Norsk rekruttkanon revolusjonerer skiskyting. – En utvikling vi aldri har sett maken til, mener skiskytterekspert Ola Lunde.

Skiskyting gikk over til finkalibret våpen i 1978. Men dagens skiskyttervåpen likner lite på de som bruktes da. Hva har egentlig skjedd med skiskyttervåpenet? 

Norske skiskyttere har alltid drevet utviklingen av sporten og utstyret. Nå leder 23-årige Martin Uldal an, med nyvinninger som verdenscupveteranene kopierer. Rekruttlandsløperen fra Birkenes IL debuterer denne uka i VM, og skiskytterekspert Ola Lunde mener ungguttens utstyrstilpasninger er blant de ypperste han har sett.

– Alt går fortere, skytetida går ned og treffprosenten er minst like bra som den har vært før. Det nivået vi så på prøve-OL i Anterselva i januar, er noe vi aldri har sett før. Det å skyte liggende på under 20 sekunder, noe vi ikke trodde var mulig, det har skjedd i løpet av de siste åra. Uldal leverer stående serier på under 16 sekunder, og det skjer utvikling hele tida, sier han til Langrenn.com.

Lunde har fulgt skiskyting i en mannsalder, både som tidligere utøver og landslagstrener, og flere tiår som NRKs ekspertkommentator. Årets VM i skiskyting er hans 26. som kommentator.

Saken fortsetter under

Våpenrevolusjonen

Det internasjonale skiskytterforbundet (IBU) har spesifikke krav til våpenet, blant annet at det skal veie minst 3.5 kilo, og utøverne må bære våpenet med løpet opp. Det setter sine begrensninger til hva som kan gjøres med selve våpenet. 

– Da de begynte med finkaliber, brukte man en vanlig bolt-mekanisme for å lade om. Men på midten av 1980-tallet kom Anschütz med sin Fortner-patent. Den mekanismen gjør at man bare behøver å trekke tilbake med fingrene og skyve fra med tommelen for å lade et nytt skudd. Det var revolusjonerende. Men etter det har det skjedd fint lite på selve våpendelen, sier Lunde. 

– Å ha godt nok våpen med god nok presisjon, det er kjempeviktig i skiskyting. Men minimumsvekta får du ikke gjort noe med. Det er mulig å lage våpen lettere, men den regelen synes jeg egentlig er grei. Det kan bli FOR lett og tynt, sier Lunde. 

Noen elementer har man imidlertid jobbet med også på våpendelen av geværet.  

– Det har kommet noen nye varianter av forsikter. Man har prøvd å lage dem litt mindre for at de skal fange mindre vind. Frankrike utviklet også noen med fly-vinge-form til OL i 2022, sier Lunde. 

Men etter Fortner-revolusjonen på 1980-tallet, er det bak løpet og våpenmekanismen at det har skjedd mest i skiskyting.  

– På resten av våpenet, og spesielt stokken, har det skjedd enormt mye. Fra å bruke en veldig enkel trestokk er det nå slik at hver enkelt løper har spesialtilpasset stokk. De norske bruker stort sett tre, og de lages i laminat slik at stokkene ikke skal påvirkes av fuktighet, sier Lunde. 

Saken fortsetter under

Uldal i førersetet

Nesten alle de norske skiskytterne har spesialtilpassede stokker i tre. Enkelte har prøvd seg på stokker i Kevlar og komposittmaterialer i forskjellige varianter.

Nå har det også kommet løsninger utviklet med 3D-printing teknologi. Og det er nettopp på den biten at Uldal har gjort noen store grep som gjør at den norske unggutten nå skyter fortere enn nesten alle de etablerte verdenscupstjernene. 

I forkant av 2023-sesongen startet Martin Uldal prosessen med å få bygget en spesialtilpasset, 3D-designet børse for å se om det kunne bidra til å kutte ned tida på standplass. Svaret er ja. 

Uldal klokker nå inn og ut fra standplass på under 12 sekunder på stående skyting. I løpet av den tida har han ladet magasinet, trukket av fem skudd og forlatt standplass. 

Til sammenlikning bruker de beste skytterne i verdenscupen flere sekunder mer: Franske Emilien Jacquelin, Tarjei Bø og Johannes Thingnes Bø bruker alle rundt 16 sekunder på samme jobben. 

Se også: Nå skyter han mye fortere enn brødrene Bø og hele verdenscupeliten

– Det er jo ofte sånn at de yngre utøverne er de som er mest ivrige. Martin Uldal er en av de som eksperimenterer veldig mye, og blant annet har tatt i bruk 3D-printing. Det viktigste der er på grepet som holder våpenet på stående, og det er også der det brukes mest 3D-print generelt, sier Lunde, og fortsetter: 

– Uldal har også gjort en spesiell vri forrest på stokken, der han har tatt den litt ned og gjort den litt smalere for å få enda mindre luftmotstand.

