i bevegelsessyklusene, og det viser seg at de som kommer lengst per tak vinner rennene. Forskjellene på frekvens er faktisk veldig liten både i sprintlangrenn og distanselangrenn. Vi kan kanskje tenke på gode skiløpere som racerbiler med flere gir, og uten å kunne gire i forhold til terrenget vil det også være vrient å gå fort på ski. Enkeldans er et typisk eksempel på det, teknikken kjennetegnes ved store og lange bevegelser og brukes i slake partier med høy fart. Å gå padling i flate partier kan vi kanskje sammenlikne med å bruke motorbremsen når vi kjører bil nedover.

Øystein Pettersen lærte meg for et par år siden et smart bilde å bruke når man formidler teknikk fort høy fart. Hva er verdens raskeste dyr? Geparden! Hvordan løper den? Med store bevegelser og store leddutslag selvfølgelig! Dann deg et bilde av gepardens spurt neste gang du går på ski i høy fart.

Noe annet alt utstyret vi bruker i langrenn gjør, er at alle bevegelser blir mer kompliserte enn i løping. Langrenn er ikke noe vi er født til å utøve, selv om vi som gode nordmenn gjerne vil tro det. Løping derimot er noe alle kan gjøre fordi det faller seg veldig naturlig, derfor vil nivået i løping overgå skisporten enormt. De beste langrennssprinterne er i mine øyne ofte de løperne som løser teknikkoppgavene aller best. Langrennshurtighet handler veldig mye om kroppsposisjoner og hensiktsmessig effektive bevegelsesløsninger. Det ser man også ved at de beste sprinterne ofte er de tøffeste i utforbakker og på rulleski, de innehar en skimestring som mange distanselangrennsløpere mangler. Jeg vil også bemerke at å manøvrere ski og staver i full fart i et felt på seks stykker heller ikke bare enkelt. Det er altså viktig å rett og slett være god på ski.

Selv om langrennssprint i stor grad har de samme kjennetegnene og kravene som i distanserenn er det også store forskjeller. Intensiteten i sprint ligger høyere enn i distanserrenn, det betyr høyere kraftinnsats i hvert enkelt tak og skyv. Jeg vil også tro at syklusfrekvensen er noe høyere i sprint enn i distanselangrenn, det setter krav til rask muskelkontraksjon. Stor andel av hurtige muskelfibre vil heller være en ulempe i distanselangrenn, selv om det også i skisprint vil være den energien som er frigjort ved hjelp av oksygen som er den viktigste energikilden.

Kroppsfasongen til verdens beste skiløpere har endret seg mye sammen med sporten i de senere årene. I perioden da Dæhlie herjet som verst (best) var herreløperne lettere, mest på grunn av en mindre muskuløs overkropp. Oksygenopptaket for de aller beste var den gangen gjennomsnittlig ganske mye høyere enn hva det er i dag, men de gikk nok ikke like fort på ski. Det vil si, nå har løypeprofilene blitt forandret ganske betraktelig de siste årene slik at idretten stadig stiller nye krav. Bjørn Dæhlie var en ganske god spurter inntil Thomas Alsgaard kom, han var en ganske god spurter inntil Tor Arne Hetland kom. I dag sier Hetland at han er for treig i starten, så noe har skjedd i skisporten.

Oppsummering
Sprintlangrenn er langrennssportens Formel 1, og skisportens svar på 100meter i friidrett. Grenen kjennetegnes ved stor fart, mye ”action”, tette dueller og et høyt tenningsnivå. Langrennssprint har en konkurransevarighet som totalt tilsvarer cirka 4 x 1200 meter løp i friidrett, og blir dermed en helt spesiell konkurranseform. Stikkord som sterk overkropp, relativt hurtige muskler, eminent teknikk og gode koordinative evner, et høyt oksygenopptak, god utholdenhet og hurtig restitusjonsevne ved siden av taktiske egenskaper gjør grenen utrolig sammensatt. For å mestre denne grenen må verdens beste langrennssprintere derfor være utrolig godt trente idrettsutøvere.