Har vi gjenoppfunnet et problem som egentlig var løst for lengst? Hva har skjedd med den nedarvede kunnskapen? For det var jo kaldt å gå på ski i gamle dager også. Spesielt på Sydpolen. Og på Nordpolen. På Grønland, i Finland, under vinterkrigen. Og så videre.

Problemer og løsninger. Fjorårets La Diagonela endte med frostskader i føttene for flere løpere. På tampen av årets vinter-OL skapte USAs langrennsløper Rosie Brennan overskrifter med sine fullt lovlige batteridrevne varmesokker. Hun hadde fått søknaden innvilget på fohånd.

Kunsten å holde varmen på føttene er like gammel som sporten selv. Og diskusjonen om hva som er best, har dype skihistoriske røtter.

Barbeint over Grønland. Da Fridtjof Nansen krysset innlandsisen i 1888 var utstyret – ned til den minste detalj – avgjørende for at karene skulle komme tilbake med livet i behold. I boken han skrev fra ekspedisjonen, er utrustningen viet flere titalls sider. Kortversjonen om fottøyet er at Nansen var rimelig godt fornøyd med sine lauparsko, datidens vanlige skisko. Dette var beksømstøvler av skinn. På foten hadde de innerst et par tovede ullsokker, og utenpå en ladd av geiteragg som transporterer fuktighet og holdt føttene tørre. Men polarhelten innrømmet:

«Det hendte, at vi om kvelden kunne ha vanskeligheter med å få skoene av oss, idet strømper, ladder og sko var frosset sammen.«

Fridtjof Nansen

Samene som var med på ekspedisjonen, hadde en overlegen løsning med sine finnsko. Disse var laget av reinskinn, fra bestemte deler av dyret. Hårene vendte ut. Skoene ble fylt med sennegress (Carex vesicaria), og samene stakk sine bare føtter nedi, uten strømper. «Fortrinnlige til skiløbing», skrev Nansen.

Få år senere skrev utstyrslegenden Fritz Huitfeldt om fodbeklædning i sin Lærebog i skiløbning (1896).

«For ca 20 Aar siden, da Skiløbingen begynte at vinde Indpas hos Christianiagutterne, var Fordringerne til Fodbekladning ikke saa stor.

Havde man bare Ski, fik det gå som det kunde med Bentøiet.

Med vore tykkeste Støvler paa Benene og med en strømpelad eller Sok udenpaa for ikke at fryse, øvede vi os saa godt vi kunde; med saa kom Thelemarkingene…»

Og telemarkingene kom med sine primitive sko av ugarvet kuskinn. Sondre Nordheim & co var stilikoner og trendsettere. Byguttene kopierte sine helter, og valgte derfor upraktiske skisko. Å følge siste mote har alltid kostet i form av redusert komfort.

Hva er lov – og hva er best?

Regelverket for internasjonale mesterskap, FIS General Rules, Specification for competition equipment, har følgende generelle bestemmelse (utdrag fra pkt. 1.1 Restrictions):

No equipment is permitted which:

b) Makes use of energy not originating from the competitor, such as

artificial heating devices, chemical energy accumulators, electric

batteries, mechanical aids, etc.).

Skal man ha sokker eller skisko med innlagt varme, må det altså søkes FIS om unntak fra reglementet.

Forskning viser. Joda. Det er forsket på dette (også). Hva skjer med føttenes temperatur under tøff aktivitet + fotsvette + sterk kulde? Den korte versjonen er at laboratorieforsøk bekrefter det samme som urfolket på den nordlige halvkule har funnet ut for lengst; For å holde varmen på føttene over tid, må fuktigheten transporteres bort fra huden.

En varm anbefaling – bokstavelig talt – er Randulf Valles artikkel «Arven fra Amundsen» i Turistforeningens årbok 2021.  Her oppsummerer han kunnskap fra en rekke kapasiteter som har vært ute en vinternatt. Med utgangspunkt i den viktige – og vanskelige – oppgaven å holde føttene varme, gir Valle en guidet tur gjennom historiens Utrettelig på jakt etter detaljene som øker sjansene for suksess.

Og hvis du ikke allerede har kommet frem til samme konklusjon på egen hånd: Kvalitetssikrede laboratorieforsøk viser at to tynne ullsokker er varmere en én tykk.