Som innledning anbefales å lese Knut Nystads innlegg «Tanker fra Kuusamo» på hans blogg.

Jeg er så gammel at jeg opplevde motorsykkel racing på 60- og 70-tallet. Jeg fulgte sporten frem til 2003. Så jeg har fått med meg 35 års utvikling.

I denne sporten var Norge av de minste nasjonene. I dag deltar ingen norske på det øverste nivå.

Selv om Nystad har et godt argument når det gjelder HMS så må vi være så ærlige å si at dette er noe vi gjør fordi vi har et inderlig ønske om å være best, hva det koster spiller ingen rolle så lenge vi har det vi trenger.

Joda, det er omvisninger og PR-stunts i de store roadracing-teamene også.

Det er mulig at det er vanskelig å få gode ski ved alle anledninger, men det er allikevel enkelt i forhold til racing.

Det er klart at det går an å bygge ski til hver enkelt utøver som ville være raske og gode å gå på. Forskjellige egenskaper ut fra forhold og topografi.

Det er bare det at skifabrikkene ikke har de resurser som skal til for å gjøre det. Derfor må Nystad finne ski blant tusenvis av par.

At mye ligger på å ha gode ski er noe alle vet. Fabrikantene av slipemaskiner, rille-verktøy og skismøring forsker hele tiden.

Eller skal vi heller si ”lager nye ting” for forskning kan man i ærlighetens navn ikke kalle det.

Team Norway er attraktive for disse på grunn av testing og anerkjennelse. Det vil si at de får tilgang før alle andre så lenge de holder traileren ren og pen og utfører det test-arbeidet som fabrikanten ikke har råd til.

Og holder kjeft slik at konkurrenten ikke får tak i det.

Det er nå vi kommer til det springende punktet. Skal vi fortsette å gjøre som racing har gjort eller skal vi prøve å bevare sporten.

De som vil begrense pengebruken vil bevare sporten. De som vil fortsette vil få team som er lukket. Det resulterer i at en utøver kan kjøpe seg inn. Enten via sponsorer eller rike foreldre. Prislappen øker etter hvert som behovet øker. Vi ser det allerede i dag. De private teamene kommer mer og mer. Det er de som etter hvert vil ta over hele greia.

Et forbund kan ikke rettferdiggjøre pengeforbruket så lenge det er penger som kommer fra kontingent. Plutselig så har vi ikke landslag lenger. Utviklingen vil gå i den retning som teamene og deres eiere ønsker. Egne serier som de kaller Grand Prix.

Enkelt personer og store selskaper skaffer seg TV-rettigheter og så er det gjort.

Middelmådige løpere kan kjøpe seg inn for å være med å finansiere de som teamet egentlig satser på.

Det er helt klart at FIS og ikke minst IOC begynner å se faren for at de skal miste styringa. Vi som er fra en liten nasjon har ingen mulighet til å sloss mot disse. Her er det pengene som rår.

TV-rettigheter for hundrevis av millioner kan ikke et lite forbund matche. Hva skal lille Norge stille opp med når et stort tysk, fransk, italiensk eller russisk selskap begynner å pumpe inn penger for å være best.

Aker er nok rike, men jeg tror de blir små hvis russerne finner ut at dette skal vi vinne.

Mange vil nok si at slik blir det ikke, men da skal dere vite at det er akkurat slik det har gått med roadracing.

Kjell Solberg og Bjørn Hasli deltok i VM og gjorde det av og til bra. De var amatører med talent og satset alt de hadde på sporten.

Vi kunne sitte på langbord sammen med de som var best i verden å spise og hygge oss.

Mekanikerne til de beste stilte opp og hjalp til hvis du hadde et problem. De avslørte sine hemmeligheter og var med å skrudde hele natten. Dagen etter var det løp og alle var konkurrenter.

Så kom pengene.

Med dem kom teamene, verksted-bussene, busser og telt med teamets servering til VIPèr.

Ikke bare var bussene og teltet lukket, men hele depot-området ble lukket. Roger Ruud var best i Norge og Norden, men han fikk ikke starte i EM i Italia. Han hadde kjørt så fort på trening at enkelte følte seg truet.

En mafia styrt-organisasjon (jeg skal ikke nevne navn) sørget for at ingen førere fra Norden fikk delta. Selv om de var ranket øverst i sitt land og var påmeldt av sine forbund.

I 250-klassen var det ca 55 som fikk kjøre kvalik, 14 av disse var italienere.

Når starten for løpet gikk var det 35 på startstreken. Tre av disse var Italienere. Dette skjedde midt på 80-tallet. Da hadde pengene tatt over.

Den sporten som vi hadde elsket eksisterte ikke lenger. Det var ingen langbord og ingen hjelp å få uten å betale inngangsprisen som den gang lå på ca 1 million.

Vi ser konturene av noe lignende i langrenn. Jeg tror at vi gjør lurt i å bli med på begrensningene og gjøre det beste ut av det.

Da kan vi beholde sporten og hyggen ved å være med.

Med hilsen
Skismører Terje Ruttenborg