Den norske smøresuksessen på 90-tallet skyldtes en distre Bjørn Dæhlie
– Det ble nesten pinlig 80-tallet tilhørte svenskene, med Gunde Svahn i spissen var det de som var kongene på haugen i internasjonalt herrelangrenn. Men så kom 90-tallet og nordmennene tok over dominansen. En av de som var sentral under denne perioden var Vegard Ulvang og denne uka gjester han podkasten Ski(d)nytt, og forteller om perioden…
– Det ble nesten pinlig
80-tallet tilhørte svenskene, med Gunde Svahn i spissen var det de som var kongene på haugen i internasjonalt herrelangrenn. Men så kom 90-tallet og nordmennene tok over dominansen. En av de som var sentral under denne perioden var Vegard Ulvang og denne uka gjester han podkasten Ski(d)nytt, og forteller om perioden da den norske dominansen startet.
Ulvang trekker fram flere faktorer som avgjørende for hvorfor skiftet skjedde. Han peker på den systematiske høydetreningen som det norske laget begynte med, Sovjetunionens fall og ikke minst steinslip av ski.
Bare uker før verdenscupstarten i 1989/90 i Salt Lake City gjorde det norske laget en viktig oppdagelse, og det hele skjedde ved en feiltakelse.
– Det var et testløp på fallende nysnø og null grader og Bjørn Dæhlie var ikke alltid like fokusert. Han tok feil skipar før start og vant testrennet med to minutter og ingen skjønte noenting. Så gikk vi ut i etterkant og testet skiene og oppdaget at det var en enorm forskjell, forteller Vegard i podkasten.
Steinsliping av ski var ikke noe nytt, men ingen hadde enda skjønt hvor effektivt det kunne være under visse forhold.
– Det skal sies at vi hadde ski som var steinslipt fra fabrikkene fra før, men alle tok den bort. Man siklet bort strukturen og brukte manuellstruktur, det var det som gjaldt. Men vi hadde med en del klassiske ski med steinslip som vi testet da vi kom til verdenscupstarten i Salt Lake City, 14 dager etter testrennet. På klisterføret der borte brukte vi steinslipte ski og Bjørn Dæhlie fok sin første verdenscupseier.
Da smøreteamet så resultatet begynte ballen å rulle.
– Da vi kom hjem slipte vi opp mange par og begynte å teste veldig systematisk. Etter det rennet i Salt Lake City i 1989 har jeg aldri gått et skirenn uten steinslipte ski.
Skjønte dere at dere hadde skaffet dere en fordel?
– Ja, vi var klar over at dette var spesielt og vi gjorde det vi kunne for at ikke andre skulle vite noe. De forskjellige skimerkene var jo interessert i å finne ut av dette, men det stod alltid en nordmann i målområdet som samlet inn skiene vi hadde gått renn på så fort som mulig etter målgang for å hindre at noen fikk se på skiene.
– Det er klart at forskjellene ikke var så stor på alle fører, men jo fuktigere det ble jo større ble fordelen, forklarer Ulvang.
I over tre år klarte det norske laget å holde tett.
– Hemmeligheten klarte vi å holde på en god stund. Fra og med desember 1989 og fram mot VM i Falun i 1993 var vi mer eller mindre alene om den teknologien. Mange hadde nok en mistanke om hva det var, men alle var så inngrodde i den gamle måten å behandle skiene på. Med manuelle strukturverktøy at det tok en god stund før de andre fant ut av det.
– Torgny Mogren var en god skiløper på den tida, men under femmila i Albertville med fuktig snø så hadde vi så god glid at det nesten var pinlig, avslutter Ulvang.
Hør hele podkasten med Vegard Ulvang her:










