Tarjei Bø har levd i konstant prestasjonspress i 20 år. I sitt første intervju etter at han la opp, åpner skiskytterstjernen opp om livet på begge sider av medaljen – og forholdet til sin kjære, men også intenst irriterende, lillebror.

Tarjei Bø og broren la opp med en gedigen avskjedsfest etter verdenscupfinalen i Holmenkollen 23. mars. Siden har det vært tyst fra stryningen- med unntak av gladmeldingen i forrige uke, om at han og kona Gita blir foreldre for andre gang senere i år. 

Men nå åpner 36-åringen opp om livet som toppidrettsutøver. De største øyeblikkene og den største nedturen, om vendepunktet for karrieren og brødreforholdet. Og om å leve i et konstant prestasjonspress i over 20 år. 

Se også: De beste Bø-minnene

– Det har vært på død og liv i 20 år 

Verdenscupkarrieren startet i 2009, og varte i drøyt 15 år. Men livet med konstant prestasjonspress startet allerede da han flyttet hjemmefra og begynte på NTG som 15-åring. 

Han drev lenge med både langrenn og skiskyting, men det var skiskyting som var klart morsomst. Og han regner seg selv som «proff» allerede fra 15-16 års alderen. 

– Da jeg begynte på NTG, og flyttet hjemmefra. Da var jeg 15. Da levde du ikke av det på den måten, for du gikk på skolen. Men fra da har jeg gjort alt jeg kan for å bli best, sier Tarjei Bø i podcasten Helt Rå med Per Christian «PC» Strand Teslo og Petter Remen Hanssen. . 

36-åringen forteller at det presset han kjente på som junior, lenge før han slo igjennom for fullt, var vel så intenst som på høyden av karrieren.

– Det var jo på død og liv da også, og jeg gikk både langrenn og skiskyting. Så alle helger var opptatt, det var NM og junior-VM, og på den tida var for meg var det like stort som et VM. Så det har alltid vært nå må jeg prestere, nå må jeg levere. Så jeg har levd i et prestasjonspress i 20 år, sier han. 

Saken fortsetter under

Uredd og offensiv

Tarjei Bø var russ i 2007. Han kom på landslaget i 2009 sammen med legender som Ole Einar Bjørndalen og Halvard Hanevold. To år senere tok han verdenscupen sammenlagt. 

Men det store gjennombruddet kom vinteren 2010, året etter at han kom inn på landslaget. Den sommeren trente han ekstremt mye, og tok enorme steg. Drøyt et halvt år senere vant han den store krystallkula.

– Utpå høsten begynte jeg å slå dem på intervalltreninger og slikt. Da skjønte jeg at det var noe i emning. Men at jeg skulle vinne alt og gå fra å være nummer 20 i verden til nummer 1… Det hadde jeg 

Han forteller at kameratskapet med Emil Hegle Svendsen betydde mye for hans utvikling. De to var yngst i laget, og utnyttet alle muligheter til å yppe seg mot Bjørndalen og de etablerte. 

– Det var sikkert litt frustrerende for dem når det kommer to gutter som laget «donuts» på parkeringsplassen før økta. Men det var litt av vår suksess også: at vi var ikke redde for å skille oss ut, vi kom ikke lua i hånda- Det var mer sånn «her er vi, fram med brystkassa og klar-ferdig-gå og førstemann til mål». Det tror jeg er en suksessfaktor når du er ung, minnes Bø.

saken fortsetter under

Den irriterende lillebroren

Tarjei Bø fikk ikke herje lenge alene i verdenstoppen før lillebror Johannes Thingnes Bø hengte seg på.

– Vi har et fantastisk brødreforhold, men det er jo begrenset hvor rosenrødt det kan bli. Jeg kan slenge ut at det var ganske dritt, innrømmer Tarjei Bø.

Han skjønte tidlig hvor det bar av gårde, selv om broren var fem år yngre.

– Alle skjønte han kunne bli god, men det ble litt sånn som da Thomas Alsgaard kom og slo Bjørn Dæhlie. Det skulle ikke skje, men du så at når han gikk på ski var det mer effektivt. Johannes hadde den touchen på ski, alt er litt enklere for han. Brikkene detter litt lettere på plass for han. Så det var bare å prøve å vinne mest mulig før han begynte å slå oss.

Tarjei Bø har ikke tall på hvor mange ganger han har blitt nummer to bak den fem år yngre Johannes Thingnes Bø. 

– Jeg har så mange andreplasser… Og noen ganger tenker jeg på hvor mange flere seire jeg kunne hatt om ikke han hadde vært med. Han har ikke delt broderlig, sier han.

OL-demonen

Tarjei Bø har et komplisert forhold til OL. Han har 12 VM-gull i premiesamlingen, har vunnet verdenscupen sammenlagt og fem små krystallkuler, har tre OL-gull men ingen individuelle.

Og det er i OL han har hatt både sin største nedtur, og ett av karriens to største øyeblikk. Nedturen kom først. Det var på normaldistansen under OL i 2018. 

– Jeg hadde slutt 15/15 og måtte ha 20/20 for å vinne. Men på siste stående skyter jeg to bom. Den følelsen der, når du har en mulighet på gull, og så feiler du. Den var så hard akkurat da. Jeg hadde den OL-drømmen så sterkt fordi jeg hadde ikke fått det til. Det er så spesielt, for det er OL bare hvert fjerde år, sier han.

Vendepunktet

Og nettopp derfor ble bronsen på sprinten under OL i Beijing i 2022 karrierens kanskje største opptur.

– Det var en helt vill kamp inn mot Beijing, for det er litt sånne demoner som dukker opp når du skal inn og prestere. Det gjorde nok at den medaljen jeg tok der, i lag med Johannes, er så ekstra spesiell, sier Tarjei Bø, og utdyper. 

– Den OL-suksessen med Johannes da vi sto på pallen sammen. Etter så mange år der jeg ikke hadde lykkes i OL, og så klarte jeg det der for egen del og så var Johannes der på pallen samtidig. Det er en av de enkeltprestasjonene som kommer til å vare lengst. Og så var det supersesongen 2011. Det er de to høydepunktene jeg sitter igjen med som de største minnene.

Det ble også et vendepunkt for karrieren. Før første gang kjente Tarjei Bø at han var mett. 

– Nå kjentes det riktig. Sportslig hadde jeg ikke noe mer drive å hente. Og når du da i tillegg legger på det private, så var det riktig.

Se også: Tarjei Bø legger opp

Hør hele episoden om Tarjei Bø på Helt Rå i Spotify eller Apple Podcasts