Mens russiske utøvere sluses inn i OL-varmen igjen, nøyer Skiforbundet seg med et skuldertrekk. Kronikkforfatteren mener forbundet svikter – og lar de ubehagelige spørsmålene ligge.

Av Per Morten Hoff
Idrettsleder, nesteleder Røros IL, medlem av Idrettsrådet

Heldigvis går verdenscupen i Granåsen uten russiske utøvere. Men allerede til konkurransene i Davos vil de trolig være på plass. Det er all grunn til å stille spørsmål om hva som har skjedd? Er det tungtveiende grunner til at russiske utøvere skal særbehandles?  

Skiforbundet passive?

Det er også grunn til å undres over pressemeldingen fra Skiforbundet vedrørende nyheten om russisk tilbakekomst. Skipresident Dyrhaug sier i pressemeldingen: «Vi er ikke overrasket over beslutningen.» Hvorfor er hun ikke overrasket? Hun er Norges representant i det internasjonale skiforbundets styre, som 21. oktober i år besluttet at russiske utøvere ikke var velkommen tilbake.  

Skipresidenten er skuffet, men pressemeldingen gir uttrykk for at dette må vi bare forholde oss til. Et skuldertrekk, og så var russerne inne i varmen igjen. 

Hvorfor stilles det ikke spørsmål? Hvorfor reiser ikke Skiforbundet kritiske spørsmål om russisk doping? Ble «fair play» gravlagt med det norske hoppjukset i Granåsen?

Les mer: CAS: Russland klare for OL og verdenscupen

Forskjellbehandling

Russerne klaget FIS sin beslutning inn for Idrettens voldgiftsdomstol (CAS). Knapt en måned senere foreligger det en beslutning. Tidsaspektet er oppsiktsvekkende: CAS er kjent for lang behandlingstid. 

I dopingsaken til Therese Johaug i 2016 gikk det seks og en halv måned fra hun ble dømt av domsutvalget i Norges idrettsforbund til CAS avsa endelig dom. En hurtig saksbehandling på linje med det Russland nå har fått, ville medført at Johaug hadde rukket OL i Pyeongchang i 2018. Hvorfor denne forskjellbehandlingen? 

Lite tillitsvekkende

Det blir ikke mindre suspekt ved at Russland sendte inn en liste over utøvere de ønsket å ha med i OL og forutliggende kvalifiseringsrenn, før avgjørelsen i CAS var tatt. Dette er bekreftet av landslagstrener Egor Sorin.  

Sorins kollega Jurij Borodavko, uttaler til VG at mer enn 90 prosent av russiske vinterutøvere tilhører militæret, eller sikkerhetsorganisasjoner. 

Tre personer i FIS skal screene aktuelle utøverne i løpet av få dager. Hvordan er det mulig? Er dette tillitsvekkende? Har den russiske bjørnen brølt, eller er det delt ut rubler?

Se også: Disse russerne kan være klare for verdenscupen 

Russisk doping

Skiforbundet ser helt bort i fra dopingproblematikken i forhold til russernes tilbakekomst. Dette må føles som et svik overfor våre aktive utøvere. Ved å gi uttrykk for at dette må vi bare forholde oss til, går tilsynelatende ledelsen i Skiforbundet god for russernes egne dopingtester? 

Da Marit Bjørgen hadde lyst til på et lite comeback i som langløper i 2020, fikk hun problemer med Antidoping Norge og Skiforbundet, fordi hun etter å ha avsluttet som toppløper, hadde meldt seg ut av rapporteringssystemet ADAMS. Primo november meddelte hun at hun ville gå Marcialonga. Det fikk hun ikke, selv om Marcialonga gikk over tre måneder senere. Fristen for å melde seg inn igjen i ADAMS er minst seks måneder. 

Se også: Hva er ADAMS og hvem skal bruke det?

FIS flagger løpere som ikke oppfyller denne plikten som «Not Allowed» 

Det er for meg en gåte at Skiforbundet nå forholder seg helt passiv til dette. Stoler Skiforbundet mer på russerne, enn våre egne løpere når det gjelder doping?  Hva tenker Klæbo & Co om dette? 

Vår skipresident er styremedlem i FIS. Hun bør sette seg på første fly til FIS-kontoret og smelle neven i bordet: Likebehandling er et grunnleggende rettsprinsipp – også i idretten.

Av Per Morten Hoff
Idrettsleder, nesteleder Røros IL, medlem av Idrettsrådet

Dette er en kronikk. Kommentarer, kronikker og debattinnlegg gir uttrykk for skribentens holdning og meninger. Du kan sende inn kommentarer, kronikker og debattinnlegg til Langrenn.com her: [email protected]