Saken fortsetter under 

Nå har den norske rekruttkometen, som for alvor debuterte i verdenscupen denne sesongen, også begynt å påvirke den etablerte verdenscupeliten.

– Uldal har gjort en liten revolusjon med det vi kaller standplassdrillen på stående: Hvordan han tar av våpenet, hva han gjør fra han kommer inn til han går ut, der har han laget en trend, sier Lunde. 

– Sturla Holm Lægreid har kopiert Uldal. Simon Eder, som har vært i førersetet på skytedrillen og utviklingen der i alle år, han prater med både Uldal og treneren hans. Uldal er en modell, er mest kreativ og prøver nye løsninger. 

Se også: Måper over den lynraske norske unggutten

Saken fortsetter under

Alle detaljer i sum

Lunde trekker også fram andre tilpasninger, inkludert ulike plater som brukes på liggende, og som gjør at du kan få større avstand fra venstre hånd til løpet.

Pistolgrepet og måten du lader på, der har alle de beste spesialtilpasninger, slik at grepet passer til sine hender og jobben på standplass går mest mulig smud. 

På bakkappen, der våpenet plasseres i skuldra, der har det også vært gjort mye for å optimalisere.

– Noen har en liten krok over, slik at de alltid får samme posisjon på liggende. Og så har de en krok under for å få samme posisjon på stående. Den kan justeres opp og ned etter egne behov. (Eirik) Kvalfoss var den første som hadde dette, rundt 1990, sier Lunde. 

Kvalfoss lanserte også en bæresæle på den tida som i stor grad er den samme brukes i dag, men den er blitt smekrere og mer behagelig.  

– Sælen fanger jo også vind på stående, så det er viktig at den er så smekker som mulig, men våpenet skal også bæres rundt, så du trenger litt støtte der, sier Lunde. 

Han trekker også fram Ole Einar Bjørndalen.

– Bjørndalen prøvde hele tida å utvikle våpenet, med pistolgrepet og plassering av magasinet, og var for eksempel den første som hadde justerbar bakkappe, sier Lunde.

Alle disse tingene kan bety en tidel her og der, marginer som kan være avgjørende på øverste nivå i internasjonal skiskyting. 

Se også: Lægreid spikket seg fram til bedre treffprosent

Saken fortsetter under

Magasin og ekstraskudd

Videre jobbes det kontinuerlig med å optimere plasseringen av magasin og ekstraskudd. Også her er de norske skiskytterne i førersetet.

– Plassering av magasinene har det også vært jobbet mye med de siste par åra: Hvor du setter inn magasinet, så tett på slik at du har kortest mulig arbeidsvei, og plassering av stafett-ekstraskuddene. Det handler om å få plassert de så nærme som mulig, slik at det blir minst mulig bevegelse, sier Lunde. 

I den sammenheng er den erfarne eksperten overrasket over at enkelte av verdens aller beste ikke har tatt etter. 

– Fortsatt ser vi jo noen som tar våpenet ned for å lade ekstraskudd. Det sluttet Norge med til VM i 2005, nå bare lader de direkte. Men det er faktisk fortsatt flere av de beste, inkludert Quentin Fillion Maillet, som tar ned våpenet for å lade ekstraskudd. Det er litt overraskende at enkelte ikke gjør det som er det mest effektive, sier Lunde.

På omtrent samme tid, rundt 2005, kom Norge med et Kevlarbelegg utenpå løpene. Belegget demper svingninger i løpet litt og forbedrer presisjonen noe. Det langt ifra alle som bruker det, men Norge og Sverige bruker det. 

Lunde trekker imidlertid fram at ikke ALT som dukker opp blir godkjent. 

– Vetle Sjåstad Christiansen forsøkte seg i sommer på en ny vri der han hadde magasinet nesten inne, men det fikk han ikke godkjent av IBU. Du må fysisk ta magasinet ut når du bytter det, sier han.

Saken fortsetter under

Må trene på skiskyting også

Men ikke alle er like opptatte av å spikke på børsestokken, utvikle nye duppeditter eller tukle med innstillinger. Dessuten er det ikke alltid at endringer gir bedre resultater i skiskyting. 

– Vetle Sjåstad Christiansen har gått sju-åtte år med den samme stokken. Det er litt det samme med Johannes Thingnes Bø og Tarjei Bø. Og da Johannes byttet stokk i forkant av 2021-sesongen gikk det ikke bra i det hele tatt. Så han byttet tilbake i forkant av 2022 og da var alt på plass igjen, sier Ola Lunde.

– Det handler om å ikke bruke FOR mye tid på den utstyrsbiten. Man må også bruke energien på å trene på å skyte og være påskrudd.