Det korte svaret er et alt koster mer i høyden, at tilpasning og akklimatisering til høyden er individuelt, og at det å finne den rette balansen mellom trening og restitusjon under høydeopphold krever disiplin og erfaring.

Les også: Slik var høydeopplegget til Petter Northug

Mens Petter Northug var et skoleeksempel på hvordan man gjennomfører høydeopphold med optimal effekt, mener Mikael Gunnulfsen at han kan skrive læreboka om høydetabber.

28-åringen i Team Telemark har brukt høyde systematisk som en del av sesongoppkjøringen i snart ti år, og sier han har falt for omtrent samtlige av de klassiske høydetabbene.

– Jeg har mastergrad i å drite meg ut i høyden, sa Gunnulfsen til Langrenn Pluss da vi besøkte fem av løperne i Team Telemark på høydesamling i Font Romeu i de franske Pyreneene midt i september.

Gunnulfsen trekker fram opplevelsen i alpebyen Tignes i oktober 2018 som en beskrivende episode av den sorten.

Gunnulfsen er av typen som akklimatiserer seg raskt til høyden, og fint kan prestere på hardøkter bare et par dager etter ankomst. Han konkluderte derfor med at «høyden biter ikke på meg», gikk tidenes testløp en uke inn i samlinga i 2018.

– Jeg ble så selvsikker etter testløpet at jeg begynte å google flybilletter til Tour de Ski i desember, før jeg i det hele tatt hadde gått et skirenn på snø og langt mindre gjort meg aktuell for noe landslagsuttak, minnes Gunnulfsen.

Prisen for overmotet i oktober 2018 ble høy: Gunnulfsen åpnet VM-sesongen 2018/2019 med et skikkelig mageplask av en formsvikt og avsluttet sesongen i januar 2019, i god tid før VM i Seefeldt.

Kompetanseoverføring
Gunnulfsens høydeerfaringer, inkludert de dårlige, har vist seg å være gull verdt for høydeferskingene i laget. De har fått servert skrekkhistoriene til Gunnulfsen på rekke og rad.

– På den første hardøkta hadde jeg en gyllen mulighet til å drite meg ut a la Gunnulfsen, og ødelegge oppholdet for meg selv allerede etter fire av 21 dager. Men jeg valgte å ikke benytte meg av den muligheten, sier Mathias Aas Rolid, og forklarer:

– Da hadde vi den første hardøkta på samlinga her i Font Romeu, lå jeg desidert sist av alle. De andre gikk fire gir fortere enn meg, men jeg kunne ikke gi på noe mer hvis jeg skulle holde meg til de laktatverdiene jeg skulle ha på den økta. Så det gjorde jeg.

Det fikk høydedebutanten tilbake med renter utover i samlinga.

– To uker inn i samlinga holdt jeg nivået til de andre gjennom hele hardøkta, sier Aas Rolid tilfreds.

Ulemper og fallgruver med høydetrening og trening i høyden
Men hvorfor er det så lett å gå på en såkalt «høydesmell»? Og hvorfor skjer det?

Det korte svaret er et alt koster mer i høyden. Det betyr at en to-timers treningsøkt i for eksempel Font Romeu på 1860 meter over havet er ikke det samme som to timer hjemme i lavlandet. Det er både fordi VO2maks, altså kapasiteten, reduseres i høyden. Det merkes spesielt på intensitet over terskel.

I tillegg går restitusjonen, inkludert kroppens evne til å kvitte seg med melkesyre, saktere i høyden. Derfor er det viktig å passe på at man ikke går for fort på øktene når man er i høyden, at man øker pausen mellom dragene selv på kontrollerte intervalløkter.

Fordi puls og pustefrekvens endrer seg i høyden, er Team Telemark-løperne også nøye på at de måler laktat på alle hardøkter og ikke bare stoler på pulsbeltet.

Man må også legge inn mer tid mellom øktene i høyden, og sove mer enn man gjør i lavlandet.

Når treningen må kjøres langsommere, kan det påvirke teknikken negativt av to grunner hvis man oppholder seg lenge i høyden: Man får ikke øvet nok på å gå i høy fart, og teknikken i lav fart er litt annerledes enn i høy fart. Man risikerer derfor å legge seg til «feil» teknikk i løpet av svært lange høydeopphold.

Det er en medvirkende årsak til at langrennsløpere har landet på at tre uker er et ideelt kompromiss. Da får man både en vesentlig fysiologisk høydeeffekt med økt blodvolum (flere røde blodceller), man får testet hvor lang tid kroppen trenger på akklimatisering til en gitt høyde, og man får gjennomført en solid mengdeperiode uten at det går for hardt utover fartsegenskaper og teknikken i høy fart.

Dette er de vanligste fallgruvene i høyden
Det er flere faktorer som kan gjøre at en utøver får liten eller ugunstig effekt av høydeopphold. Typiske faktorer er:

• Komme sjuk eller sliten inn i oppholdet, eller bli sjuk i løpet av oppholdet
• Ikke la kroppen få tilstrekkelig tid til akklimatisering når en kommer til høyden og tilsvarende etter hjemkomst
• La seg rive med i høyden, og trene for mye eller for ofte på intensitet over terskel, trene for hardt for tidlig i oppholdet
• Gå testrenn, ekstreme hardøkter eller konkurranser i høyden (uten at det nøye planlagt og lagt til rette for)
• Ikke ta tilstrekkelig hensyn til at restitusjonstida øker i høyden
• Ikke få i seg tilstrekkelig med væske og næring
• La seg rive med i lavlandet og trene for hardt for tidlig etter hjemkomst uten å la kroppen få tilstrekkelig tid til å absorbere treningen som er lagt ned i under høydeoppholdet