Dette er andre del i en serie på tre om stakerevolusjonen i langrenn. Serien vil ta for seg utstyret, teknikken og treningen.

Se også: Stakerevolusjonen, del 1: Utstyret

Det er forskjell på staketeknikken når en bruker staking som en del av ulike klassiskteknikker, og når en staker på blanke ski der en ikke kan benytte seg av fraspark i deler av løypa.

For å se på hvordan staketeknikken har utviklet seg og hvilke forskjeller som har oppstått, er det nyttig å ta en kjap tilbakeblikk på hvordan staketrenden har dukket opp.

Pål Gunnar Mikkelsplass har vært involvert i langrenn på elitenivå i flere årtier, og er fortsatt med som en del av teknikktrenerteamet til landslagene.

– Mange spør meg hvorfor staketrenden kommer først nå, hvorfor ingen har tenkt på det tidligere. Men det er ikke så rart at dette skjer nå, sier Mikkelsplass.

Løypekvalitet
Det er ikke først og fremst utstyret som har kastet vann på staketrendmølla.

Den viktigste grunnen er at prepareringen er blitt så mye bedre. Tråkkemaskinene har gjort sporene fastere, slik at du får bedre trøkk mot underlaget.

Og da en begynte å kjøre med fres bak på tråkkemaskinene, slik som de gjør i alpinbakken, ble det virkelig hardt og plant i sporet.

I kombinasjon med tørr og rask kunstsnø, har piggingen blitt den raskeste klassiskteknikken i mange sammenhenger.

– Den viktigste endringen er underlaget. Før de moderne tråkkemaskinene var det ikke mulig å drive med denne typen staking. Det lønte seg rett og slett ikke, forklarer Mikkelsplass.

Han trekker fram at tidligere var staking mindre hensiktsmessig fordi sporene ikke var like gode.

Fra hans egen tid som landslagsløper minnes han at det var mange som var svært sterke i rulleskisesongen.

På asfalten fikk de god respons fra underlaget og full uttelling for maks kraft i stavisettet, men mindre igjen for å opprettholde kraften gjennom et langt og seigt stavtak.

– Det var noen som var veldig gode i rulleskisesongen.

– Disse løperne hadde en staketeknikk der de la ned stor kraft på kort tid og fikk igjen for det fordi asfalten ga umiddelbar respons, men når vi kom på snø med de løypeforholdene vi hadde da, ble timingen litt tidlig, sier Mikkelsplass.

Fortsetter nedenfor bildet

Morten Eide Pedersen staker seg rundt med blanke ski i snøværet til 3. plass under Beitosprinten 2016 sitt 15 km lange renn i klassisk stil. Like bak følger Emil Iversen som gikk inn til 10. plass med festesmøring. Foto: Geir Nilsen/Langrenn.com.​

Utstyr
Lettere og stadig mer spesialisert langrennsutstyr har også bidratt til å utvikle stakingen og etablere teknikken nesten som en egen gren innen klassisk langrenn.

– Om dette er ønskelig, eller om stakingen bør begrenses og/eller bekjempes, er et helt annet spørsmål. Men jeg tror det har lite for seg å forby staking.

– Er det staking som er raskeste teknikk, er det staking som vil bli brukt. Det så vi blant annet på skøyting da det kom på 80-tallet.

– Men ønsker man å beholde diagonalgangen i klassisk langrenn, er det helt mulig å lage regler som vil tvinge løperne til å bruke festesmøring, sier Mikkelsplass, og legger til at personlig har han ingen sterk mening den ene eller den andre veien.

Råere pigging
Moderne staketeknikk er dermed et produkt av flere faktorer; løypekvalitet, utstyr og snøforhold.

– Med kunstsnø er det lettere å oppnå større fart, og med harde fine spor blir pigging den raskeste teknikken. Det er så enkelt, sier Mikkelsplass.

Resultatet er en råere form for pigging, der maks kraft legges i stavisettet og mindre utover i stavtaket.

Tidligere, da løypeforholdene var løsere og mer varierende ble det lagt noe mindre kraft i stavisettet, men samme krafta ble opprettholdt gjennom hele bevegelsen.

– Tidligere var det gjerne slik at for mye kraft i stavisettet kunne virke mot sin hensikt. Det var mindre effektivt enn et lengre og seigere stavtak.

– Det sier seg jo sjøl, at dersom stavene bare går igjennom fordi underlaget er for løst får du lite igjen for krafta du legger ned, forklarer Mikkelsplass.

Dette utgangspunktet har gjort at teknikken utviklet seg til å bli en kort og eksplosiv kraftøvelse, og med et bevegelsesmønster som i stadig større grad aktiverer hofter og bein.

– Du ser mer og mer at langløperne som spesialiserer seg på staking bruker beina aktivt.

Jo stivere du blir i beina og jo mindre bevegelse, desto mer brekker du i hofta og desto mer bruker du bare armene og mindre fart.

– Men bruker du ankel og kneleddet mer aktivt, så aktiviserer du kjernemuskulatur og hofteleddsbøyerne og jo mer blir det hele kroppen som er hovedredskap for å skape framdrift, forklarer Pål Gunnar Mikkelsplass avslutningsvis.

Se også
* Stakerevolusjonen, del 1: Utstyret