VM-debutanten fra Hedemora utenfor Falun er bare 20 år og fersking på landslaget, men forfriskende respektløs overfor den etablerte verdenscupeliten. Nå vil Edvin Anger bli best i verden, og på torsdag får han sjansen. 

Førsteårssenioren var av de aller første som ble tatt ut i den svenske landslagstroppen til VM i Planica. Den billetten fikk han allerede før jul.

Mye tyder på at Anger har brukt tida inn mot sitt første mesterskap på elitenivå bra: I generalprøven før VM tok han sin første pallplass i verdenscupen, da han gikk ankeretappen på stafetten og sørget for svensk andreplass i Toblach. 

Unggutten har ingen planer om å være tilskuer på premieutdelingene i VM heller. 

– Jeg vil være med å kjempe om seieren direkte, sier Anger til Langrenn.com. 

VM-sprinten, som på papiret er Angers største medaljesjanse, går torsdag 23. februar, og er første ordinære langrennsøvelse under VM i Planica. 

Tar du medalje i VM? 
– Har jeg perfekte ski og en perfekt dag, så har jeg sjansen. 

Les også: Dette er Sveriges lag til VM-sprinten

Langrenn.com snakket nærmere med den målrettede mannen: Hvordan har han blitt så god så tidlig? Hvordan kan han slå Johannes Høsflot Klæbo, og hva skal til for å redusere nordmennenes dominans? 

Saken fortsetter under

Ekstremt fokusert og målrettet
Etter at Anger var ferdig på skigymnaset i våres, flyttet 20-åringen hjem til familiegården i Hedemora like sør for Falun. Der finner han roen, trener som regel alene utenom landslagssamlinger, og har bestefaren som er bonde som sitt forbilde. 

Les også: Hvem er Edvin Anger?

Hva er nøkkelen til den enorme framgangen du har hatt? 
– Jeg er overbevist om at må trives med det man gjør og ha en trygghet i det man gjør for å kunne prestere. Det gjør jeg. Og så er jeg veldig «av og på» med det jeg gjør. Jeg er veldig seriøs når jeg trener og har kontakt med min trener om hver økt. Men for meg er det også viktig å kunne skille. Når jeg trener og er på samling, gjør jeg det 100 prosent. Når jeg ringer med mine trenere og snakker med dem, så er jeg 100 prosent «på» med det. Men etterpå er det viktig å stenge av treningen noen timer, sier Anger, og utdyper:

– Skulle jeg vært med folk som trener hele tiden, ville ikke det passe for meg. Jeg flyttet hjem til Hedemora, har mine normale venner der og familien min, og kan reise på hytta i Ramundberget (i Bruksvallarna) og trene der når jeg trenger det. 

Du har vært på pallen i verdenscupen i stafett, og nær pallen flere ganger individuelt. Hva tenker du skal til for å ta steget helt opp? 
– For å ta det siste steget og bli best, må man gjøre noe som ikke alle andre gjør, noe du tror på. Jeg tror på det å være veldig seriøs med treningen og være ekstremt fokusert på det jeg gjør under alle økter når jeg trener, også på de rolige øktene. 

Anger forklarer at han har innrettet seg slik at han får gjennomført alle økter på den måten han ønsker, og legger til rette for å redusere risikoen for at han ikke skal få det. 

– For meg er det bra å trene alene i hverdagen for å holde det fokuset jeg ønsker. Jeg har egen rulleskiløype der jeg bor, og kjører mye standardøkter i den. Slik at jeg fått veldig mye data om mine egne tider og følelsen på ulike økter, og det gir god kontroll på treningen og framgangen. 

Får du matchet deg tilstrekkelig når du trener så mye alene? 
– Ja, vi har mye samlinger med bra trøkk. Og i konkurranser får man jo virkelig matchet seg. Det er der man skaffer seg aller best erfaring og rutine. Særlig i sprint. Der handler det jo mye om å få den rette posisjonen. Det er umulig å trene på det. Det får man bare med å prøve seg mot de beste i verdenscupen. Det handler om å gjøre noe feil, og jo flere ganger du gjør noe feil, desto flere erfaringer og mer rutine får du. 

