Av kommunikasjonsrådgiver Bernt Roald Nilsen, TOTAL kommunikasjon

For en som har fulgt de norske langrennsløperne gjennom hele vinteren, blir utsagnet om å lete etter typer å regne som et dolkestøt i ryggen på de unge løperne som er i ferd med å innta plassene på det norske skilandslaget. Djupvik refererer til den tida da Alsgaard og Dæhlie var på topp, og sier at etter dem har det vært tomt for den type løpere. Mener han virkelig at ingen av de løperne som nå tas opp på landslaget ikke har stoff i seg til å bli en ny storløper? Og er det nå så sikkert at det er den type løpere langrennssporten trenger i framtida, slik den har utviklet seg de siste årene?

 

Typer i fleng
Du har typer, Djupvik. Din oppgave er ikke å lete etter dem, men å utvikle dem. Du har jo Østensen med en vidunderlig teknikk, og Northug med en psyke som kan ta pusten fra konkurrentene. Du har Gjærdalen som vet å stole på sitt kloke hode, Eilifsen som elsker smerte og Johnsrud Sundby som elsker å se en rygg. Alle har et potensial som kan slå ut i full blomst i løpet av et par år, bare de får etablert seg. Dette er typer som vet å uttale seg til media etter renn, de forsvinner ikke bare ut i skauen, slik vi har sett så mange ganger før. Typene står i kø, Djupvik, vi har aldri hatt så mange av dem i norsk herrelangrenn. Og så sier du at ”når vi ikke har typene, må vi ut og finne dem!”

 

Utvikle et Lag
Og om du nå fant en ny Alsgaard på din jakt etter nye typer, er du da så sikker på et det er det vi trenger for å dominere framtidas langrenn? Er det ikke slik at langrenn de ti siste årene har utviklet seg slik at vi nå må lete etter mange ulike typer og lage et landslag der løperne komplementerer hverandre både som mennesker og skiløpere? I en idrett som er i rivende utvikling, må det heller være en landslagstreners oppgave å sørge for at rammene for landslaget er så bra som mulig, slik at han kan utvikle de typene han har. Med det World cup-programmet løperne har, er det blant annet nødvendig å sørge for at landslaget utvides til å bestå av flere løpere, og at disse spiller på lag slik det gjøres i lagidretter. Landslaget trenger typer som kan spurte, skøyte, henge, skifte ski, psyke ut konkurrenter, gå langt, gå kort, gå klassisk, eller gå i kjelleren for den saks skyld. Vi har dem, det er bare snakk om å etablere et profesjonelt støtteapparat som utvikler gutta og gjør laget til et lag. Vi trenger ikke gå lenger enn opp i Kollen dagen etter fadesen i langrennsløypa for å finne en trener for et norsk landslag som vet hvordan man bygger lag ved hjelp av sin egen trygge autoritet.

Profesjonelt støtteapparat
Innsatsen i Kollen gir grunn til å spørre hva som gjøres av landslagsledelsen for å utvikle de typene de har ansvaret for etter at ”teamlagene” har bragt dem opp i toppen.

De nye typene på landslaget er løpere som ofrer utdanning til fordel for skikarrieren. Da er det svært interessant å vite hva slags individuell oppfølging den enkelte utøver får. Hvem kvalitetssikrer at det trenes riktig, og at forberedelser, gjennomføring og restitusjon stemmer for den enkelte løper? Består det daglige støtteapparatetet av noe mer enn bare å smøre ski, blande saft og snakke i walkie-talkie?

Sentrale spørsmål
Sesongen er snart over, og det er tid for evaluering. Det finnes noen sentrale punkter som kan danne utgangspunkt for en slik evaluering, slik at landslagstreneren kan si noe mer enn at ”dette er for dårlig” ved neste korsvei.

For det første: Hvem foredler teknikken til en 22-åring som blir tatt opp på landslaget? Hvis ikke landslagstreneren har kompetansen til å justere det tekniske, hvem skal da gjøre det? Utøveren selv?

For det andre: Hvordan griper man tak i den enkelte løpers fysiske prestasjonsevne når resultatene ikke står til forventningene? Har man et profesjonelt støtteapparat som følger løperne på nært hold og har kompetanse til å kartlegge om innsatsen skyldes et medisinsk problem eller om den beror på over- eller feiltrening?

For det tredje: Hvordan påser landslagsledelsen at den enkelte løper er god nok på forberedelser og restitusjon med hensyn til å hvile, drikke, ernæring og mental trening?

For det fjerde: Hvilke hensyn tas i forhold til den enkelte løpers totalbelastning? Er treneren nær nok til å vite om det foreligger psykososialt stress, tilleggsbelastninger eller annet som gir for høy belastning, noe som igjen gir seg utslag i dårlige resultater?

Og for det femte: Hvis svaret skulle være ja på disse spørsmålene, hvordan er da det tverrfaglige samarbeidet i støtteapparatet? Og brukes den kompetansen man har tilgang til på rett måte?

Skyld ikke på penger
Hvis svaret på spørsmålene derimot er nei og at det koster for mye penger, finnes det et enkelt svar: Studér en viss fotballklubb på østkanten i Oslo og hva de har fått til på grunn av sterke økonomiske sponsorer. Det skulle ikke være noen grunn til at de som forvalter landets nasjonalidrett ikke skulle rette opp ryggen og be næringslivet om sponsorstøtte i samme størrelse til landslaget i langrenn. Det vil legge grunnlag for at de typene Djupvik skal jobbe med i framtida får et optimalt utgangspunkt for å være best i verden til å gå på ski. Og at landslagstreneren slipper å reise rundt og finne typer.