Bare to dager før verden gikk inn til et nytt tusenår spurter en nordtrønder inn til sin første verdenscupseier. Byen er Kitzbühel og langrennsprinten har for alvor begynt å befeste seg i verdenscupsirkuset.

I de tre første sesongene med egen sprintcup er det Bjørn Dæhlie og Thomas Alsgaard som har tatt kula med hjem. Men dette året er det for første gang en spesialist som skal ta sammenlagtseieren i sprintcupen.

Med Odd-Bjørn Hjelmeset og Håvard Solbakken på sidene står Morten Brørs til slutt øverst på pallen.

Når han ser tilbake på langrennskarrieren er det denne seieren som står igjen som høydepunktet.

Smak av toppen
– Sammenlagtseieren var helt klart det største. På ett vis var jeg heldig som holdt på da sprinten kom for fullt. Jeg hadde ikke de store resultatene før det, men da sprinten kom fikk jeg sjansen til en smak av toppen, forteller Brørs.

I 2014 er han på veg hjem fra sønnens fotballkamp til gården i Beitstad i Steinkjer kommune.

Brørs har tatt over familiegården og driver med melk- og kjøttproduksjon i tillegg til å være familiefar for tre barn på tolv, elleve og tre. En ganske annerledes hverdag enn den han hadde som toppsprinter i verdenscupen.

– Som toppidrettsutøver hadde jeg veldig mye fritid til hvile og avslapping, men nå har jeg nesten ikke fritid i det hele tatt. Det blir jobbing fra tidlig morgen til sein kveld. Heldigvis er vintrene som smører roligere.

For nordtrønderen er ikke helt ute av skimiljøet. De siste fire sesongene har han vært fast smører for Team Centric og skal følge laget i Ski Classics også i år.

Men det siste kanskje de fleste husker fra han er verdenscupstafetten i franske La Clusaz i 2008. Brørs var på det tidspunktet landslagsmører og det norske landslaget manglet en mann for å stille lag.

– Det var for så vidt artig å stille opp siden laget trengte en mann ekstra, men formen var helt pill råtten. Høyden var i tillegg vanskelig og da ble det hardt for en brukbar mosjonist å holde følge. Jeg falt helt gjennom på slutten, forteller han om stafetten som til slutt ga Norge 2 en 14 og nest siste plass etter at Brørs vekslet ut som sjettemann på siste etappe.

Angrer i ettertid
Fire år var da gått siden Brørs som 31-åring bestemte seg for å legge opp.

– Motivasjonen blei etter hvert ikke stor nok, og på hjemmebane kom det to unger som krevde tid, forteller han om avgjørelsen.

I ettertid har han ikke angret på at han la opp i nokså ung alder, men ser at han kunne gitt enda mer da han fortsatt var aktiv.

– Jeg har angret litt på at jeg ikke var litt mer på hugget året etter sammenlagtseieren. Potensialet var der, spesielt i sprint selvsagt, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke fikk fullt ut det jeg hadde inne. I ettertid angrer jeg litt på det og at jeg ikke satset mer mot langløp. Den siste sesongen som aktiv prøvde jeg meg mer mot lengre løp, men sleit mye med sjukdom og det ble en amputert sesong uten stor suksess, sier Brørs som tror han kunne ha hevdet seg i langløp som flere andre eks-sprintere har gjort i det siste.

Aldri mesterskap
Selv om 41-åringen i flere år var i den absolutte verdenstoppen ble mesterskapsdeltagelse bare en drøm. Både i VM i Lahti i 2001 og i OL i Salt Lake City i 2002 var Brørs svært nærme en plass i troppen.

I 2001 vant han til og med en av de siste verdenscupsprintene i Nove Mesto, før den første verdensmesteren i sprint skulle kåres i Finland. Men troppen var allerede tatt ut og Brørs blei ikke tatt inn i varmen som Ola Vigen Hattestad gjorde før årets olympiade.

– Det var små marginer og vi hadde en vanvittig bredde i sprint i Norge på den tida. Selv om man var nummer fem i verden var det ikke sikkert man var blant de fire beste som fikk gå i mesterskap.

Siden da har mange nasjoner kommet til i toppen og sprinten har utviklet seg. Da Morten Brørs var i toppen gikk det fire og fire mann i heatene og taktikken var helt annerledes.

– Før var det mye enklere å ligge bakerst i feltet for så å komme bakfra på mot slutten. I dag er det mye vanskeligere med seks mann og et mer kaotisk felt. Men endringen har vært bra for sprinten og gjort den enda mer underholdende, mener Brørs.

Endret trening og andre løyper
Treningen tror han også har utviklet seg i stor grad.

– Vi begynte å trene mer spesifikt etter hvert, men vi visste egentlig ikke helt hvordan vi skulle trene da sprinten først kom. Dagens sprintere går sikkert en del fortere enn det vi gjorde, men jeg tror ikke vi skulle vært så mye tregere. Likevel trener de nok mye mer spesifikt mot sprint enn det vi gjorde.

Verdenscupsprintene var også mer varierte i distansens barndom på slutten av 90- og starten av 2000-tallet.

– Flate og korte bysprinter var det flere av da jeg var aktiv, men vi hadde også løyper opp mot 1700- 1800 meter som vi ser i dag. Sprintene varierte nok mer fra gang til gang på den tida enn det vi ser nå, sier melkebonden som fortsatt følger langrennssporten tett.

– Når jeg reiser rundt selv som smører på langløp blir det veldig lite. Men ellers prøver jeg å få med meg det som skjer, sier Morten Brørs som endte opp med to verdenscupseiere, en andreplass og en sammenlagseier i sprintcupen som sine beste resultat.

Se også andre intervjuer i serien «Hva gjør de nå?»
* Marit har aldri angret (Marit Roaldset Bjerkeli)