Saken fortsetter under

Hva er dine viktigste styrker? 
– Jeg har en bra motor. Jeg har veldig høy kapasitet og bra styrke. Det gjør at jeg har en god høyeste fart og at jeg kan kjøre effektivt på den i lang tid. Og det må man ha, for det går ekstremt fort i finalene på dette nivået. Det merker jeg er en forskjell fra tidligere, da jeg konkurrerte på juniornivå. 

Hvordan utnytter du det i konkurranser? 
– Det gir meg flere alternativer og muligheter. Når det gjelder sprint, så vet jeg at jeg er sterk nok til å ligge først hele runden. Men jeg kan også ta det rolig i starten, for kommer det noen som rykker, så vet jeg at jeg kan forsvare den plassen og posisjonen jeg vil ha. 

Er det noe du jobber spesifikt med for å forbedre nå? 
– Jeg tester meg på å gå offensivt fra start også i distanserenn. Jeg må lære litt mer om hvor hardt jeg kan åpne. Nå er det sånn at kanskje det holder i fem kilometer, men det er på den måten man tar steg. Kanskje holder det snart i seks kilometer, og så får man bygge videre. 

De norske løperne har dominert så langt denne sesongen, både i sprint og distanse. Har du noe kontakt med dem rundt hvordan de trener? 
– Ikke veldig mye, og jeg har ikke mye informasjon om akkurat hvordan de trener. Men trening er trening. Det jeg ser av dem når jeg har vært rundt på verdenscupen nå, er at det virker som de norske er veldig nøye på intensitet og seriøse på alt de gjør. Skal de ligge på 4 mmol laktat på en økt, så har de det. 

Er de flinkere enn dere på det, og er det derfor de dominerer? 
– Det vet jeg ikke. Jeg tror mest at når man er best og alltid trener med de som er best, så gir det en selvtillit også. Da kan man senke skuldrene litt, bare gjøre det man ha tro på, og man slipper å eksperimentere.  

Hva mener du at Sverige bør gjøre for å tukte nordmennene i verdenscupen og VM? 
– De siste årene har det skjedd mye i svensk langrenn. Det er mange som er gode. Vi har flere unge, William (Poromaa), Emil Danielsson, Eric Rosjö, meg selv og andre, og vi har veteraner som Calle (Halfvarsson) og Jens Burman. Vi skal bare fortsette å gjøre det vi gjør, vi trenger bare litt mer tid. Jeg er overbevist om at vi kommer. 

Og nøyaktig hva skal til for å slå Klæbo? 
– Man må ha en bra dag, der både kroppen og skiene er 100 prosent. Så må du ha litt flaks med posisjoneringen. Og så må du håpe at Klæbo ikke har en 100 prosent dag.

Saken fortsetter under

Helt til slutt, hvem er ditt forbilde, og hvorfor? 
– I skisporet er det Marcus Hellner. Det har han vært helt siden jeg var liten. Jeg har fulgt med på alle duellene mellom han og Petter Northug. Men i hverdagen og i livet er det morfar, sier Edvin Anger, og forteller med innlevelse om hvorfor: 

– Jeg har vokst opp med morfar som nabo på foreldregården og hengt med han hele tiden fra jeg var liten. Han er bonde, og jeg har sett hvor hardt han jobber. Han har slitt og gjort det bra. Og jeg har sett at når han gjør ting bra, så blir det bra. Han fortalte meg tidlig at du ikke får noe gratis. Det finnes ingen snarveier. Det er bare hardt arbeid som ligger bak. Det overfører jeg til det jeg driver med. Skal du trene, så skal du trene, og du må gjøre det riktig fra start. Det er hardt arbeid, men gjør du det riktig så blir det bra. 

Blir du bonde når du er ferdig med skikarrieren? 
– Det vet jeg ikke. Men jeg kommer alltid til å kjøre traktor og ta i et tak i høysesongen.